Sjanger
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ordet «sjanger» («genre» er også tillatt skriveform på norsk) kommer av et fransk ord for "art", "slekt". Opprinnelsen til det franske ordet er det latinske "genus", som betyr "kategori", "klasse", "slag", "beskaffenhet".
Begrepet sjanger er sentralt innen blant annet litteraturteori og medieteori. Det finnes muntlige sjangrer, skriftlige sjangrer, Internett-sjangrer, filmsjangrer osv.
En sjanger er en forholdsvis sosialt etablert og stabil måte å kommunisere på som er en hjelp til å utøve bestemte aktiviteter. Sjangrer oppstår som resultat av sosial samhandling og preger de sosiale aktivitetene ved å skape og avgrense rammene for utfoldelse.
Sjangrer er kommunikasjonsmidler i ulike aktivitetstyper. De bidrar til gjenkjennelse og forståelse, og fungerer som en (taus, underforstått) overenskomst eller kontrakt mellom for eksempel en skriver og en leser, en musikkutøver og en lytter, en maler og en betrakter av maleriet.
Betegnelsen "sjanger" kan også oppfattes en gruppe elementer innen en kunstart som skiller seg ut fra andre grupper innen samme kunstart. En kunstart kan i denne sammenhengen være kunst, litteratur, musikk og film. Hver av disse artene har sine egne sjangrer, og betegnelsen musikksjanger vil f.eks. brukes for å betegne forskjellene mellom f.eks. rock, klassisk, punk osv.
Når noen personer har grunn til å kommunisere med hverandre, vil de ofte velge en sjanger som hjelpemiddel, for en sjanger gir fortrolighet. Det å kunne gjenkjenne en bestemt sjanger er ett av kravene til å tilhøre en bestemt sosial gruppe eller et samfunn. Gjenkjennelse er altså en viktig grunn til at vi behøver å ty til sjangrer. Gjenkjennelsen fremmer forståelse.
Vi kan gjenkjenne en sjanger av tre grunner: Sjangeren har et kjent innhold, en kjent form og en kjent funksjon. Funksjonen er en hensikt innen en sosialt betinget situasjon, dvs. sjangerens nytte i bestemte situasjoner eller sammenhenger/kontekster. Tekstene innen en sjanger brukes til noe avgrenset: f.eks. å lage en matrett, til hygge og underholdning, eller til å bestå en eksamen. En bestemt sjanger brukes ofte i noen få situasjoner. Den kan ikke brukes i svært mange aktiviteter og av mange grupper uten etter hvert å miste sin praktiske nyttefunksjon for en eller flere av gruppene.
Funksjon, innhold og form:
En tekst innen en sjanger har alltid et innhold (et tema, emne, noe teksten handler om), en form (en ordning av innholdet, organiseringsprinsipper, strukturer) og en funksjon (nytte, hensikt, brukbarhet). Disse tre aspektene utgjør sidene i den følgende figuren:
http://home.hio.no/~helgerid/sjanger/sjangerb/sjangertrekant3.JPG
En sjanger blir også medbestemt av andre faktorer: hva slags typer tekster som inngår i den (muntlige, skriftlige, auditive, visuelle), av formater (fysisk utseende og designtilpassing) og av medier (tekniske og praktiske innretninger for å spre informasjon).
Medium:
En sjanger er knyttet til et bestemt medium som nytten medbestemmes av, men mediet skiller likevel ikke nødvendigvis mellom sjangrer. En sonate sendt på radio eller utgitt på cd er fortsatt en sonate (skillet mellom "radio-sonate" og "cd-sonate" trengs ikke, fordi innhold, form og funksjon er noenlunde den samme i de to mediene). Det er når innhold, form og/eller funksjon blir vesentlig endret i et nytt medium, at en ny sjanger har oppstått. Det er stor forskjell mellom en papirdagbok og en blogg.
Format:
Formatet er den fysiske utformingen (størrelsen osv.). Noen sjangrer defineres primært ved sitt format, f.eks. brosjyre og flyer.
Tekst:
I figuren ovenfor brukes "tekst" i svært vid forstand, om et system av tegn som kan sanses av mennesker. Sansingen kan gi opplevelse (f.eks. estetisk opplevelse) og forståelse. Med en slik omfattende, semiotisk definisjon av tekst, vil blant annet en melodi være en tekst, dvs. tegnrelasjoner satt i system på en måte som gjør dem meningsfulle for oss. Tekster som ligner hverandre, danner sjangrer.
Til tross for at det er hensiktsmessig å skille mellom sjangrer, er alle sjangerinndelinger mer eller mindre problematiske. Det har alltid vært vanskelig å skille mellom f.eks. en kort roman og en lang novelle. Én og samme tekst kan muligens tilhøre to eller flere sjangrer samtidig. Det foregår alltid sjangerblanding og eksperimentering med sjangermuligheter. Funksjonen som en tekst får for en leser, er sentral. Jostein Gaarders Sofies verden (1991) kan leses som en roman og brukes som en lærebok i filosofi. Antall sjangrer er i prinsippet ubegrenset.
Sjangrer danner hierarkier, avhengig av hvordan hver sjanger defineres. En vanlig inndeling av skjønnlitteratur i tre nivåer er: episk, lyrisk og dramatisk diktning (3 hovedsjangrer på overordnet nivå), romanen, komedien osv. (på nivået under), dannelsesroman, historisk roman osv., karakterkomedie, forviklingskomedie osv. (på nivået under det igjen).
Sjangrer er underlagt en historisk utvikling. De avhenger av hverandre, kan utkonkurrere og erstatte hverandre, bli foreldet, fornyes osv. Sjangerdefinisjonene og -inndelingene forandrer seg derfor med tiden. Noen sjangrer er i ferd med å dø ut (f.eks. epos) og nye har oppstått (f.eks. personlig hjemmeside på webben).
[rediger] Se også
- Filmsjanger
- Kunstsjanger
- Litteratursjanger
- Musikksjanger
- Sjangermaleri
