Slaget i Normandie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget i Normandie, også referert til som Operasjon Overlord eller D-dagen var en amfibisk landgang på Frankrikes vestkyst, foretatt av de Allierte under 2. verdenskrig. Det sikret vest-Europas frigjørelse fra Tyskland, og tvang Hitler til å trekke seg ut av store områder.
Innhold |
[rediger] Forløpet
14. januar 1943. På grensen mellom det tyske territoriet og Russland utkjempes en innbitt kamp. Russerne føler seg sviktet av sine allierte, som er fullt opptatt med å angripe Italia, og de okkuperte områdene av Nord-Afrika. Stalin ønsker en vestfront i Frankrike, som vil tvinge Hitler og Tyskland til å flytte deler av styrkene vekk fra østfronten. Samtidig, under Casablanca-konferansen i Marokko; de allierte kommer til enighet om å foreta et amfibisk (land/sjø) angrep på Europas vestkyst, for å befri kontinentet fra Tyskland og nazismen. Det blir samtidig opprettet en stab som har ansvaret for planleggingen av en slik operasjon. Utnevnt sjef for denne staben blir general Frederick E. Morgan, som fikk tittelen COSSAC (Chief of Staff to the Supreme Allied Commander). Dette var begynnelsen på en av verdens mest kjente militæroperasjoner.
De allierte hadde i løpet av de 4 krigsårene nå begynt å få overtaket over motstanderen, og planen var at D-dagen skulle være det siste nådestøtet inn i hjertet på det nazistiske Tyskland. Dommedagen som ville sette et punktum for krigen, og gi seieren til de allierte. De så den stadig økende nødvendigheten av å kvitte seg med Hitlers og Mussolinis overherredømme av kontinentet. Senere samme år møttes Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt i Quebec, Canada, for å diskutere den kommende invasjonen. COSSAC-staben hadde på forhånd utarbeidet en plan, som ble godkjent av Churchill og Roosevelt. Selve operasjonen fikk navnet ”Operasjon Overlord”.
10. juni 1943 landsatte en engelsk-amerikansk styrke seg på Sicilia, en italiensk øy i Middelhavet. Angrepet gikk under navnet ”Operasjon Husky”. På øya møtte de liten motstand fra de rundt 260 000 tyske og italienske troppene som var stasjonert der. Utfallet ble nederlag for aksemaktene. Under selve operasjonen ble det brukt både fallskjermtropper og stridsvogner, altså mye av det samme som ble planlagt i invasjonen av Europa. Det endte til slutt med seier til de allierte, til tross for at mesteparten av de luftbårne styrkene enten ble sluppet av på feil sted, eller at flyene styrtet. Men det som skjedde under ”Operasjon Husky”, ga de allierte viktig informasjon og erfaring med landsetning av store divisjoner, samt bruken av fallskjermtropper. Dette ble spesielt viktig kunnskap når D-dagen skulle settes ut i livet. Et annet angrep som også gav utslagsgivende erfaring var Dieppe-raidet, 19. august 1942. Dette endte midlertidig i en katastrofe for de allierte, som forstod at det mest taktiske var å landsette store armegrupper langs kysten; en storstilt amfibieaksjon. Men spørsmålet var hvor?
I 6 måneder gransket COSSAC-staben Vest-Europas kyster for å finne det optimale landingsstedet. Det var en rekke punkter som måtte tas i betrakting: Det måtte være en egnet kystlinje for gruppering og framrykking av store armeer. Avstanden til jagerflyplasser måtte ikke være for stor, ei heller avstanden til fiendtlige havner som kunne okkuperes og brukes som forsyningshavner. I tillegg måtte været, og flo og fjære samt de tyske forsvarstroppene regnes med. Valget stod mellom Calais, som bød på den korteste veien inn til Tyskland, selv om denne delen var tungt befestet, og Normandie. Området var lite bevoktet, og det kunne avskjæres fra resten av Frankrike ved bombing av bruene over Seine og Loire. Under konferansen i Quebec august 1943, endte COSSAC på Normandie. Stedet for invasjonen var valgt. I desember samme år ble amerikanske general Dwight E. Eisenhower valgt til øverstkommanderende for invasjons-styrkene. Den 17. mai 1944 fastsatte Eisenhower datoen for invasjonen til 5. juni, men forbeholdt seg retten til å endre den hvis det skulle bli for dårlig vær, eller lignende. Men de allierte ville føre planene til et enda høyere nivå. De laget store kulisser som skulle forestille allierte styrker, og plasserte dem ved Syd-England, der passasjen til Calais var kortest. De ble sendt falske radiomeldinger til og fra forskjellige divisjoner som var ment for å oppfanges av de tyske mottakerne, slik at de skulle tro at invasjonen var et annet sted enn egentlig. Det ble også laget ”planer” om invasjon av Norge, og liksom-styrker ble sendt hit for å få tyskerne til å prioritere beskyttelsen av Skandinavia. Hundrevis av slike manøvre ble gjennomført; alt for å narre tyskerne til å tro at invasjonen skulle foregå alle andre steder enn Normandie. Noen med stor suksess, andre uten. Det siste de allierte ville var at tyskerne skulle finne ut når og hvor invasjonen fant sted. Foreløpig var det Calais Hitler mente ville være stedet for en eventuell kommende invasjon ville være.
I september 1943 begynte treningen av troppene. Det ble lagt stadig vekt på teknikker ved land-ganger, og angrep av sterkt beskyttede områder. Også alle pilotene som skulle frakte de luftbårne styrkene måtte ha spesial-trening. Både erfarne soldater og nye rekrutter ble trent til den kommende aksjonen. Det ble gjennomført flere øvelser, for å forberede soldatene på det de skulle møte. Noen av disse øvelsene endte fatalt, bl.a. 28. april 1944, da 3 LSTer (Landing Ship Tank) ble angrepet av tyske torpedoskip. Over 700 soldater omkom, et bevis på at de alliertes sikkerthetsrutiner under øvelser var alt for svake. 3. juni 1944, D-dag -3, be-stemte Eisenhower, etter grundig gjennomgang med meteorloger, at D-dagen måtte utsettes minst 24 timer på grunn av dårlige værutsikter. 6. juni ble da den endelige datoen for ”Operasjon Overlord”. Det førte til at samtlige fartøyer på vei til Normandie fikk beskjed om å snu umiddelbart, reise tilbake 12 timer den veien de var kommet, og så snu igjen. Dette i seg selv var en stor og drastisk operasjon. Hakon Lunde, soldat på den norske jageren Svenner under D-dagen, forteller: ” … Og nesten ingen av de 4 000 landgangsfartøyene hadde toalett. Det var ikke lett å sitte på rekka. Derfor måtte en holde en annen mens han gjorde fra seg og fikk tørket seg. Jeg har aldri sett så mange nakne rumper i mitt liv.” Dette illustrerer de dårlige forholdene på skipene, og overlasten soldatene led.
[rediger] Operasjon Neptune
[rediger] Styrker, inndeling, og overfarten
”Operasjon Neptune” var kodenavnet på marinedelen av invasjonen. Planene var lagt. Alt det teoretiske var tatt hånd om. Styrkene var klare. Skipene var lastet. Flyene stod beredt på militærflyplassene i Storbritannia. Nå ventet nådestøtet. Det var tidligere bestemt at angrepssonen skulle være en 97 kilometer lang front, fordelt på 5 strender. Den østlige delen, bestående av 3 strender, henholdsvis Sword, Gold, og Juno, og den vestlige delen, bestående av 2 strender, henholdsvis Omaha og Utha.
- Utah (amerikansk, under ledelse av Omar N. Bradley) 23 250 soldater
- Omaha (amerikansk, under ledelse av Omar N. Bradley) 34 250 soldater
- Gold (britisk, under ledelse Miles Dempsey) 24 970 soldater
- Juno (kanadisk, under ledelse av Miles Dempsey) 21 400 soldater
- Sword (britisk, under ledelse Miles Dempsey) 28 845 soldater
Det ble også satt opp europeiske avdelinger (som norske, franske, nederlandske, polske, belgiske og tsjekkiske) i de britiske sektorene fra de landene som ikke hadde nok styrker til å danne sine egne armeer. Det var i alt 156 000 landsatte allierte soldater under D-dagen.
Planen var at angrepet skulle foregå i bølger, altså ved å sende noen divisjoner av gangen. Det var i alt 32 divisjoner som skulle landsettes under ”Operasjon Neptune”. Antall skip under invasjonen varierer fra kilde til kilde, men skal vi tro David Woodward i boken ”Ramsay at War”, blir følgende liste korrekt:
- Totalt: 6 046 landgangsfartøy
- 1 134 laste- og hjelpeskip
- 912 marinefartøy, derav:
- 8 slagskip
- 22 kryssere
- 93 jagere
- 229 andre eskortefartøyer
- 200 minesveipere
- 360 motorlaunchere, motortorpedbåter og andre fartøy
Det var store styrker som skulle transporteres over den Engelske Kanal, så arbeidet med å sveipe overgangen rene for sjøminer, transportere soldater, våpen og utstyr, og bombardering av fortifikasjonene langs kysten, var omfattende, og ikke minst helt avgjørende for at operasjonen skulle bli vellykket. Fra Portsmouth, der avstanden var kortest til Normandie, var det 160 km sjø som måtte forseres. Med 10 knop brukte et land-gangsfartøy ca. 9 timer på overgangen. Men hastigheten varierte mye fra skip til skip, så det måtte ordnes slik at samtlige fartøyer nådde kysten sam-tidig. Selve overfarten gikk nokså rolig for seg, siden tyskerne aldri angrep den allierte karavanen, men på værfronten så det mye styggere ut. Det var kraftig vind, høye bølger, og uvær, og noen av de minste skipene måtte returnere til England for ikke å synke.
[rediger] Brohoder
En stor del av inntoget i Frankrike var å få utplassert brohoder; et militært støttepunkt dannet av en fremskutt styrke, for å sikre overgangen over enkelte elver for hovedstyrken. Det skulle opprettes flere slike brohoder over elvene Seine og Loire.
[rediger] Angrepet
Vel fremme i Normandie forberedte de største marinefartøyene seg på bombardering av strendene rett innefor. 8 slagskip og 22 kryssere stod for bombingen av utvalgte mål, og det største av dem alle var det britiske slagskipet Rodney, med til sammen 9 kanoner, som hver skjøt ut granater som veide rundt ett tonn! Her var det ikke spart på kruttet, det er sikkert. Måten invasjonen skulle foregå, og foregikk på, var denne: Første bølge. Store slagskip starter bombarderingen av strendene; de armerte kanonstillingene, murene, og de tyske divisjonene av panservogner og infanteri. Deretter åpnes portene på landgangsfartøyene, og soldatene går i land. De amfibiske vognene kjører inn på stranden og videre opp på land. Luftbårne styrker, fallskjermtropper, sleppes ned på høyre og venstre flanke for å forhindre tyske forsterkninger. Fly slepper bomber over området, og ødelegger forsvarsverkene. De underbyggende operasjonene sørger for at alt det praktiske går riktig for seg, slik at soldatene og stridsvognene kan utføre sine oppgaver uten å tenke på ting som miner, bølger, mangel på drivstoff og ammunisjon, og tilkommende tyske forsterkninger.
Omaha Beach På Omaha Beach, en av de ”amerikanske” strendene, utviklet ting seg veldig fort til å bli en katastrofe for de allierte. Beskytningen her startet klokken 05:50. Sektoren fikk raskt navnet ”Bloody Omaha”. Det var flere grunner til at det gikk så dårlig ved akkurat denne delen av fronten:
- Flystyrkene som skulle ha sluppet til sammen 13 000 bomber over forsvarsverkene, ble forhindret av skyer, og bombene ble isteden spredd utover den franske landsbygda.
- En meget godt trent og utrustet tysk panserdivisjon var utplassert i området, fullstendig oversett av de allierte.
- Av de 64 amfibiske stridsvognene, ble halvparten værende igjen i landgangs-fartøyene, siden styresjefen bedømte bølgene til å være for høye.
- Av de 32 som på beveget seg mot land, sank 27. Til slutt var det bare 2 som nådde land.
- Terrenget i området passet de tyske forsvarerne utmerket; de kunne ligge bak høydedragene og skape død og desperasjon blant de allierte som kavet seg i land.
- Det var plassert store minefelt i munningen inn mot stranda, og de allierte mineryddervognene hadde problemer med å fjerne disse.
- Det var armerte skuddposisjoner laget i betong langs hele stranden. De fleste av disse var godt kamuflert for ikke å bli oppdaget av eventuelle luftstyrker.
De allierte led store tap her, og det var flere tusen døde og sårede bare de første timene. Tilbaketrekning ble vurdert, men noen modige soldater holdt motet oppe, og fikk samlet troppene til videre marsj innover landet. Ikke før i tredje angrepsbølge ble det landsatt pansrede divisjoner til å underbygge infanteriet. Etter det klarte de allierte sakte, men sikkert å vippe ledelsen over i egen favør.
Utah Beach Langangen på Utah gikk atskillig bedre enn på Bloody Omaha. Tyskerne i dette området var udynamiske, og dårlige trent. Det tok mindre enn tre timer å sikre stranden.
Gold Beach De første skipene ankom stranden ved Gold Beach klokken 05.35. Beskytningen startet 07:25, nesten en time etter Omaha. Den britiske krysseren Ajax gjorde utslagsmessige treff på de tyske kanonstillingene. 2 skudd satte 2 av kanonene ut av spill. Gold Beach ble tatt D-dag +1.
Juno Beach De kanadiske styrkene gikk i land først klokken 07:45. Utplasserte miner drepte flere soldater, da disse ikke hadde blitt fjernet. Men motstanden fra tyskerne var mindre enn forventet. De amfibiske stridsvognene utplassert her klarte seg mye bedre enn på Omaha Beach. Etter omtrent to timer var stranden klargjort.
Sword Beach Her startet beskytningen 07:25. Etter et meget omfattende bombardement, kom den britiske brigaden i land. I denne sektoren var det et betydelig antall miner, hindre, og fortifikasjoner. Også her kom de amfibiske kjøretøyene. Etter litt mer enn 2 timer var strandpartiet tatt, og de hadde avansert 2,5 km innover i landet. Der kom de imidlertid ikke lengre. Området var beskyttet av en sterk, tysk panserdivisjon.
[rediger] Underbyggende operasjoner og kodenavn
Av de luftbårne styrkene har vi blant andre:
- Operasjon Tonga
- Operasjon Chicago
- Operasjon Detroit
En undersjøisk drivstoffledning ble laget for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff:
- Operasjon Pluto
I tillegg ble det konstruert kunstige havner:
- Operasjon Mulberry
Samt bølgebrytere, for å forenkle lossingen av utstyr inntil en passende havn var erobret:
- Operasjon Gooseberry
De fleste av de mindre operasjonene som de allierte foretok seg i forbindelse med ”Operasjon Overlord”, fikk kodenavn. Av disse har vi blant andre:
-
- Operasjon Bodyguard
- Operasjon Copperhead
- Operasjon Fortitude
- Operasjon Gambit
- Operasjon Graffham
- Operasjon Hambone
- Operasjon Ironside
- Operasjon Jael
- Operasjon Maple
- Operasjon Royal Flush
- Operasjon Zeppelin
- Operasjon Skye
[rediger] Målet med invasjonen
Målet med invasjonen var ikke bare å etablere brohoder(midlertidige elv-overganger) langs Frankrikes vestkyst, omgruppere/mobilisere, og fjerne Tyskland fra områdene; havnebyen Cherbourg måtte tas, samt byen Caen. Dette skulle gjøres som ledd i erobringen av Contentin-halvøya. Det øvrige angrepet østover skulle befri Frankrike, og til slutt: Overvinne Hitlers makt i Europa! Og slik det så ut kvelden 6. juni, var mulighetene gode.
[rediger] Videre fremrykk
18. juni klarte amerikanerne å avskjære Contentin-halvøya fra resten av Frankrike. Et viktig mål var nådd, men det var fremdeles mye arbeid igjen. De allierte rykket lengre inn på kontinentet for hver dag. Resten av kampene kan deles inn i følgende faser:
- 7. – 12. juni: Brohodene blir sikret og kontakten mellom dem etablert.
- 13. juni – 27. juli: Reorganisering av brohodene, og oppbyggingsfase for videre ekspansjon. Erobring av Contentin-halvøya og Cherbourg i første halvdel; Caen i andre halvdel av fasen.
- 28. juli – 7. august: Utbrytning fra strandsonene, aktivisering i angrepene, og omrining av flere tyske divisjoner.
- 8. – 20. august: Tyske motangrep blir slått tilbake, store styrker blir knust, avansement mot elva Seine.
- 25. august: ”Operasjon Overlord” har nådd sin sluttfase. Paris blir frigjort av de allierte styrkene, og Tyskland trekker seg tilbake. Lange måneders intensiv krigføring har endelig gitt utslag. Invasjonen av Normandie regnes som vellykket.
[rediger] Norsk deltakelse
Norske styrker deltok også aktivt under D-dagen: Vi bistod med 10 orlogsfartøy og 47 handelsskip fra den norske marine, og jagerne Svenner, Stord og Glaisdale deltok i bombardementet av landgangsområdene. Tre korvetter, et tidligere oppsynsskip, samt tre motorlaunchere var også med under invasjonen. Norge var ett av de landene som bidro sterkest, sett bort i fra Canada, Storbritannia og USA. Den norske jageren Svenner ble truffet av en tysk torpedo, og sank før den nådde land. 32 nordmenn omkom. Bortsett fra det klarte de norske troppene seg bra. Over hele Normandie finner man minnesmerker til ære for de døde, og flaggene til landene som deltok, som Norge.
