Slaget på Re

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

For artikkel om slaget på Re i 1163, se Slaget på Re 1163

Slaget på Re i januar 1177 er en av Norgeshistoriens vannskiller der en reising av de såkalte birkebeinerne var slått ned av de kongelige styrker som tok livet av tronpretendenten som hadde utfordret kongedømmet i Norge. I seierens stund skulle en mann med stor talent stige fram som den neste utfordrer.

[rediger] Bakgrunnen

De langvarige stridighetene siden 1130 hadde fulgt til en varig oppstykking av aristokratiet som knytter deres interesser til kongemakten ved å støtte tronpretendenter for styrking av egne fordeler. Da Brødrekrigen hadde tatt slutt i 1162 etter Slaget ved Sekken skulle disse på den tapende parten begynner å organiserer reising i Østlandet og fant rekrutteringsgrunnlag i grenselandskapene og på periferien av de norske befolkningssentre, derfra dukket krigsflokker opp. Den første var Hettesveinsreisingen i 1164-69 samtidig som det foregikk en dansk-norsk krig om herredømme over Viken. Med dansk støtte kunne baser anligges for de utstøttede storfolk i Vest-Sverige så en besittelse var sikret for årene framover på grenselandskapene av Østlandet. I 1174 kom så tronpretendenten Øystein Møyla som angivelige sønn av Øystein Haraldsson i spissen for en ny krigerflokk som består av rester etter forrige reising og rekrutterte fattigfolk som bønder som hatt sluttet seg til flokken. Denne flokken blir kjent som birkebeinerne som vant seg tilslutning i Østlandet som reaksjon på hardstyre av kongen med Erling Skakke og kirken hvis skattpress var så høy at mange blir eiendomsløse.

I to år framover styrker birkebeinerne seg på Østlandet som aldri var underlagt fullstendig kontroll av kongen, men det var ikke før i 8. september 1176 denne flokken blir en trussel da en viktig lendmann var overfalt og drept i Nidaros i Trøndelag med den følge at landsdelen kom utenfor kongelige kontroll. Øystein Møyla vil nå forente Trøndelag og Østlandet så han marsjere sørover ned i Opplandene, deretter inn i Ringerike gjennom Toten og Hadeland mot den viktige Tønsberg. Ved å ta Tønsberg vil Viken blir underlagt disses kontroll. Med nyheten om dette reagerte konge Magnus Erlingsson og Erling Skakke straks, ikke minst da det vist seg at Øystein Møyla var hyllet som konge og tatt mange trønderne med seg sørover. I høsten 1176 seilte en flåte med en hær til Tønsberg med den erfarne Orm kongebror og blir der til over jula. I januar 1177 kom det meldninger om at en stor hær var på vei mot Re i Ramnes og deretter marsjere den kongelige hæren ut for å stoppet den trønderske-østlandske hæren under Øystein Møyla.

[rediger] Slaget

Da Orm kongebror og Magnus Erlingsson var kommet til Ramnes gård med omkringsliggende gjerder kunne de observere birkebeinerne på en gård lengre vekk, men disse var spredt og det var dessuten snøvær i forveien så birkebeinerne måtte konsentrere deres styrker. Det gir Orm kongebror tid til å forbereder slagmarken foran Ramnes gård da været lettet seg, han gav ordre om å trampet ned det dype sneet for å skape preparerte striper på begge sider av den brede landsveien fra nord og konsentret de sterkeste styrker i midten der veien lå. Birkebeinerne hadde flere menn, men sneet var dypt i stor kulde slik at man kunne bare angripe på landsveien som var ikke bred nok til å lot deres overlegenhet bestemmer utfallet av kampene. Forsøk på å breddet ut fylkingen som var mer som en kolonne, gikk galt da mennene blir sløvet ned så disse på veien fant seg under angrep på flankene.

Øystein Møyla i tråd med tradisjon gikk i kamp i spissen med sitt merke, men blir fanget i disfavør- utflanket, undertallige og underlagt i våpenstyrke mens bueskytterne på den kongelige hær lett skjøt ned de sløve mennene i sneet og tettheten på veien blir akutt. Birkebeinerne kunne ikke angripe idet de kongelige hugget ned de forreste rekker og begynte å drive dem tilbake, utløse en katastrofe. Mange blir presset ned i grøftene og enda flere blir massakrert av de kongelige som ikke gav nåde. Øystein Møyla valgte å flykte mens hans hær fort gikk i oppløsning. Etter kort tid var veien forvandlet til en likdynge med hundrer av drepte og under forfølgelsene blir enda flere inntatt og hugget ned. Øystein Møyla kom seg til et hus i nærheten der han bad bonden om å gjemme ham. Bonden svarte på det med et øksehugg og felte ned Øystein Møyla.

Etter en engelsk kilde skulle 400 ha blitt drept og resten drevet på vill flukt, en del til Trøndelag og en del til grensebygdene mot Sverige. I mellomtiden fant de kongelige liket av Øystein Møyla som ble båret til Ramnes gård der Magnus Erlingsson bad om hans identitet. En såret birkebeiner som satt i stuekroken i huset, så liket og angrep kongen med et øks. Etter å ha skadet kongen i skulderen, blir han meidet ned av kongsmennene.

[rediger] Etterspillet

Med Øystein Møyla's død, gikk birkebeinerne i oppløsning, mesteparten kom seg til Vest-Sverige der storfolk som støtter dem, forteller dem om en mistenkelig mann ved navn Sverre, som angivelig skulle være sønn av Sigurd Munn Haraldsson. Etter samtaler med deres støttefolk inkludert Birger Brosa besluttet de å tilby Sverre et tilbud, han skulle være deres tronpretendent og anfører eller han skulle drepes og gis som gave til Erling Skakke i et fredstilbud. Sverre kunne ikke nekte og deretter blir birkebeinernes leder den 6. mars 1177 i Värmland, Sverige kjent som Sverre Sigurdsson. Hæren som var slått på Re, hadde fått en ny anfører og selv om det er sagt at det bare var 70 mann tilbake, ment en engelsk krønikeskriver at det var trolige 1 100 birkebeinerne tilbake.

[rediger] Kilder

Snorre Sturlason, Heimskringla

Claus Kraag, Sverre Norges største middelalderkonge ISBN 8203232019