Steve Biko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Stephen Bantu Biko (18. desember 1946-12. september 1977) var en kjent ikkevoldelig anti-apartheid aktivist og borgerrettighetsforkjemper i Sør-Afrika på 1960-tallet og 1970-tallet. Han er kjent både for å ha startet en ny antiapartheid-kamp etter at forrige generasjons antiapartheidskjempere var arresterte eller på andre måter kneblet, og han er kjent for den brutale måten han ble drept på av sine undertrykkere.

[rediger] Politisk liv

Biko var aktiv i antiapartheidspolitikken siden skoledagene, men det var gjennom studentpolitikken at han for alvor ble kjent. Dette gjennom University of Natal Medical School (Black Section) hvor han begynte i 1966. Til å begynne med var han aktiv i den liberale studentorganisasjonen NUSAS, National Union of South African Students, en nasjonal multirase-basert studentorganisasjon som var mot apartheid og mot alle raseskiller. Problemet hans i denne organisasjonen var at de svarte studentene likevel i praksis forble underlegne de hvite studentene. De var minoritet i organisasjonen (mange færre svarte enn hvite studerte), de hadde problemer med å komme på møter og lignende på grunn av en streng offentlig segregeringspolitikk, og viktigst av alt, de følte at deres problemer og kamp mot apartheid ikke var hovedfokus i organisasjonen og de forble underlegne. I 1968 startet derfor Biko SASO South African Student’s Organization og ble organisasjonens første president. Orgaisasjonen var eksklusiv for svarte, indiske og fargede studenter. I sin forklaring til NUSAS på hvorfor han hadde startet en ny orgasisasjon skrev Biko: "We know that all interracial groups in South Africa are relationships in which whites are superior, blacks inferior. So as a prelude whites must be made to realize that they are only human, not superior. Same with blacks. They must be made to realize that they are also human, not inferior." (Kilde: Biko: I write what I want. 1979) SASO ble senere Black Consciousness Movement (BCM) hvor Biko fortsatte sitt arbeid for at svarte og andre undertrykkede måtte frigjøres innvendig fra,gjennom å lære å bli selvbevisste og stolte. I 1973, da apartheid var på sitt verste, fikk Biko en såkalt "Banned"-dom. Det vil si at han måtte holde seg i King Williams Town, en liten by langt unna all politikk, med forbud mot å snakke til flere enn to personer om gangen, og mot å holde taler eller skrive i offentlige media. For andre var det forbudt å sitere Biko, vise bilder av ham eller i det hele tatt å snakke om ham. Dette var slutten på Bikos offentlige kariarre som anti-apartheidsaktivist, men det hindret ikke Biko og BCM i å organisere protester mot apartheid. I sise instans førte Bikos holdninger og retorikk til opprøret i Soweto i 1976. Opprøret hvor svarte studenter og barn snudde landet på hodet og satte i gang en protestbevegelse som skulle fortsette helt til 1990 og Nelson Mandelas frigjøring.

[rediger] Drapet på Biko

18. august 1977 ble Biko arrestert og kjørt til byen Port Elisabeth for avhør. Han hadde allerede vært inne til fem tilsvarende avhør de siste par månedene. Under et avhør 7.september ble han påført alvorlige hodeskader. En politilege undersøkte ham dagen etter mens han var lenket naken fast til sprinklene i et fengselsvindu, men valgte å ikke ta hensyn til skadene. 11. september 1977 gled han inn i semikoma og ble av politilegen anbefalt overført til sykehus. I stedet ble han stappet inn i bagasjerommet på en Landrover og kjørt 12 timer 1184 km til fengselet i Pretoria. Han døde raskt etter ankomst, den 12. september. En uke etter Bikos død kom en uttalelse fra justisminister Jimmy Krüger hvor han påsto Biko døde av sultestreik og understreket at han personlig ikke var lei seg for at Biko var død. ("His death leaves me cold") Etter mye internasjonalt press tok han tilbake denne foklaringen. Steve Bikos død ble raskt kjent rundt om i verden. Donald Woods, journalist og en nær venn av Biko, fikk fotografert Bikos hodeskader før han selv flyktet fra Sør-Afrika til England og der publiserte han klare beviser på hodeskaden. I 1978 ble det kjent at de fem politimennene man mener var ansvarlig for Steve Bikos død ikke ville bli anmeldt. Dommeren i saken kom frem til at hodeskadene var et uhell fra forhør.