Stillehavskrigen (Andre verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Stillehavet 1942

Stillehavskampanjen 1941-42
Pearl Harbor - Malaya - Singapore - Wake Island - Thailand - Hong Kong - Filippinene - Borneo - Rabaul - Balikpapan - Ambon – Singapore – Makassarstredet – Palembang – Darwin – Badungstredet – Timor – Javahavet – Java – Indiske hav – Bataan – Doolittle-raidet – Korallhavet – Corregidor – Sydney – Midway

Stillehavskrigen var den delen av Andre verdenskrig som ble utkjempet i Stillehavet.

[rediger] Bakgrunn

Tysktrente kinesiske soldater ved Slaget om Wuhan

Under siste halvdel av det 19. århundre utviklet Japan seg fra å være en føydalstat til en industrialisert nasjon på linje med Europa og Nord Amerika. Under Første verdenskrig allierte Japan seg med den seirende Trippelententen. Som belønning fikk Japan de tidligere tyske besittelsene i Kina og Stillehavet. Det store børskrakket i 1929 skjøv Japan inn i en dyp økonomisk og politisk krise. Resultatet ble at de økonomisk motiverte politikerne ble skjøvet til side og erstattet med militante nasjonalister.

I 1931 okkuperte Japan Mandsjuria og opprettet lydriket Mandsjukuo. Folkeforbundet nektet å anerkjenne denne nye staten og Japan meldte seg ut i 1934. Samtidig hadde Adolf Hitler kommet til makten i Tyskland. Med Tysklands nye ekspansjonspolitikk som forbilde begynte Japans ledere å legge planer for å kaste de Europeiske kolonimaktene ut og etablere Japan som den ledende stormakt i Øst-Asia og Stillehavet.

Det første skrittet var å oppnå herredømme over Kina, som ble invadert i 1937. Den Sino-Japanske krig kan derfor betraktes som Stillehavskrigens egentlige begynnelse. Kina var på denne tiden herjet av borgerkrig, men de to hovedrivalene, Chiang Kai-shek og Mao Zedong, inngikk en avtale om våpenvile. I begynnelsen vant Japan en rekke seire og erobret store deler av Nord-Kina, inkludert Beijing. Under disse kampene led Kina store tap og de kinesiske generalene besluttet derfor å unngå større slag og benytte den brente jords taktikk. Som et resultat ble den japanske framrykkingen bremset ned til sneglefart samtidig som hæren trengte stadig større forsterkninger. For å kunne produsere den nødvendige mengden krigsmatriell var den japanske industrien avhengig av råvareimport fra de vestlige kolonimaktene. Kina hadde også problmer med å skaffe forsyninger, men mottok støtte fra utlandet, blant annet Tyskland og Sovietunionen.

Krigsutbruddet i vest i 1939 betydde at Japan ikke lenger kunne forvente å importere de nødvendige mengder med råstoffer fra vesten. På sikt ville dette bety at erobringene i Kina måtte oppgis. Etter Tysklands knusende seire våren 1940 lå Frankrike og Nederland med brukket rygg og et isolert Storbritannia så ut til kunne falle når som helst. Dermed lå mulighet åpen for japansk hegemoni i Asia. Samtidig som krigsplanleggingen begynte, økte Japan det diplomatiske presset. 27. september ingikk Japan Tripartite pakten med Tyskland og Italia. 24. juli 1941 ga Vichy-regjeringen i Frankrike Japan tillatelse til å bruke baser i Fransk Indokina. Som svar på den agressive japanske politikken besluttet USAs president Franklin D. Roosevelt å starte en handelsblokkade mot Japan. Storbritannia og Nederland sluttet seg også til denne blokkaden.

De japanske oljelagrene ville ta slutt mot slutten av desember, mens de 11 divisjonene (av 46) som kunne avses fra Kina ikke ville være klare før november. Et angrep måtte altså finne sted i løpet av denne tidsperioden. En invasjon av det amrikanske fastlandet ville være dømt til å mislykkes. Strategien ble derfor med ett stort overraskelsesangrep å sikre seg de nødvendige ressursene. Håpet var at den amrikanske befolkingen skulle gå krigslei og forlange fred. Hovedmålet var å sikre seg Nederlansk Østindia og de store oljekildene som var der. Siden Storbritannia og USA neppe ville godta en slik okkupasjon, måtte også britisk Malaya og Amrikansk-kontrollerte Filippinene erobres. Ved den amrikanske generalstaben hadde man på 1920-tallet utarbeidet en plan for en eventuel krig mot Japan - Krigsplan Oransje. I følge denne planen skulle den amrikanske stillehavsflåten, som i fredstid var oppankret ved Pearl Harbor på Hawaii, seile vestover til Filippinene via flåtebaser på Wake Island og Guam for så å innlede en flåteblokkade av Japan. I tillegg til å erobre Wake og Guam ble det besluttet å angripe Pearl Harbor med hangarskip. 26. november begynte den japanske hangarskip-flåten sin strengt hemmelige ferd østover.

[rediger] Japan angriper

Brennende slagskip ved Pearl Harbor

Angrepet på Pearl Harbor fant sted om morgenen 7. desember og kom som en knusende overraskelse. Åtte amerikanske slagskip ble senket eller hard skadet, samt flere mindre skip. Mange fly ble også ødelagt, enten på bakken eller i lufta. Japanske tap var minimale. Angrepet demonstrerte at hangarskip nå var hovedelementet i en moderne flåte.

Etter å ha nøytralisere de amerikanske flystyrkene i Filippinene ved hjelp av bombefly fra baser på Taiwan gikk de første framskutte avdelingene av den japanske 14. armé i land 10. desember. Hovedstyrken, kommandert av general Masaharu Homma gikk i land 22. desember. De amerikanske og filippinske styrkene under general Douglas MacArthur trakk seg tilbake mot Bataan halvøya og MacArthur opprettet sitt hovedkvarter på den befestede øya Corregidor.

Erobringen av Guam var problemfri. På Wake gjorde marinesoldater hard motstand, men måtte 23. desember gi etter for overmakten. Dermed var de amerikanske førkrigsplanene lagt i grus.

Det japanske angrepet kom ikke like overraskende på Storbritannia hvor man hadde fryktet at noe var i gjære. Derimot var det britiske imperiet allerede hardt presset i sin krig mot Tyskland, og hadde kun begrensede resurser å avse til forsvaret av sine kolonier i Asia. I tillegg var slagkraften til det japanske infanteriet kraftig undervurdert.

Hong Kong var håpløst isolert og garnisonen kapitulerte 25. desember. Også i Malaya fikk britene raskt store problemer. Forsvaret her var til dels basert på å holde Singapore for enhver pris, men også tilstedeværelse av en sterk flåteavdeling for å avverge eventuelle landgangforsøk. Imidlertid kunne Royal Navy avse kun en mindre styrke, Force Z, ledet av det moderne slagskipet HMS «Prince of Wales» og den gamle slagkrysseren HMS «Repulse».

Som ved de andre frontene gikk Japan aggressivt fram. Bangkok ble okkupert og Thailand tvunget til å underordne seg. Styrker ble satt i land på Malaya. Force Z seilte 9. desember ut i et forsøk på å avskjære nye troppekonvoier. Eneste resultat ble senkingen av «Prince of Wales» og «Repulse» ved japanske torpedofly. Den japanske invasjonshæren var tallmessig underlegen, men bedre opplært og utrustet. Den tok raskt initiativet og tvang forsvarerne sørover.

USA hadde i utgangspunktet ikke tenkt å engasjere seg direkte i konflikten i Europa. Imidlertid erklærer Hitler (og Mussolini) overraskende USA krig 11. desember, dermed ble USA involvert både i Stillehavet og i Europa. USA og Storbritannia ble enige om å prioritere krigen i Europa.

[rediger] 1942

Malaya
Burma
Øst-India
Filippinene
Korallhavet
Midway
New Guinea

[rediger] Guadalcanal

Amrikanske marinesoldater på Guadalcanal

Japan begynte å besette Salomonøyene i slutten av mai, først Tulagi, siden også Guadalcanal. Den japanske hæren hadde derfor beslutte at Guadalcanal skulle være hovedbasen i området. Lunga på Guadalcanal var det eneste stedet i øykjeden hvor det ville være mulig å bygge en større flyplass og herfra ville det være mulig å true forsyningskonvoiene til Australia. Som et mottiltak bestemte derfor de allierte seg for å bruke amrikanske marineinfanteri til gjenerobre øyene. 1. amrikanske marinedivisjon ble landsatt på Guadalcanal 7. august og besatte flystripa, som de døpte "Henderson Field", uten motstand. Japan svarte med å frakte inn flere soldater. Måndene som fulgte var preget av harde kamper hvor japanske styrker uten hell og store tap forsøkte å kaste amrikanerne på sjøen. Samtidig foregikk et kappløp til sjøs ettersom begge sider fortsatte å frakte inn forsyninger og forsterkninger. En rekke sjøslag fulgte med betydelige tap på begge sider. På øya klarte amrikanerne etterhvert å trenge japanerne tilbake slik at brohodet ikke lenger var i noen umiddelbar fare. Mot slutten av året innså det japanske hovedkvarteret at en seier ved Guadalcanal ville bli for kostbar i menn og matriell, og det ble besluttet å evakuere øya.