Suttung-bevegelsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Suttung-bevegelsen er en bevegelse for formidling av kultur og litteratur. Bevegelsen ble startet av forfatteren Ingeborg Refling Hagen (1895-1989) i 1942. Sentralt i bevegelsens arbeid står formidling av klassisk litteratur, spesielt av Henrik Wergeland. Bevegelsen retter særlig sitt arbeid mot barn og unge.
Innhold |
[rediger] Opprinnelse
Kulturarbeidet Suttung oppsto som et pedagogisk arbeid rettet mot barn mens Ingeborg Refling Hagen strevde med økonomi under motstandskampen i 1942. Hun ble engasjert som huslærerinne for noen venner, og her begynte hun å undervise i norrøn mytologi for barna. Til dette bruket skrev hun en rekke av sine mytesanger, og dessuten en liten sangbar katalog over gode barnebøker, Låndag på skolen. Dette arbeidet varte til hun ble arrestert av Gestapo.
I siste del av fangenskapet, mens hun lå på Ullevål Sykehus, underviste hun sykepleierne sine i litteratur bak tyskernes rygg. Her gikk det hovedsakelig i Shakespeare og Ibsen. Et par av pleierskene fulgte henne tilbake til Tangen da hun ble løslatt i 1944, og det litterære arbeidet fortsatte. Fra samme sommer sluttet også Aslaug Groven Michaelsen seg til, og ble en trofast medarbeider for Ingeborg i årene som fulgte.
I Ingeborg Refling Hagens hjem Fredheim har mange titalls ungdommer tilbrakt travle år, sysselsatt fra morgen til kveld med kultur og teaterarbeid. Virksomheten var omfattende, og det utviklet seg etterhvert et tverrkunstnerisk miljø, der billedkunstnere, musikere, forfattere, skuespillere, regissører, arkitekter og lærere arbeidet side om side. Sammen med teaterarbeidet sto engasjementet for barn og unge sterkt.
Kulturpersonligheter som Kristin Lyhmann, Frøydis Alvær, Kirsti Birkeland, Svein Gundersen, Torleif Kippersund, Svein Hellesøy, Dagne Groven Myhren, Anne Jorunn Kydland Lysdahl, Johanne Louise G. Michaelsen og flere har lagt ned en stort og uegennyttig innsats i dette kulturarbeidet.
[rediger] Sentral-suttung
Navnet Suttung ble knyttet til det litterære arbeidet omkring 1947. Det skriver seg fra mytene, og minner om skaldedrikken "Suttungs mjød", som gir visdom og skaldskap til den som drikker av den. På denne tida ble Ingeborg Refling Hagen bedt om å lese med en gruppe arbeiderkvinner på Simensbråten utenfor Oslo. Denne lesegruppa ble hun fast ved i årene som fulgte. Sammen leste de Ibsen, Shakespeare og Dante.
[rediger] Barnesuttung
Parallelt med voksenarbeidet ble den første barnesuttunggruppa opprettet av Aslaug Groven Michaelsen og mannen hennes, Per Michaelsen, omkring 1950. Samtidig oppsto Wergelandsfesten på Tangen, og det ble tradisjon for å øve inn dikt og stykker av Henrik Wergeland til bruk på stevnet der. Etterhvert kom det flere til, og med tida kom det til å bo en rekke gymnasiaster på Fredheim, i Ingeborgs hjem. Noen av disse fikk sin utdannelse gjennom henne, og når de så flyttet ut, opprettet de egne barnesuttung-grupper. På 1970-tallet hadde dette fått et preg av bevegelse, med et stort nettverk av barnegrupper, sommerleire og mønstring en gang i året, nær Ingeborg Refling Hagens fødselsdag i desember. På det meste var det barnegrupper så langt nord som til Vadsø. Pedagoger som Maren Mehren og Oddvar Halrynjo har skriftliggjort en del av sitt arbeid, som er inspirert av og en videreføring av arbeidet de deltok i gjennom Suttung.
I dag er de to mest aktive barnesuttung-gruppene ledet av Anne Jorunn Kydland Lysdahl i Bærum og Beate Kraggerud på Frogner i Oslo. En rekke yngre kulturpersonligheter har vært innom disse gruppene, blant dem Øyonn Groven Myhren, Marte Spurkland, Anne-Kat Hærland og Hanne Ramsdal.
[rediger] Suttungteateret
Suttungteateret oppsto i 1965, og er nærmere behandlet i en egen artikkel.
[rediger] Den pedagogiske filosofien bak suttung
Den grunnleggende tankegangen bak suttung er at barn og unge skal få sans for klassisk og god litteratur, helst så tidlig som mulig. Dette innebærer innstudering av dikt og barnesanger, med stor vekt på den litterære arven etter Henrik Wergeland. En primær grunn til at arbeidet kom i gang, var Refling Hagens erfaring med fascismen, og et ønske om å forhindre at denne ideologien skulle få grobunn i nye generasjoner. Motgiften, mente hun, var kulturarbeid. Hennes erfaring var at fascismen var kulturfiendtlig. I videre forstand ville hun gi barn og unge en solid åndelig ballast de ville kunne klare seg på som voksne. Hun pleide å si:
Veien til det etiske går for barnet gjennom det estetiske.
Ingeborg Refling Hagen ønsket å gi en motvekt mot et skolesystem hun merket seg gradvis ble mer og mer forflatende, og der kravene til kunnskap ble lavere og lavere. Hun var opptatt av at kultur, kunst og litteratur skulle tilhøre folket, og at alle hadde krav på de skattene dette rommet. Derfor tok hun kraftig avstand fra begrepet «finkultur». Hun mente det var et endeframt svik mot barn og «vanlige folk» å ikke la dem få føling med det de måtte arbeide med for å forstå.
