Trieste
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Trieste (slovensk/kroatisk Trst, tysk Triest, ungarsk Trieszt, latin Tergeste ) er en havneby helt i det nordøstlige hjørnet av Italia med ca. 211 184 (2001) innbyggere. Byen ligger like ved grensen til Slovenia og er hovedstaden i den selvstyrte regionen Friuli-Venezia Giulia og i Provinsen Trieste.
Trieste var en del av Østerrike-Ungarn i perioden 1867 – 1918 og var dobbelmonarkiets viktigste havn men også senter for litteratur og musikk.
I dag er Trieste en grenseby og befolkningen er en etnisk blanding av de omliggende regionene. Den dominerende lokale dialekten kalles Triestine («Triestisk» - uttales /triˈɛstin/, i italiensk Triestino). I byen brukes denne dialekten og italiensk, mens det i området rundt snakkes slovensk. Både italiensk og slovensk er likestilt og ansett for å være områdets språk, men det er også en stor andel tysk tyskspråklige i området.
Økonomien bygger på havnen og handel med de omkringliggende regionene. Under den kalde krigen ble Trieste marginal, men er nå i ferd med å bygge seg opp igjen.
[rediger] Historie
Byen var en del av Romerriket og fikk status som koloni av Julius Cæsar. Mot slitten av det romerske riket ble byen i 476) et bysantinsk militært støttepunkt. I 788 ble byen en del av det frankiske kongedømmet. Fra 1081 hadde byen en løs forbindelse med patriaken i Aquileia og utviklet seg til å bli en fri middelalderstat mot slutten av 1100-tallet. Etter to århundrer med krig mot den mektige naboen Venezia, som okkuperte byen 1369 – 1372), overleverte byen innbyggere den til hertug Leopold III av Østerrike, mens byen fikk status av selvstyrt helt til 1600-tallet.
I løpet av disse årene økte byens betydning som havneby og Karl VI garanterte byen som en frihavn i 1719 en status byen beholdt fram til 1. juli 1891. Under Karl VI etterfølger, Maria Theresia, startet en god periode for byen.
Trieste ble okkupert av franske tropper tre ganger under Napoleonskrigene, i 1797, 1805 og 1809. Ved den siste okkupasjonen ble byen lagt inn under Illyriske provinsene av Napoleon sammen med den øvrige østlige kysten av Adriaterhavet. Under denne perioden mistet Trieste statusen son frihavn og det selvstyret den hadde hatt tidligere.
Etter Napoleonskrigene fortsattet imidlertid byen vekst og den ble hovedstad i regionen Küstenland. Byens betydning som havne- og verftsby ble understreket ved dannelsen av rederiet Lloyd Triestino i 1836 og at det ble anlagt jernbane til Venezia i 1857.
Ved begynnelsen av 1900-tallet var Trieste en sentral by i europeisk kulturliv og kjente kunstere som James Joyce , Italo Svevo og Umberto Saba bodde der i perioder. Sammen med Trento ble byet et senter for irredentisme, samling av de italiensktalende områder innen den nye staten Italia. Da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning etter første verdenskrig ble Trieste overført til Italia i (1920) sammen med hele Venezia Giulia-området. Dette førte imidelrtid til at byen mistet mye av sin tidligere betydning og var nå reduseert til å være en grenseby. Den slovenske befolkningen, som utgjorde rundt 25 % av befolkningen ble undertrykket av det fascistiske regimet, noe som førte til uroligheter.
Under andre verdenskrig ble byen skadet både av partisanere og alliert bombing. Ved krigens avslutning besatte en anti-fascistiske gruppen Comitato di Liberazione Nazionale byen 30. april 1945, mens jugoslaviske styrker under kommando av Josip Broz Tito rykket inn dagen etter. Disse startet en etablering av en kommunistisk administrasjon, men styrker fra New Zealand 2nd Division rykket inn 2. mai og befant seg der sammen med de jugoslaviske styrkene. 5. mai åpnet de jugoslaviske styrkene ild mot pro-italienske demonstrasjoner fra byens befolkning og drepte fem mennesker. 12. juni tvang de new zealandske styrkene de jugoslaviske styrkene å trekke seg ut.
I 1947 ble Trieste en uavhengig stat, Territorio libero di Trieste under administrasjon av den engelske generalløytnant Sir Terence Airey. Denne statsdannelsen ble de facto oppløst i 1954 da byen ble overført til Italia, mens de sørlige territorene ble overført til Jugoslavia.
Grensespørsmålene med Jugoslavia og minoritetenes status ble endelig regulert i Osimotraktaten fra 1975.
