V-motor
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En V-motor er en vanlig motortype for stempelmotorer. Stemplene er plassert slik at de danner en V når motoren sees langs veivakselen. V-konfigurasjonen reduserer motorens lengde og vekt sammenliknet med en tilsvarende rekkemotor.
I 1896 patenterte Karl Benz sin første stempelmotor med horisontalt plasserte stempler. Vanligvis vil hvert par med stempler fra hver sylinderbank dele én rådepinne på veivakselen, enten ved mester/slave-råder eller ved to ordinære råder side ved side. Noen anser dette som et kjennetegn ved en «ekte» V-motor, og deler flate motorer inn i boksermotorer, som ikke deler rådepinner på denne måten, og 180° V-motorer som deler pinnene. På den annen side har flere viktige V-twin-motorer to rådepinner. I Tyskland ansees alle disse motorene for boksermotorer.
Det brukes forskjellige V-vinkler i forskjellige motorer; avhengig av antallet sylindre vil det være vinkler som fungerer bedre enn andre med hensyn til stabilitet. Smale vinkler kombinerer noen av fordelene med V-motoren og rekkemotoren (hovedsakelig når det gjelder kompakthet], men også noen av ulempene. Dette konseptet ble lenge brukt av Lancia, og brukes i dag av blant annet Volkswagen.
Noen V-konfigurasjoner er velbalanserte og behagelige, mens andre er mindre behagelige enn en tilsvarende rekkemotor. Med optimal vinkel har en V16-motor jevn tenning og eksepsjonell balanse. En crossplane V8-motor kan balanseres med motvekter på veivakselen, liknende de som brukes i en sekssylindret rekkemotor. V12-motorer, som i bunn og grunn er to rekkemotorer med seks sylindre satt sammen, har alltid jevn tenning og god balanse, uavhengig av vinkel. Andre, som V2, V4, V6, flatplane V8 og V10, har økte vibrasjoner, og krever som regel balansevekter.
Det er vanlig for V-motorer å beskrives som V#, hvor # er antallet sylindre:
