Vichy-regimet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Eldre historie |
|
Frankerne Kapetingerne Valois-dynastiet Bourbon-dynastiet (1) |
| Nyere historie |
|
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-dynastiet (2) Juli-monarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Vichy-regimet i Frankrike (10. juli 1940-august 1944) er betegnelsen på den tyskvennlige regjeringen under ledelse av marskalk Philippe Pétain, som kontrollerte de sørlige delene av Frankrike og de franske koloniene under den andre verdenskrig. Navnet på denne perioden kommer av at regjeringen holdt til i byen Vichy, i departementet Puy-de-Dôme.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Etter at Frankrike sammen med Storbritannia erklærte krig mot Tyskland og deretter led store nederlag, befant landet seg i et vanskelig politisk og militært dilemma. To politiske standpunkt fantes – de som ønsket våpenhvile og de som ønsket å fortsette kampen, blant annet ved å hente ressurser fra Algerie og de andre koloniene.
Forkjemperne for våpenhvile, blant andre general Maxime Weygand, marskalk Henri Philippe Pétain samt politikerne Pierre Laval og François Darlan, hadde den bredeste støtten.
Regeringssjefen Paul Reynaud valgte å gå av den 16. juni 1940, og Frankrikes president Albert Lebrun utpekte Philippe Pétain som hans etterfølger. Pétain var en av Frankrikes mest feirede krigshelter fra første verdenskrig. Dagen etter erklærte Pétain at Frankrike skulle innstille krigshandlingene. Nasjonalforsamlingen flyttet fra Paris til Vichy, som lå i den ikke-okkuperte sonen, og som hadde mulighet til å innlosjere alle delegatene.
General Charles de Gaulle flyktet til London, der han ble sentral i motstandskampen. Allerede 18. juni 1940 talte de Gaulle i BBCs franskspråklige sendinger, og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike (France Libre). Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandskampens ild slokke».
[rediger] Våpenhvile
Den 22. juni 1940 skrev den franske delegasjonen under på avtalen om våpenhvile, men de måtte gå med på harde betingelser. Avtalen innebar at ca. 3/5 av Frankrike – de nordligste områdene samt Atlanterhavskysten – forble under tysk militær okkupasjon så lenge den pågående krigen varte. Frankrike skulle bekoste tilstedeværelsen av den tyske arméen samt betale en daglig krigserstatning på 400 millioner (gamle) franc (en hundrededel av «nye» franc, myntenheten som ble brukt i Frankrike inntil euroen ble innført). Avtalen inneholdt i tillegg en klausul om at alle fartøyene i den franske marinen skulle vende tilbake til sine hjemmehavner. Noen av disse havnene befant seg i den okkuperte sonen.
[rediger] «Operation Catapult»
Større deler av den franske flåten, deriblant endel slagskip, var samlet ved Mers el-Kébir i Algerie. Britene fryktet at flåten ville bli overlatt til aksemaktene, noe som ville utlikne den britiske marinens overtak. For å komme aksemaktene i forkjøpet stilte britene den franske flåtestyrken et ultimatum om enten å slutte seg til de allierte, seile til en britisk havn med redusert mannskap, seile til franske kolonier i Karibien (dermed utenfor aksemaktens rekkevidde) eller bli senket. Uten å ha konsultert med Vichy-regjeringen, nektet den franske øverstbefalhavende admiralen Marcel-Bruno Gensoul å etterkomme det britiske kravet, og i sjøslaget som fulgte (Operation Catapult, 3. juli 1940) ble de viktigste franske fartøyene ødelagt – ett slagskip ble senket og to ble ødelagt. Tilsammen 1297 sjømenn mistet livet.
Denne episoden kom til å prege forholdet mellom Frankrike og Storbritannia i lengre tid fremover og gav aksemaktene en viktig propagandaseier.
De resterende fartøyene fra den franske flåten ble senket av egne mannskaper i Torlun etter det tyske bruddet på våpenhvileavtalen i 27. november 1942.
[rediger] Slutten på krigen
Etter de alliertes invasjon i Normandie den 6. juni 1944 flyktet Pétain og hans ministre til Tyskland og opprettet et eksilstyre i Sigmaringen i de Hohenzollernske landene. Men da allierte styrker rykket inn i Paris, var de Gaulle blant de første, og tok sine tidligere kontorer i forsvarsdepartementet i besittelse igjen. På den måten signaliserte han en fortsettelse av den tredje republikk, og hevdet at Vichy-regjeringen var illegitim, til tross for at den var forfatningsmessig utnevnt.
I 1945 ble mange av medlemmene i Vichy-regimets regjering arrestert og siktet for høyforræderi. I rettssakene som fulgte ble noen, blant andre Laval og Darnand, dømt til døden og henrettet. Pétain selv fikk samme dom, men den ble 17. august 1945 gjort om av Charles de Gaulle til livsvarig fengsel, grunnet Pétains høye alder. Pétain døde seks år senere, 95 år gammel.
Andre av regjeringsmedlemmene flyktet eller holdt seg skjult, slik som Jacques de Bernonville som reiste til Québec, mens andre igjen ikke ble tiltalt av den nye regjeringen før langt senere, eller ikke i det hele tatt.
Dagens offisielle franske syn er at Vichy-regjeringen var et illegalt regime, opprettet av statsforrædere under utenlandsk påvirkning. Dette synet fritar i praksis den franske stat for ansvar. Imidlertid uttrykte Frankrikes daværende president Jacques Chirac i en tale den 16. juli 1995 den franske stats ansvar for «den kriminelle dumhet» som hersket under krigen. Synet på Vichy-regjeringen er imidlertid delt blant franskmenn, og et følsomt tema. Blant dem som æret Pétain ved årlig å besøke hans grav var tidligere president François Mitterrand, som tidligere hadde vært statssekretær i Vichy-regjeringen.
[rediger] Den provisoriske republikanske regjering
Fra september 1944 frem til opprettelsen av Den fjerde franske republikk den 13. oktober 1946 ble Frankrike styrt av en provisorisk regjering, Le gouvernement provisoire. General de Gaulle var formann i denne regjeringen fra den ble opprettet til 20. januar 1946.
