Blåbær
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Blåbær | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Vaccinium myrtillus |
| Norsk(e) navn: | blåbær |
| Hører til: | bærlyng, lyngfamilien, Ericales |
| Habitat: | fuktig, sur jord |
| Utbredelse: | tempererte og subarktiske soner i Eurasia, samt Grønland |
Blåbær (Vaccinium myrtillus) er en dvergbusk som tilhører lyngfamilien. Blåbær blir 10-50 cm høy. Den har grønne kantete grener, som blir etterhvert brunaktige og forvedet, med tynne, elliptiske, takkete, lysgrønne blader som faller av om høsten. Om våren får busken grønnhvite til rødlige krukkeformete blomster. Disse utvikles til saftige bær med som oftest blåsvart, men også svarte bær og hvitaktig blåe bær. De ulike fargene skyldes et tynt vokslag. Fruktkjøttet er fiolett.
[rediger] Utbredelse
Blåbær er ei vanlig plante i store deler av Europa, med unntak av området rundt Middelhavet. I Asia er den nokså vanlig i nord, men vanligere i nordvest enn i nordøst. I Nord-Amerika fins det kun en lokalitet, helt sør på Grønland. I Norge vokser blåbær i store mengder i lavlandet, da helst i nærheten av skog eller heier. Den forekommer opp til 1700 m.o.h.
[rediger] Anvendelse
Bærene er tradisjonelt ettertraktet til safting og sylting, og spilte i tidligere tider en viktig rolle i matauken. Næringsverdien var lenge anslått som moderat, men nyere forskning har avdekket at bærene er meget rike på antioksidanter. De inneholder dessuten vitamin C og i tillegg garvestoffer, fruktsyrer, flavoner, karotin, jern og magnesium.
I folkemedisinen er bærene kjent for sin stoppende virkning ved diare og de skal også ha effekt på sukkersyke. Selv om sammenhengen ennå er uklar, tyder nyere undersøkelser på at blåbær også har en meget gunstig innvirkning på synet.
