Disco
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Disco er en musikksjanger som hadde sitt utspring i diskoteker. Begrepet viser vanligvis til en egen musikkstil som har påvirkninger fra funk, soulmusikk og salsa og de latin- og søramerikanske musikkformene som har sin påvirkning fra salsa.
[rediger] Opprinnelse
Elementer av discomusikk forekommer på plater fra begynnelsen på syttitallet slik som temaet fra filmen Shaft fra 1971 av Isaac Hayes. Generelt kan man si at de første discolåtene kom ut i 1973 selv om mange riktignok regner Manu Dibangos «Soul Makossa» fra 1972 som den første discoplata. En Rolling Stone-artikkel 13. september 1973 regnes som første gang terminologien «disco» blir brukt. Den omhandlet nattklubb-scenen i New York hvor «Soul Makossa» ble spilt og het «Discotheque Rock '72: Paaaaarty!» og var skrevet av Vince Aletti. [1] I begynnelsen var discolåtene kun fokusert på et dansepublikum og på nattklubbgjester i motsetning til et mer allment publikum slik som radiolyttere. Riktignok er det nok av eksempler på den motsatte trenden også, det vil si låter som var populære fra radio ble spilt på diskoteker så lenge de hadde en bassrytme nær 120 bpm (beats per minute) som var lett å følge. De fleste discolåter fra syttitallet hadde en klar fire-fjerdedels takt.
Soul- og funkplater som influerte på disco inkluderer:
- Sly and the Family Stone - «Dance to the Music» (1968), «Everyday People» (1968), «Thank You (Falletin Me Be Mice Elf Agin)» (1970) og «Family Affair» (1971)
- Hugh Masekela - «Grazing in the Grass» (1968)
- The Honey Cone - «Want Ads» (1971), «Stick Up» (1971)
- Isaac Hayes - «Shaft» (1971) og «Hung Up On My Baby» (1974)
- Incredible Bongo Band - «Bongo Rock» (1973)
- Eumir Deodato - «Also Sprach Zarathustra» (1973)
- Average White Band - «Pick Up the Pieces» (1974), «Cut the Cake» (1975)
- James Brown - «Get Up (I Feel Like Being A) Sex Machine» (1970), «Get Up, Get Into It, Get Involved» (1971), «Get On The Good Foot» (1972)
The Motown Sound hadde også i seg mange av elementene i det som siden skulle bli forbundet med discolyden:
- Martha & The Vandellas - «Dancing In The Street» (1963)
- The Temptations - «Since I Lost My Baby» (1964) og «Cloud Nine» (1969)
- The Four Tops - «I Can't Help Myself (Sugar Pie Honey Bunch)» (1965)
- The Supremes - «You Keep Me Hangin' On» (1966) og «Reflections» (1967)
- Jackson 5 - «I Want You Back» (1969), «ABC» (1970), «The Love You Save» (1970), «Mama's Pearl» (1971) og «Sugar Daddy» (1971)
- Stevie Wonder - «Signed, Sealed, Delivered, I'm Yours» (1970), «Superstition» (1972) og «Higher Ground» (1973)
- Diana Ross - «Ain't No Mountain High Enough» (1970)
Philadelphia International Records definerte det som ble kalt Philly soul og hjalp til med å definere disco (ibid) med plater som:
- The Three Degrees - «When Will I See You Again» (1973)
- The Intruders - «I'll Always Love My Mama» (1973)
- The O'Jays - «Love Train» (1972), «For the Love of Money» (1974) og «I Love Music» (1975)
- MFSB - «TSOP (The Sound of Philadelphia)» (1973), «Love is the Message» (1973)
Pre-/tidlig-discospor fra TK Records:
- Betty Wright - «Clean Up Woman» (1972)
- George McCrae- «Rock Your Baby» (1974)
- KC and the Sunshine Band - «Queen of Clubs» (1974), «Get Down Tonight» (1975) og «That's the Way (I Like It)» (1975)
Tidlige discohits inkluderer:
- Nelson James - «I Have An Afro» (1972)
- Harold Melvin and the Blue Notes - «The Love I Lost» (1973) og «Bad Luck» (1974)
- Love Unlimited Orchestra - «Love's Theme» (1973)
- The Jackson 5- «Dancing Machine» (1973)
- Barry White - «I'm Gonna Love You Just a Little More, Baby» (1973), «Can't Get Enough of Your Love, Babe» (1974), «You're the First, the Last, My Everything» (1974)
- Shirley and Co. - «Shame, Shame, Shame» (1974)
- The Hues Corporation - «Rock the Boat» (1974)
- The Commodores - «Machine Gun» (1974)
- Frankie Valli - «Swearin' To God» (1975)
- Dalida- «J'Attendrai» (Den første franske discolåta og den første europeiske hiten) (1975)
- LaBelle - «Lady Marmalade» (1975)
- The Four Seasons - «Who Loves You» og «December '63 (Oh What A Night!)» (1976)
- Silver Convention - «Fly Robin Fly» (1975), «Get Up and Boogie» (1976)
- The Bee Gees - «Jive Talkin'» (1975), «You Should Be Dancing» (1976)
- Andrea True Connection - «More More More» (1976)
[rediger] Popularitet
1975 var året da disco virkelig tok av og nådde ut til det brede publikum med hitlåter som Van McCoys «The Hustle» og Donna Summers «Love To Love You Baby». I 1975 opplevde man også utgivelse av den første discomiks på et album, nemlig A-siden på Gloria Gaynors nyversjon av Jackson 5s «Never Can Say Goodbye». Discoens popularitet toppet seg mellom 1976 og 1979 i stor grad grunnet filmer som klassikeren Saturday Night Fever fra 1977 og Thank God It's Friday fra 1978. Disco førte også til et oppsving for linjedans og andre delvis forhånds-koreograferte danser. Mange linjedanser kan sees i filmer som Saturday Night Fever der også «The Hustle» er med.
På den internasjonale arena var den franske popstjernen Dalida den første til å lage discomusikk med hiten «J'attendrai» fra 1975 som gjorde det stort også i Canada og Japan i 1976. Hun utgav også mange andre discohits mellom 1975 og 1981 inkludert «Monday, Tuesday... Laissez-moi danser» i 1979, oversatt samme år som «Let Me Dance Tonight» i USA der hun hadde vært deres «franske diva» siden hennes opptreden i Carnegie Hall på slutten av 1978. Kort tid etter Dalidas franske pionér-discohit startet også andre franske artister å utgi disco: i 1976 kom Claude François med sin sang «Cette année-là» (en coverversjon av The Four Seasons' discohit «December, 1963 (Oh, What a Night)»), deretter den berømte «yé-yé» franske popsangerinnen Sheila med sin gruppe B. Devotion som til og med hadde hatt en hit i USA (noe som er en sjeldenhet for en fransk artist) med låta «Spacer» i 1979. Mange andre europeiske artister spilte også inn discomusikk. I Tyskland dannet Frank Farian en discogruppe med navnet Boney M rundt 1975. De hadde en serie nummer én-hits i noen få europeiske land som holdt fram inn på begynnelsen av 1980-tallet med låter som Daddy Cool, Brown Girl in the Ring og By the Rivers of Babylon. Fremdeles i dag blir Boney Ms særpregede lyd sett på som definitiv for tysk discomusikk sent på 70-tallet.
Discofeberen nådde et høydepunkt i Sør-Asia etter utgivelsen av Bollywood-filmen Disco Dancer i 1982. Stjernen i den er Mithun Chakraborty som en indisk discomester som er ute etter å hevne seg på P.N. Oberoi (Om Shivpuri), en rik industriherre som en gang hadde fiket til og fornærmet mora hans.
[rediger] Populære discoartister
- Se også Liste over discoartister
De mest populære discoartistene fra 70-tallet inkluderte:
Bee Gees
A Taste of Honey
ABBA
CHIC
Sister Sledge
The Jacksons
Claudja Barry
Linda Clifford
Donna Summer
Grace Jones
Sylvester
Gloria Gaynor
Boney M
Village People
K.C. and the Sunshine Band
Vicki Sue Robinson
MFSB
Loleatta Holloway
France Joli
Evelyn 'Champagne' King
Yvonne Elliman
Tavares
Salsoul Orchestra
Thelma Houston
Cheryl Lynn
The Trammps
og
Silver Convention.
[rediger] Populære ikke-discoartister som lagde discolåter
Mange ikke-discoartister spilte inn discolåter da discomusikken var på sitt mest populære, som oftest etter press fra plateselskapene som behøvde en sikker hitlåt. Dette gjaldt blant andre:
- The Eagles - «One of These Nights»
- The Rolling Stones - «Miss You»
- KISS - «I Was Made for Lovin' You»
- The Grateful Dead - «Shakedown Street», «Dancing in the Streets»
- Dolly Parton - «Baby I'm Burnin'», «I Wanna Fall in Love», «Potential New Boyfriend», og «Save the Last Dance for Me»
- Cher - «Take Me Home» og «Hell on Wheels»
- Marvin Gaye - «Got To Give It Up»
- Barry Manilow - «Copacabana (At The Copa)» og «You're Looking Hot Tonight»
- Aretha Franklin - «Jump to It»
- Isaac Hayes - «Don't Let Go»
- Shalamar - «Take That To The Bank», «Right In The Socket»
- Leif Garrett - «I Was Made For Dancing»
- Toto - «Georgy Porgy»
- Bryan Adams - «Let Me Take You Dancing»
- Chaka Khan - «I'm Every Woman», «Papillon» og «Clouds»
- Santana - «One Chain» og «Stand Up»
- Michael Jackson - «Don't Stop 'Til You Get Enough», «Rock With You» og «Off the Wall»
- The Beach Boys - «Here Comes the Night»
- Billy Preston - «Disco Dancin'», «Go for It (with Syreeta)», «Give It Up Hot» og «Just for You»
- Bay City Rollers - «Don't Stop the Music»
- Chicago - «Street Player»
- Electric Light Orchestra - «Last Train To London»
- The Pointer Sisters - «I'm So Excited», «Jump (For My Love)» og «Neutron Dance»
- Teddy Pendergrass - «Only You»
- Phyllis Hyman - «You Know How To Love Me»
- The Emotions - «Best Of My Love»
- Elton John - «Are You Ready for Love» og «Mama Can't Buy You Love»
- Carole King - «Disco-Tech»
- James Brown - «It's Too Funky In Here»
- Barry White - «Your Sweetness is My Weakness»
- Bette Midler - «Big Noise from Winnetka», «My Knight in Black Leather» og «Only in Miami»
- Prince - «I Wanna Be Your Lover» og «Sexy Dancer»
- Helen Reddy
- Stephanie Mills - «Whatcha Gonna Do With My Lovin'?», «Put Your Body In It» og «Never Knew Love This Before»
- Frankie Valli & The Four Seasons - «Who Loves You» og «December 1963 (Oh What a Night)»
- Diana Ross - «Love Hangover», «The Boss», «I'm Coming Out» og «Upside Down»
- Earth, Wind and Fire - «September», «Boogie Wonderland» og «Let's Groove»
- Rod Stewart - «Do Ya Think I'm Sexy?»
- Olivia Newton-John - «Totally Hot», «Xanadu» og «Physical»
- Bill Withers - «You've Got the Stuff»
- Dionne Warwick - «Once You Hit the Road», «Track of the Cat» og «Got a Date»
- Queen - «Another One Bites The Dust»
- Blondie - «Heart of Glass»
- The Tubes - «Prime Time»
- Paul McCartney og Wings - «Goodnight Tonight»
Til og med mer etablerte underholdningsartister ble trukket inn i discomaskinen. Disse inkluderer:
- Johnny Mathis - «Gone, Gone, Gone»
- Paul Anka
- Ann-Margret - «Love Rush», «Midnight Message» og «Everybody Needs Somebody Sometime»
- Charo - «Dance a Little Bit Closer»
- Frankie Avalon - «Venus», «You're the Miracle» og «Innocent»
- Engelbert Humperdinck
- Ethel Merman - «There's No Business Like Show Business»
- Wayne Newton
- Barbra Streisand - «The Main Event/Fight» og «No More Tears (Enough Is Enough)» (sammen med Donna Summer)
- Eartha Kitt - «Where Is My Man»
- Andy Williams - «Love Story (Where Do I Begin)»
og - Frank Sinatra - «All of You».
Mange humoristiske eller på andre måter mer oppsiktsvekkende låter som slo igjennom ble spilt inn som discolåter. Rick Dees som den gangen var en radio-DJ i Memphis, Tennessee, spilte inn det som regnes for å være en av tidenes med populære parodier, Disco Duck.
[rediger] DJer og produsenter
Discomusikk oppsto som et sidespor av sekstitallets rockemusikk med en opphøyning av den rå lyden fra 4-instruments garasjeband til raffinert musikk komponert av produsenter som leide inn lokale symfoni- og filharmoni-orkestre og studiomusikere. For første gang på tre tiår ble orkestermusikk igjen den førende lyden innen populærmusikkfeltet. Ledende produsenter av discomusikk inkluderte Giorgio Moroder, Patrick Adams, Biddu, Cerrone, Alec R. Costandinos, John Davis, Gregg Diamond, Kenneth Gamble og Leon Huff, Norman Harris, Sylvester Levay, Ian Levine, Mike Lewis, Van McCoy, Meco Monardo, Tom Moulton, Boris Midney, Vincent Montana Jr, Randy Muller, Freddie Perren, Laurin Rinder, Richie Rome, Warren Schatz, Harold Wheeler og Michael Zager hvis roller involverte alle sider av produksjon, fra komponering av arrangementene til dirigering av orkestre med fra 50 til 100 medlemmer fra Los Angeles til New York, fra Chicago til Philadelphia, fra Detroit til Miami, fra London til Berlin, fra Vancouver til Montreal, fra Paris til Milano.
Med opptil 64 spor ned vokaler og instrumenter som skulle settes sammen til en bølgende komposisjon av vers, overganger og refrenger, komplett med orkestrelle opptrappinger og breaks, ble mikse-teknikerne et viktig fast element i produksjonsprosessen, og ble som en følge svært innflytelsesrike i utviklingen av «soundet» av innspillingen gjennom discomiksen. Platesalg avhang ofte av, selv om dette ikke ga noen garanti, spilling ute i klubbene. Betydningsfulle DJer inkluderer Jim Burgess, Walter Gibbons, John «Jellybean» Benitez, Rick Gianatos, Francis Grasso (Sanctuary), Larry Levan, Ian Levine, John Luongo og David Mancuso.
[rediger] Instrumentering
Instrumenter som vanligvis benyttes av discomusikere inkluderer rytmegitaren (som oftest spilt i en «chicken-scratch»-stil, vanligvis gjennom en wah-wah eller faser), bass, piano og elektroakustisk tangentbord (de viktigste: Fender-Rhodes og Wurlitzer elektriske pianoer og Hohner Clavinet), harpe, strykersynth, fiolin, bratsj, cello, trompet, saxofon, trombone, klarinett, flygelhorn, valthorn, tuba, engelsk horn, obo, fløyte, pikkolo og trommer, afrikansk/latinsk perkusjon, timpani, i tillegg til et trommesett. Elektroniske trommer hadde sin debut i denne perioden, med Simmons og Roland trommemoduler som pionerene innen elektronisk perkusjon. De fleste discolåter har en jevn four-on-the-floor-rytme, et quaver (eller noen ganger semi-quaver) hi-hat-mønster med en åpen hi-hat på «av»-slaget og en tung, synkopert basslinje.
Dette quavermønstret støttes ofte av andre instrumenter slik som rytmegitaren (sologitarstemmer er sjeldne), og kan være bare antydet istedenfor eksplisitt tilstede, og involverer ofte synkopering og sjelden bare på slaget med mindre en synthesizer blir brukt til å erstatte bassgitaren.
Orkesterlyden som vanligvis er kjent som «discolyd» støtter seg tungt på strykere og messingblåsere som spiller lineære fraser, unisont med de tindrende, ofte vibrerende vokalstemmene, eller de spiller instrumentelt fyll, mens elektriske pianoer og chicken-scratchgitarer skaper den «polstrede» bakgunnslyden som definerer den harmoniske progresjonen. Det typiske resultatet er en «lydvegg». Det finnes riktignok mer minimalistiske varianter av disco med redusert, transparent instrumentering, noe Chic gikk i bresjen for å skape.
[rediger] Format
I førstningen ble singler sluppet på 7-tommers 45-rpm-plater som hadde kortere spilletid og dårligere lydkvalitet enn 12-tommers-singler. Motown Records var de første til å markedsføre disse gjennom sitt «Eye-Cue» platemerke, men disse og andre 12-tommersingler (maxisingler) hadde samme spilletid som de opprinnelige 45-singlene inntil Scepter/Wand utgav den første 12-tommers singel med forlenget spilletid i 1976: Jesse Greens «Nice and Slow» med b-side Sweet Musics «I Get Lifted» (tekniker var Tom Moulton). Singelen ble levert med et samleobjektcover, noe som den gang var et relativt nytt konsept. Maxisingler ble kommersielt tilgjengelige etter den første crossoverlåta,, Tavares' «Heaven Must Be Missing an Angel.» Maxisingler tillot lenger dansetid og formelle muligheter.
[rediger] Tilbakeslag i USA og Storbritannia
Filmen Saturday Night Fevers store popularitet fikk de store plateselskapene til å masseprodusere hitlåter, noe som i manges øyne forvandlet sjangeren fra noe vitalt og uforutsigbart til et trygt «produkt», homogenisert for det store publikumet. Selv om discomusikken hadde vært populær i flere år, lå det en amerikansk anti-discoholdning og gjæret, kjennetegnet av en utålmodig tilbakevenden til rock (høylydt promotert av bekymrede eiere av rock-radiostasjoner). Discomusikk og dansefarsotter ble fremstilt som ikke bare tåpelig (kroneksemplet er Frank Zappas satiriske sang «Dancin' Fool»), men jenteaktig og femi. Andre motsatte seg det bildet av tøylesløs seksualitet og narkotika som ble assosiert med musikk mens andre reagerte mot discomiljøets eksklusivitet, symbolisert av dørvakter som holdt folk ute fra discoteker hvis de ikke hadde det rette utseende eller antrekk mens atter andre var negative til den den gang nye idé med å sentrere musikk rundt en datastyrt rytme istedenfor mennesker.
I Storbritannia derimot meldte det høyreekstreme tidsskriftet The Young Nationalist i løpet av det samme året da man så den første amerikanske anti-discodemonstrasjonen (se under) at «disco og dens sammensurrede pseudo-filosofi må bekjempes dersom ikke Storbritannias gater skal fylles opp med svart-dyrkende soul-gutter,» selv om dette hadde vært situasjonen i tjue år med mange hvite mannlige engelske tenåringer som regnet seg for «soulfriker». Framveksten av punk- og goth-scenene bidro til discoens tilbakegang.
[rediger] Rock kontra disco
Sterk motvilje overfor disco blant enkelte rock-tilhengere eksisterte gjennom hele discoæraen, noe som tiltok i takt med at discoens innflytelse vokste, slik at uttrykket «Disco suger» var blitt vanlig på slutten av søttitallet blant disse fansene.
I 1979 gjennomførte deejayene Steve Dahl og Garry Meier sammen med Michael Veeck et underholdningsjippo med et anti-discotema – Disco Demolition Night (Disco-nedrivnings-aften) – mellom to baseballkamper med Chicago White Sox som skulle spilles på en og samme kveld. Jippoet involverte sprengning av discoplater og endte nesten i fullt oppløp. Den andre av de to planlagte kampene måtte avlyses.
Hvite mannlige rock-tilhengere som talte ut mot musikken ble av og til anklagd for fordomsfullhet fordi de motsatte seg et musikalsk uttrykk som var nært koblet opp mot både svarte og homofile publikumsgrupper. For å gjøre saken ytterlige komplisert lagde flere fremstående, populære rock-artister låter med hørbar gjeld til disco, ofte med kraftig gjenklang fra såvel kritikere som det platekjøpende publikum. David Bowies «Golden Years» og The Rolling Stones' «Miss You» og «Emotional Rescue» er klare eksempler på disse fusjonene mellom disco og rock, og artister slik som The Who, Rod Stewart og i noe mindre grad Queen og The Clash, spilte også inn disco-orienterte låter. Mange av disse artistene ble anklagd for å ha sviktet sitt publikum og mottok hatpost. Siden discoens og dansemusikk i det store og heles framtreden har mange hevdet at mer og mer av rockmusikken har absorbert dansens rytmiske sanseforbindelser.
Det mest problemfylte aspektet ved disco for hvite gutter og menn fra arbeiderklassen kan ha vært dens forbindelse med dansing, som ofte har en tendens til å bli det emosjonelle konfliktområdet i forbindelse med perioder av modernisering, slik Norman Mailer-sitatet «tough guys don't dance» uttrykker. Disco som så åpenbart inviterte nettopp til dansen er i slike perioder assosiert med oppgivelse av selvet noe som igjen leder til trussel om oppløsning og depersonalisering. Steve Dahl, Garry Meier og Mike Veeck var som impresarioer i bunn og grunn ganske uskyldige i 1979 i et voksende arbeiderklassesinne, og i forsøket på å kanalisere dette sinnet mot ufarlige målskiver slik som homofile menn og mennesker med mørk hud opplevde de at det oversvømmet disse kunstige begrensningene.
[rediger] Regionale discovarianter
Hovedartikkel: discoorkestrering
Som for mange kunstformer inneholder musikk mange typer hvor man kan skjelne distinkte sjangre, og innen hver sjanger er det forskjellige stiler. Lyden av en discolåt som med lyden av en låt av enhver annen musikksjanger avhang av den personlige smak hos artistene, arrangørene, produsentene og til og med orkesterdirigentene og konsertmesterne som dikterte hvilken spillestil hver seksjon av orkesteret skulle følge, helt ned til teknikere og miksere som satte alle elementene sammen for å frembringe en bølgende, sømløs skulptur av lyd gjennom melodisk kontinuitet. Selv uten et spesielt kyndig øre for musikk kan man skjelne stilvalgene i Van McCoys The Hustle (1975) fra Silver Conventions Get Up and Boogie (1976) og de i Chics Good Times(1979), og Sister Sledge sin låt We Are Family(1979).
Mange slike regionale lydbilder innen disco utviklet seg i løpet av midten på 70-tallet som et resultat av samarbeidsprosjekter mellom mange individer med en formell utdannings- og opplæringsarv innen musikkteori og orkestrering hvis utdanningsmessige bakgrunner la grunnlaget for den musikalske sjanger som skulle utvikle seg i sin fylde på dansemusikk-arenaen frem til det som skulle komme til å bli regnet som designermusikk. Det er verdt å merke seg at mange av dirigentene og musikerne i de store symfoni- og filharmoniorkestrene som var ansvarlige for de storslagne disco-produksjonene var erfarne veteraner fra orkestre fra hele USA, noen med ansiennitet helt tilbake til storband-epoken.
Noen av de forskjellige regionale lydbilder inkluderer:
- Philadelphia Symfoniorkester slik det høres fra grupper som MFSB, The O'Jays, The Three Degrees og The Ritchie Family.
- New York Filharmoniorkester dannet grunnlaget for New York Sound, hvilket inkluderte
- Van McCoy - «The Hustle» (1975)
- Odyssey - «Native New Yorker» (1977)
- Gerri Granger - «Can't Take My Eyes off of You» (1976)
- Vicki Sue Robinson - «Turn the Beat Around» (1976)
- Roberta Flack - «Back Together Again» (1979)
- LaBelle - «Lady Marmalade» (1975)
- Los Angeles Symfoniorkester var fundamentet for Los Angeles Sound, hvilket inkluderte:
-
- Carrie Lucas - «Dance with Me» (1979)
- Love Unlimited Orchestra - «My Sweet Summer Suite» (1976)
- Tavares - «Heaven Must Be Missing an Angel» (1976)
- Phyllis Hyman - «You Know How to Love Me» (1979)
- High Inergy - «Shoulda Gone Dancing» (1979)
[rediger] Disco i Tyskland
Discoklubber ble populære i Tyskland på 70-tallet og holdt det gående inn på 80-tallet. Til forskjell fra USA benyttes ordet «Disko» i Tyskland nåtildags vanligvis om enhver danseklubb, og ikke utelukkende de som inkluderer disco. Denne bruken er i ferd med å bli erstattet av ordet «Klub», men Disko-begrepet holder seg fortsatt.
[rediger] Overgang fra 70-tallets discolyd til 80-tallets dancelyd
Overgangen fra det sene søttitallets discostiler til det tidlige åttitallets dancestiler kan best illustreres gjennom å analysere arbeidene til spesifikke artister, arrangører og produsenter innenfor hver region med hensyn til tidsperiodene. Komplekse musikalske strukturer ble i det alt vesentlige erstattet av «enmanns-band»-lyd frembrakt med synthesizer-tangentbord. Videre førte den økte tilleggsbruken av en noe annerledes harmonisk struktur, med lånelementer fra blues og jazz (slik som mer fremtredende akkorder skapt med akustiske eller elektriske pianoer), til en annerledes stil av «dancemusikk» i perioden 1981-83. På dette tidspunkt ble ordet «disco» assosiert med alt som kunne danses til som ble spilt i diskoteker, så musikken fortsatte å bli kalt «disco» i ennå en periode. Eksempler inkluderer D. Train, Kashif og Patrice Rushen. Begge endringene var påvirket av noen av de store R&B- og jazzmusikerne fra 70-tallet, slik som Stevie Wonder og Herbie Hancock, som tidligere hadde utført pionerarbeid ved å perfeksjonere «enmanns-band»-liknende keyboardteknikker.
[rediger] Overgangsperiode
Den gradvise forandringen som skjedde i pop-discolyd på slutten av 70-tallet inkluderer:
- Foxy - «Get Off» og «Sex Symbol» (1978)
- Donna Summer - «Bad Girls» og «Hot Stuff» (1979)
- Rod Stewart- «Do You Think I'm Sexy» (1979)
- Amii Stewart - «Knock On Wood» (1979)
- The Bee Gees - «Tragedy» (1979)
De tidligere nevnte sangene innvarslet neste tiårs hendelser, og året 1980 var en overgangsperiode innen musikk, særlig dancemusikk. Parallelt med at «discolyden» ble faset ut, ledet raskere tempoer og synthesizereffekter gjennom de tidlige åttiåras dancelyd, akkompagnert av forenklede bakgrunner og rockgitarer, dancemusikk over mot pop-rock-sjangeren. Låter inkluderte:
- Brothers Johnson - «Stomp» (1980)
- Earth, Wind & Fire - «Let's Groove» (1981)
- Olivia Newton-John og ELOs «Xanadu» (1980)
- George Benson - «Give Me The Night» og «Love X Love» (1980)
- Boz Scaggs - «Miss Sun» (1980)
- Teena Marie - «Behind The Groove», «I Need Your Lovin'» (1980) og «Square Biz» (1981)
- Patrice Rushen - «Haven't You Heard» (1980) og «Forget Me Nots» (1982)
- Yarbrough & Peoples - «Don't Stop the Music» (1981)
- Kool & the Gang - «Celebration» (1980), «Let's Go Dancin' (Oooh La La La)» og «Get Down On It» (1982)
- The Commodores - «Lady (You Bring Me Up)» (1981)
- Rick James - «Dance Wit Me» (1980), «Give It To Me Baby», «Super Freak» (1981) og «Cold Blooded» (1983)
- Grace Jones - «Pull Up to the Bumper» (1981)
- Boystown Gang - «Can't Take My Eyes Off You» (1981)
- Roni Griffith - «(The Best Part of) Breaking Up» (1981)
- Sylvester - «Do Ya Wanna Funk» (1982)
- Michael Jackson - «Billie Jean», «Baby Be Mine», «P.Y.T.» og «Thriller» og «Wanna Be Startin' Somethin'» (1982)
- The Jacksons - «Lovely One» (1980) og «Can You Feel It» (1980)
- The Weather Girls - «It's Raining Men» (1982)
- Prince - «Uptown» (1980), «Dirty Mind» (1980), «Controversy» (1981) og «1999» (1983)
- Miquel Brown - «So Many Men, So Little Time» (1983)
- The Pointer Sisters - «He's So Shy» (1980), «I'm So Excited» (1982), «Automatic», «Jump (For My Love)» og «Neutron Dance» (1983)
- Madonna - «Everybody» (1982), «Holiday», «Borderline», «Burning Up», og «Lucky Star» (1983)
De forannevnte eksemplifiserer den framvoksende dancemusikkformen som sløyfet de kompliserte melodiske strukturene fra discostilen, og tre- og messingblåsere og strykere ble erstattet av synthesizere som etterliknet lyden til disse instrumentene. Her opplever man tydelig de drastiske forandringene fra de musikalske arrangementene – helt blottet for symfoni-orkestrering, inkludert orkestrelle opptrappinger og breaks – til melodien – likeledes blottet for de kompliserte strukturene i den typiske discolyden, inkludert multiple broer og fantasifulle refrenger.
[rediger] Disco-«avleggere»: rap og «house»-musikk
Blant yngre lyttere ble disco i hovedsak avløst av rap, som begynte med rapping over discospor. De første kommersielle populære raphitlåtene var «Rapper's Delight» (som hadde lånt basslinja fra Chics «Good Times») og Kurtis Blows «The Breaks». Begge stilartene eksisterte side om side i noen få år, der rap noen ganger ble brukt i discolåter slik som Blondies «Rapture», Teena Maries «Square Biz» og Indeeps «Last Night A DJ Saved My Life». De to stilartene antente også «housemusikken» med slike legendariske nyskapere som Larry Levan i New York og Frankie Knuckles i Chicago på begynnelsen av åttitallet. Blant klubbene som nå er legendarisk knyttet til housemusikkens fødsel er New Yorks «Paradise Garage» og Chicagos «Warehouse» og «The Music Box». Mikser som ble utarbeidet her inkluderte ulike discolooper som ble overlappet med en sterk basstakt, som oftest datadrevet, og med lengre segmenter som var beregnet til miksing. Afrika Bambataa utgav i 1982 singlen «Planet Rock» som gjorde bruk av flere elementer fra Kraftwerks «Trans-Europe Express». Elektroniske lyder i rap ble etter hvert luket bort til fordel for en «råere» hiphoplyd i låter som «The Message» av Grandmaster Flash & the Furious Five. «Planet Rock»-lyden avfødte imidlertid også en elektronisk dancetrend som ikke var «hiphop» med slike oppfølgere som Planet Patrols «Play At Your Own Risk» det samme året, fulgt av «One More Shot» av C-Bank. Året etter opplevde man etter voldsomt gjennombrudd med Shannons «Let The Music Play», Freezes «I.O.U.», Gwen Guthries «Ain't Nothin' Goin' On But The Rent», Chaka Khans «I Feel For You» og Midnight Stars «Freakazoid». Elektronisk dancemusikk eller housemusikk (senere kalt «tekno») hadde nå vokst frem som en egen sjanger, og dette ble den nye «discoen», selv om den ikke ble omtalt på den måten.
[rediger] «Død» og «Retro»-vekkelse
Da man var kommet fram til 1983 var discoen mer eller mindre «død». Den hadde ikke egentlig noen klar «død» men blandet seg ganske enkelt med andre populære stiler samtidig som det oppsto noen nye stiler. Det var i bunn og grunn synthesizeren, og den forandring i lydbildet som fulgte med den, som gjorde slutt på disco slik man kjente den i de før-elektroniske 70-åra, mer enn reaksjonen fra den konkurrerende rocksjangeren. De dansbare rytmene skulle fortsette å leve i pop/rock, rap, tekno/housemusikk og rhythm'n'blues.
Imidlertid begynte en «vekkelse» av den opprinnelige discostilen på 90-tallet som blir eksemplifisert av slike sanger som «Lemon» (1993) av U2, «Spend Some Time» (1994) av Brand New Heavies, albumet Tales Of Acid Ice Cream av Awaken (1996), «Cosmic Girl» (1996) av Jamiroquai, «Who Do You Think You Are» og «Never Give Up on the Good Times» (1997) av Spice Girls (1997) og «Strong Enough» (1998) av Cher, som også hadde spilt inn discolåter på 70-tallet.
I løpet av første halvdel av 2000-tallet kom det utgivelser av en rekke artister inkludert «Spinning Around» og «Love at First Sight» av Kylie Minogue (2001), «I Don't Understand It» av Ultra Nate (2001), «Crying at the Discoteque» av Alcazar (2001), «Love Foolosophy» av Jamiroquai (2001), «Party In Lyceum's Toilets» av Awaken (2001), «Murder on the Dancefloor» av Sophie Ellis-Bextor (2001) og «Love Invincible» av Michael Franti and Spearhead (2003) som var kanaler for klassisk discomusikk.
I 2004 leide den tidligere forsangeren i Three Degrees, Sheila Ferguson Burning Vision Entertainment til å skape den ultimate discomusikkvideoen for å akkompagnere utgivelsen av «A New Kind Of Medicine» [2] med besnærende bruk av effekter.
Mer nylig har Madonna benyttet discotemaer på sitt siste album, Confessions on a Dance Floor (2005). Hennes singel «Hung Up» sampler ABBAs «Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight)».
[rediger] Radio
For tiden har de fleste radiostasjoner som spiller dance eller 70-tallsmusikk denne musikken og beslektede former slik som funk og Philadelphia soul inkludert i sine spillelister. Begge de store amerikanske satellitradioselskapene har dessuten discomusikkstasjoner i sitt kanaltilbud. Riktignok er stasjoner som spiller dancemusikk ikke kjent for å ha høye lyttertall.
[rediger] Referanse
- ^ Jahsonic.com. Vince Aletti (1940 - ). Besøkt 26. juni 2006.
- ^ 'A New Kind Of Medicine'
[rediger] Kilder
- Michaels, Mark (1990). The Billboard Book of Rock Arranging. ISBN 0823075370.
- Jones, Alan og Kantonen, Jussi (1999). Saturday Night Forever: The Story of Disco. Chicago, Illinois: A Cappella Books. ISBN 1556524110.
[rediger] Videre lesning
- Brewster, Bill og Broughton, Frank (1999) Last Night a DJ Saved my Life: the History of the Disc Jockey Headline Book Publishing Ltd. ISBN 0747262306
- Lawrence, Tim (2004). Love Saves the Day: A History of American Dance Music Culture, 1970-1979 . Duke University Press. ISBN 0822331985.
