The Rolling Stones

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

The Rolling Stones er en engelsk rockegruppe dannet i 1962 av Mick Jagger, Keith Richards og Brian Jones.

Gruppen var i begynnelsen inspirert av amerikansk rhythm & blues, og tok navnet sitt fra en strofe i sangen «Mannish Boy» av Muddy Waters. De fremførte i hovedsak materiale skrevet av andre artister frem til 1965, da de hadde sin første Jagger/Richards-komponerte slager med «The Last Time». Det var først med sin neste singel «(I Can't Get No) Satisfaction» (1965) de fikk sin første nr. 1 og slo gjennom for fullt i De forente stater.

Gruppens manager, Andrew Loog Oldham forsto tidlig at det var smartere å lage en motpol enn en kopi, og var ansvarlig for deres image som et rufsete svar på The Beatles. Han var også ansvarlig for at pianisten Ian Stewart havnet i bakgrunnen fordi han angivelig ikke skal ha passet inn i gruppens image. Stewart fortsatte likevel å spille med gruppen, både på plater og konserter, helt frem til sin død i 1985.

The Rolling Stones har fra 1964 vært et av de mest innflytelsesrike bandene innen rocken, og da The Beatles ble oppløst i 1970, var det få som motsa dem når de kalte seg «The Greatest Rock and Roll Band in the World».

Innhold 1 Historie 1.1 De første årene: 1961–1967 1.2 Storhetstiden: 1968–1972 1.3 En liten nedtur: 1973–77 1.4 Tilbake på topp: 1978–81 1.5 Konflikter og ny nedtur: 1982–1999 1.6 Nytt album og verdensturné: 2000– 2 Plateutgivelser 3 Medlemmer 3.1 Dagens medlemmer 3.2 Tidligere medlemmer 3.3 Viktige bidragsytere 4 Referanser 5 Eksterne lenker

[rediger] Historie

[rediger] De første årene: 1961–1967

The Rolling Stones ble startet da de gamle skolekameratene Mick Jagger og Keith Richards traff Brian Jones. De gav bandet navn etter en strofe i Muddy Waters-låten «Mannish Boy». Tidlig i karrieren spilte The Rolling Stones coverlåter av kjente artister som Chuck Berry, Bo Diddley, Screamin' Jay Hawkins, Muddy Waters, Larry Williams og Howlin' Wolf. De dekket sjangre som blues, rhythm and blues, country og rock.

Deres første album, som ble utgitt under navnet The Rolling Stones i Storbritannia, men som England's Newest Hit Makers i De forente stater, kom ut i 1964, og inneholdt klassikere som «Route 66» (originalt en Nat King Cole-låt), «I Need You Baby (Mona)» (Bo Diddley) og «Carol» (Chuck Berry). «Tell Me (You're Coming Back)» er den eneste låten på albumet som er signert Jagger/Richards. Enkelte låter var imidlertid signert Nanker Phelge, som var pseudonymet bandet brukte når låtene var skapt av gruppen som helhet.

Albumet The Rolling Stones ble en umiddelbar suksess i Storbritannia, og ble et av de mest solgte albumene i 1964. Førsteplassen på hitlistene beholdt det i hele 12 uker. I De forente stater nådde England's Newest Hit Makers 11. plass på hitlistene og solgte til gullplate.

De gav ut flere album de neste årene, både i Storbritannia og De forente stater, alle med stor suksess. I 1965 kom Out of Our Heads, som skulle bli deres siste album med flertall av coverlåter. Den amerikanske utgivelsen av albumet inneholdt også slageren «(I Can't Get No) Satisfaction», som nådde førsteplassen på hitlistene både i Storbritannia, De forente stater og Norge. I Storbritannia ble den kun utgitt som singel, fordi det på denne tiden ikke var vanlig å gi ut låter både som singel og på album.

23. juni 1965 spilte The Rolling Stones på Sjølyst i Oslo.

Da albumet Aftermath kom ut i 1966, besto det kun av egenproduserte låter. Albumet ble en stor suksess, og ble i 2002 kåret til det 108. beste albumet noensinne av Rolling Stone.

På denne tiden hadde det allerede begynt å slå sprekker i samholdet i bandet. Mens Brian Jones i starten fremsto som «leder» i gruppen, gikk det i større og større grad i retning av at Mick Jagger og Keith Richards tok over denne rollen ut over på 60-tallet, da de begynte å skrive egne låter med stor suksess. Jones følte seg tilsidesatt, og henfalt etter hvert til narkotikamisbruk. At Richards innledet et forhold til Jones' kjæreste, Anita Pallenberg, hjalp åpenbart heller ikke på.

Etter hvert ble narkotikamisbruk snarere regelen enn unntaket i bandet. I 1967 ble Keith Richards tiltalt for å ha tillatt bruk av narkotika i hjemmet sitt, mens Mick Jagger ble tiltalt for besittelse av amfetamin-tabletter. De ble dømt til henholdsvis tolv og fire måneders fengsel. Dommen ble imidlertid anket, og begge Stones-medlemmene slapp å sone.

Samme år gav de ut albumet Their Satanic Majesties Request, som var et forholdsvis utypisk Rolling Stones-album. Albumet var sterkt inspirert av såkalt psykedelisk rock. Det husket kanskje spesielt for at Bill Wyman for første og eneste gang fikk med en av sine låter på et Rolling Stones-album. «In Another Land» var hans komposisjon, og han sang også låten på utgivelsen. Man kan også høre John Lennon og Paul McCartney synge i låten «Sing This All Together (See What Happens)» (som ikke må forveksles med «Sing This All Together» fra samme album). Their Satanic Majesties Request ble ingen stor suksess, til tross for at det nådde tredjeplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i De forente stater. Mick Jagger beskrev senere albumet som «complete crap».

Hyllest-singelen laget for fansen som støttet Jagger og Richards gjennom narkotikasaken, var det mer trøkk over. «We Love You» ble likevel ingen «pang-hit», og Stones måtte virkelig prestere neste gang, for å holde på sitt ry som «the world's greatest rock 'n' roll band».

[rediger] Storhetstiden: 1968–1972

Stones skulle imidlertid komme sterkt tilbake. Med «Jumpin' Jack Flash» satte de alle kritikere på plass, og sørget for å holde på sitt ry. Singelen er fortsatt en av Stones' mest kjente låter. I 1968 gav de også ut Beggars Banquet, som regnes blant de ypperste av bandets utgivelser. Av de største slagerne på albumet, kan nevnes «Sympathy For The Devil» og «Street Fighting Man». Beggars Banquet ble Brian Jones' siste hele album. Han fikk sparken under innspillingen av Let It Bleed året etter, og døde kort tid etter. Mick Taylor tok over hans plass. Da Let It Bleed kom ut i slutten av 1969, spilte både Jones og Taylor på to låter hver. Albumet huskes også fordi det inneholdt den første låten der Keith Richards var hovedvokalist på en hel låt – «You Got The Silver». Siden har Richards sunget minst én låt på alle studiealbum med unntak av Sticky Fingers. Let It Bleed ble en suksess både i Storbritannia og De forente stater, og regnes i dag som ett av Stones' aller beste album.

Sticky Fingers, som kom ut i 1971, ble Mick Taylors første hele album som gitarist. Også dette albumet fikk svært god respons både fra kritikere og publikum. Åpningssporet «Brown Sugar» er en av de mest kjente og kjære Rolling Stones-låtene, og det er også en av dem som spilles mest på konserter. Mick Taylor hadde en aktiv rolle på dette albumet, kanskje spesielt på låten «Can't You Hear Me Knocking». Han ble likevel ikke kreditert som låtskriver på noen av låtene.

Bandets magnum opus kom imidlertid først året etter. Dobbeltalbumet Exile On Main St. regnes av mange som deres aller beste, og ble i 2002 kåret til det 7. beste albumet noensinne av Rolling Stone. Både «Tumbling Dice» og «Happy» (med Keith Richards på vokal) ble store slagere, og albumet var på topp på hitlistene stort sett verden over.

[rediger] En liten nedtur: 1973–77

The Rolling Stones klarte ikke å følge opp suksessen fra Exile On Main St. I 1973 kom albumet Goats Head Soup, men det slo ikke an. Det huskes kanskje best for låten «Angie», som ble hevdet å omhandle David Bowies kone, men som var tilegnet Keith Richards' kjæreste, Anita Pallenberg.

Selv om denne perioden var starten på en nedtur dersom man ser på platene bandet gav ut, var Stones på topp live. Opptak fra Brüssel 17. oktober 1973 regnes av mange som det ypperste av The Rolling Stones' konsertopptak. Spesielt Mick Taylors gitarsoloer og hans samspill med Keith Richards var imponerende.

Det neste albumet, It's Only Rock 'n' Roll, kom i 1974. Det skulle vise seg å bli Mick Taylors siste album. Han trakk seg kort tid før innspillingen av Black And Blue startet, og ble erstattet av Ron Wood fra The Faces. Wood spilte på turneen i De forente stater i 1975, og var selvsagt også med da Black And Blue ble utgitt i 1976. Heller ikke dette albumet ble noen stor suksess, og selv om Stones fortsatt var populære gjennom hele 70-tallet, hevdet kritikerne at de var forbi toppen.

I 1977 kom Keith Richards igjen i problemer med styresmaktene, da han ble arrestert i Toronto og tiltalt for besittelse av heroin. Saken dro ut i ett år, men Richards slapp til slutt unna med å spille en konsert til inntekt for veldedighet. Dette markerte også slutten på narkotikaproblemene for Richards, da han bestemte seg for å la seg avruse.

[rediger] Tilbake på topp: 1978–81

I 1978 kom albumet som tilbakeviste kritikernes påstander om at bandet var over toppen. Some Girls ble en enorm suksess, og fikk svært gode kritikker i pressen. Det regnes i dag av de fleste som det beste albumet siden Exile On Main St. Det viste også at Stones hadde evnen til å fornye seg i takt med tiden. Albumet var inspirert av strømningene i musikken på denne tiden, spesielt disco (spesielt på åpningssporet «Miss You») og punkrock (spesielt «Shattered»).

Samspillet mellom Ron Wood og Keith Richards imponerte spesielt på albumet. De hadde etter hvert utviklet et unikt samspill der de byttet på å spille rytme- og leadgitar. Spesielt kom dette godt til syne i balladen «Beast of Burden». Mick Jagger hadde også lært seg å spille gitar i løpet av 70-årene, noe som gav låtene en ekstra dimensjon når bandet kunne bruke tre gitarer, eksempelvis som på «Respectable».

«Miss You» ble den største slageren fra Some Girls, da den nådde henholdsvis første og andre plass i De forente stater og Storbritannia. Også «Beast of Burden», «Respectable» og «Shattered» ble utgitt som singler og fikk gode mottakelser, om enn ikke like god som «Miss You».

Some Girls ble fulgt opp i samme stil av Emotional Rescue i 1980. Albumet ble en kommersiell suksess, men ble samtidig kritisert for å være et forsøk på å kopiere det foregående albumet. Til tross for kritikken, ble albumet det første av Stones siden Goats Head Soup til å toppe albumlisten i Storbritannia.

Tattoo You kom ut året etter, og fikk langt bedre kritikk. Det består primært av låter som ble til overs i tidligere innspillinger, enkelte helt tilbake til Goats Head Soup i 1973. Åpningssporet «Start Me Up» ble utgitt som singel en uke før albumet, og fikk en svært god mottakelse. Dette bidro i stor grad til at Tattoo You beholdt førsteplassen på albumlisten i De forente stater i ni uker. Også «Waiting On A Friend» og «Hang Fire» kom inn på Topp 20-listen i De forente stater. «Start Me Up» er fortsatt en av de mest populære Stones-låtene.

[rediger] Konflikter og ny nedtur: 1982–1999

Etter Tattoo You kom det en ny nedtur for The Rolling Stones. Forholdet mellom Mick Jagger og Keith Richards haltet, og det gjorde ikke ting bedre at Ron Wood slet med narkotikaproblemer. Da Jagger inngikk en lukrativ avtale med plateselskapet om å gi ut soloalbum, følte Richards at Jagger var illojal, og forholdet deres forverret seg ytterligere.

Bandets første utgivelse etter Tattoo You mottok likevel gode kritikker. Albumet Undercover ble utgitt i 1983, men ble ingen publikumssuksess. I ettertid regnes det som et heller svakt Stones-album, noe også Mick Jagger selv har innrømmet. Ut over på 80-tallet ble det tydelig at Jaggers solokarriere gikk ut over bandet. Da Dirty Work kom ut i 1986, var det Keith Richards som sto bak mye av materialet. Albumet ble på ingen måte en suksess, og det hjalp heller ikke at Jagger avviste å dra på turné i forbindelse med utgivelsen fordi han heller ville arbeide med sin andre soloplate, samt fordi Charlie Watts var til behandling for alkoholproblemene sine. Forholdet mellom Jagger og Richards ble ikke bedre av dette, og da begge to gav ut album på egen hånd, kunne det se ut til at The Rolling Stones' 25 år lange karriere i praksis var over.

I 1989 samarbeidet imidlertid Jagger og Richard igjen om albumet Steel Wheels. At Jaggers solokarriere ikke gikk på langt nær så godt som forventet, bidro nok til dette. Steel Wheels var ikke på høyde med albumene fra storhetstiden, men fikk jevnt over gode kritikker og nådde andre- og tredjeplass på hitlistene i henholdsvis Storbritannia og De forente stater. I Norge nådde det førsteplass på VG-listen. Oppturen fortsatte samme år da bandet ble æret med å få innpass i rockens æresgalleri. Platen ble fulgt opp med Steel Wheels/Urban Jungle-turneen i 1989 og 1990, som inkluderte to konserter på Valle Hovin i Oslo, 6. og 7. august 1990.

I 1993 trakk Bill Wyman seg, men bandet valgte å fortsette som kvartett. Darryl Jones har spilt bass mer eller mindre fast siden, men har aldri fått status som fullverdig Stones-medlem. Han spilte bass på Voodoo Lounge, som kom ut i 1994, men da Bridges to Babylon kom i 1997, hadde Doug Wimbish tatt over. Jones kom imidlertid tilbake til den påfølgende turneen, og er fortsatt med på den pågående turneen i 2006.

Både Voodoo Lounge og Bridges to Babylon fikk god respons fra både kritikere og publikum. Begge turneene svingte innom Valle Hovin i Oslo, henholdsvis 9. juni 1995 og 2. august 1998. Den førstnevnte turneen ble imidlertid klart best mottatt. Både «You Got Me Rocking», «Out Of Tears» og «I Go Wild» ble radioslagere etter utgivelsen, og albumet vant i 1995 en Grammy-pris for beste rockealbum. Mange vil hevde at det er gruppens beste album siden Tattoo You. Bridges to Babylon solgte godt i Norge, og ble det foreløpig siste av gruppens album som nådde førsteplass på VG-listen.

[rediger] Nytt album og verdensturné: 2000–

I 2005 – åtte år etter Bridges to Babylon – kom endelig den etterlengtede oppfølgeren. A Bigger Bang ble godt mottatt av både kritikere og publikum, og regnes av mange som det beste siden Tattoo You i 1981. Likevel ble det ikke noen enorm kommersiell suksess, på samme måte som alle andre album etter Tattoo You. Albumet ble likevel nominert til Grammy for årets rockealbum. Ingen av singlene nådde høyt opp på hitlistene.

I forbindelse med utgivelsen av det nye albumet, la bandet også ut på en ny verdensturné, der de blant annet kommer til Bergen for første gang i 2006.

Rolling Stones' offisielle nettsider meldte den 8. mai at Europa-turneen vil bli utsatt fordi Keith Richards trenger tid til å rekonvalesere etter en hjerneoperasjon. Richards ble skadet da han falt ned fra et palmetre 27. april mens han og Ron Wood plukket kokosnøtter på Fiji. Muligens skjedde ulykken i stedet i forbindelse med vannscooter-kjøring, begge årsaker har blitt oppgitt. Richards ble utskrevet fra sykehuset 11. mai, men vil oppholde seg på Fiji noe tid framover for oppfølgende kontroller ^[1] . Endelige datoer er enda ikke satt, men det er klart at turneen vil starte i juni, i motsetning til den opprinnelige planen, som var at bandet skulle starte i Barcelona allerede 27. mai. ^[2]

Den 24. mai ble det klart at konserten bandet skulle ha i Bergen 6. juni er utsatt på ubestemt tid.^[3]Når det gjelder resten av turneen de skal ha i Europa, sommeren 2006, er til sammen 15 konserter utsatt: Barcelona og Madrid, Spania; Brussel, Belgia; Paris, Frankrike; Bergen, Norge; Horsens, Danmark; Göteborg, Sverige; St. Petersburg, Russland; Brno, Tsjekkia; Warszawa, Polen; Wien, Østerrike; Milano, Italia; Athen, Hellas; og Zagreb, Kroatia.^[4]

2. juni ble det offentliggjort at A Bigger Bang-turneen starter 11. juli i Milano. Konserten i Bergen blir utsatt til fredag 1. september. Kun konsertene i Leipzig og Nürnberg blir avlyst. ^[5]

[rediger] Plateutgivelser

Se The Rolling Stones' plateutgivelser

[rediger] Medlemmer

[rediger] Dagens medlemmer

• Mick Jagger – vokal, munnspill, gitar (1962–)
• Keith Richards – gitar, vokal (1962–)
• Charlie Watts – trommer (1962–)
• Ron Wood – gitar (1975–)

[rediger] Tidligere medlemmer

• Bill Wyman – bass, vokal (1961–1993)
• Brian Jones – gitar, sitar, piano, saksofon, etc. (1961–69)
• Mick Taylor – gitar (1969–1975)
• Ian Stewart – piano (1961–1962)
• Dick Taylor – bass (1961–1962)
• Carlo Little – trommer (1962–1963)

[rediger] Viktige bidragsytere

• Darryl Jones – mer eller mindre fast bassist siden Bill Wyman gav seg i 1993. Likevel har han aldri fått status som fullverdig Rolling Stones-medlem.
• Ian Stewart – spilte piano på flere album fra begynnelsen til han døde i 1985.
• Bobby Keys – spilte saksofon på flere innspillinger og konserter på 60- og 70-tallet. Deltar også på verdensturneen i 2006.

[rediger] Referanser

1. ^ Keith Richards leaves hospital Irish Examiner, 11. mai, 2006
2. ^ Keith Richards Recovering From Surgery The Rolling Stones' offisielle nettsted, 8. mai, 2006
3. ^ http://www.bergenlive.no/
4. ^ http://www.rollingstones.com/news/press.php?uid=546
5. ^ http://rollingstones.com/news/press.php?uid=550

[rediger] Eksterne lenker

• The Rolling Stones' offisielle nettsted
• Fanklubben «It's Only Rock'n Roll»
• Like a Rollin' Stone – nettside dedikert Brian Jones
• Rolling Stones 'Good Guys'

The Rolling Stones
Mick Jagger | Keith Richards | Charlie Watts | Ron Wood Brian Jones | Bill Wyman | Mick Taylor | Ian Stewart | Darryl Jones
Britiske studioalbum 1964–1967
The Rolling Stones | The Rolling Stones No. 2 | Out of Our Heads | Aftermath | Between the Buttons
Amerikanske studioalbum 1964–1967
England's Newest Hitmakers | 12 X 5 | The Rolling Stones, Now! | Out of Our Heads | December's Children (And Everybody's) | Aftermath | Between the Buttons | Flowers
Studioalbum 1967–
Their Satanic Majesties Request | Beggars Banquet | Let It Bleed | Sticky Fingers | Exile On Main St. | Goats Head Soup | It's Only Rock 'n' Roll | Black And Blue | Some Girls | Emotional Rescue | Tattoo You | Undercover | Dirty Work | Steel Wheels | Voodoo Lounge | Bridges to Babylon | A Bigger Bang
Livealbum
Got Live If You Want It! | 'Get Yer Ya-Ya's Out!' The Rolling Stones in Concert | Love You Live | "Still Life" (American Concert 1981) | Flashpoint | Stripped | No Security | Live Licks
Samlealbum
Big Hits (High Tide and Green Grass) (US) | Big Hits (High Tide and Green Grass) (UK) | Through The Past, Darkly (Big Hits Vol. 2) | Made in the Shade | Sucking in the Seventies | Rewind (1971-1984) | Jump Back: The Best of The Rolling Stones | Forty Licks | Rarities 1971-2003
ABKCO-album
Hot Rocks 1964-1971 | More Hot Rocks (Big Hits & Fazed Cookies) | Metamorphosis | Singles Collection: The London Years| The Rolling Stones Rock and Roll Circus | Singles 1963-1965 | Singles 1965-1967 | Singles 1968-1971
EP-plater
The Rolling Stones | Five By Five | got LIVE if you want it!
Nicky Hopkins, Ry Cooder, Mick Jagger, Bill Wyman og Charlie Watts
Jamming With Edward