Elie Wiesel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nobels fredspris 1986

Eli (eg. Eliezer) Wiesel (født 30. september 1928) er en rumensk-født, fransk-oppvokst jødisk forfatter, filosof og politisk aktivist som siden 1963 har hatt amerikansk statsborgerskap. Familien hans kom opprinnelig fra Ungarn.

I 1986 ble Wiesel tildelt Nobels fredspris for sin kamp mot de kreftene han fikk føle på nært hold i Auschwitz og andre konsentrasjonsleire under andre verdenskrig.

I februar 2003 gikk han ut og støttet USAs invasjon av Irak. [1]

[rediger] Bøker

Boka "Natten" inneholder mange interessante påstander. For eksempel blir det hevdet at man henrettet folk ved å brenne dem levende på bål. Det blir også fortalt at hovudpersonen (Elie Wiesel?) fikk operert foten sin to uker før den tyske evakueringen av leiren.

Sitat: "...Every Jew, somewhere in his being, should set apart a zone of hate - healthy, virile hate - for what the German personifies and for what persists in the German. To do otherwise would be a betrayal of the dead." Elie Wiesel 'Legends of Our Time' (1968), side 177-178

Elie Wiesel har fremstått som en av de mest betydelige åndelige ledere og veivisere i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap er å tilgi, men ikke å glemme. Det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, sier han, det er likegyldigheten. Kampen mot likegyldigheten overfor hat er like viktig som kampen mot selve hatet. Elie Wiesel er en budbærer om fred og forsoning og menneskeverd. Og det er en grenseskridende humanisme; hans arbeide er fredskapende over landegrensene.

Eliezer Wiesel ble født 30. september 1928 i den lille rumenske grensebyen Sighet som den gang tilhørte Ungarn. Faren Shlomo Elisha, var kjøpmann, og foredyper seg i historie og psykologi. Moren Sara er utpreget intelektuell. Som ung jødisk gutt blir han deponert til Auswitch sammen med sin familie. Han opplever at hans mor og yngre søster, Tzipora, blir ført inn i gasskammeret sammen, mens faren døde senere under en transport.

Elie Wiesel overlevde oppholdet i konsentrasjonsleirene. Etter krigen kom han til Paris. Et beskjedent studiestipent han får av OSE rekker såvidt til leien av et trangt værelse i Rue Marois 16. distrikt. Han er 17 år gammel og befinner fullstendig alene. Han har hverken venner eller arbeidstillatelse. Denne tiden preger Wiesel av en sterk skyldsfølelse. Skyld over å være overlevende. Skyld over å være i live. Han kaster seg inn i litteraturen, og hans litterære stevnemøte var Franz Kafka`s forfatterskap. Men filosofien tiltrekker ham. Han ønsket å finne meningen med de hendelser han var blitt offer for. Den litterære apetitten blir større, og han forsøker å finne svarene innenfor litteratur, filosofi og psykologi.

Etterhvert får han arbeide som journalist, og dette ledet Elie Wiesel til et nytt stadium i livet. I 1954 oppsøker han den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac for å intervjue ham. Dette intervjuet tar en uventet vending.

Elie Wiesel avbryter forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål man ikke heller bør være opptatt av de ofre som ble begått like i nærheten, ikke av èn jøde, men av flere millioner. Da det går opp for Francois Mauriac at den unge journalisten er et av de overlevende barna, omfavner forfatteren Elie Wiesel og spør hvorfor han ikke har fortalt sin historie. wiesel svarer at han ikke kan, fordi han lovet seg selv å være taus om redslene - en faste med språket i ti år (.............).

Francois Mauriac ville ikke akseptere Elie Wiesel`s taushet. Mauriac mente han hadde en plikt til å fortelle sin historie.