Krigen i Irak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Krigen i Irak, også kalt Den andre gulfkrigen, er en pågående krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisasjon invaderte Irak. Krigen kan også sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen av 1991, med en lavintensiv krig hvor USA og Storbritannia angrep Irak i perioden mellom de to krigene.

Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt USAs president George W. Bush utløp; den krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.

250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. I nord angrep deltok rundt 50 000 kurdiske soldater med luftstøtte fra koalisjonen.

Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukten og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.

Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen som ikke har kunnet begrense styrkene. Pr. 2007 ser det ikke ut som det finnes en klar avslutning på konflikten. Kampene står nå både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet.

Innhold 1 Bakgrunn 1.1 Iran-Irak krigen 1.2 Gulfkrigen 1.3 Sanksjoner 2 Opptakt til krig 2.1 Krigen mot terror 2.2 Spillet i FN 3 Invasjon 4 Okkupasjon 4.1 Amerikansk styre 4.2 Irakisk motstand 5 2004 5.1 Våropprøret 5.2 Sjiaopprøret 5.3 Irakisk styre 6 2005 6.1 Valg på foreløpig nasjonalforsamling 6.2 Overgangsregjering 6.3 Konstitusjon 6.4 Valg på nasjonalforsamling 7 2006 7.1 Regjeringsdannelse 7.2 Borgerkrig? 7.3 Amerikansk tilbaketrekning? 8 2007 9 Brudd på menneskerettigheter 10 Døde og sårede 11 Se også 12 Referanser 13 Eksterne lenker

[rediger] Bakgrunn

Staten Irak ble konstruert av de allierte etter første verdenskrig, og har i hele sin historie vært preget av motsetningene mellom tre komponenter; i nord et kurdisk område administrert fra Mosul, et sentralt område hovedsakelig befolket av arabiske sunnimuslimer vest for Bagdad og et sørlig område med Basra som hovedstad der de fleste er arabiske sjiamuslimer. Arabere utgjør ca. 77% av befolkningen, mens kurderne utgjør ca 20%. Kurderne har ført en kontinuerlig kamp mot myndighetene i Bagdad siden staten Irak ble opprettet.

Maktbruk har lenge blitt sett på som nødvendig for å holde Irak samlet og Ba'athpartiet som tok over makten ved et kupp i 1968 fortsatte den tradisjonen. Ba'athpartiet er et pan-arabisk sosialistisk-parti som har sin maktbase i sunniområdene vest og nord for Bagdad. I dette området bor omlag 30% av befolkningen. Irak er et klanbasert samfunn, klanmedlemmer og familie til eliten ble favorisert, likeens partimedlemmer og sunnier fra dette området. Andre grupperinger og enhver politisk opposisjon ble brutalt undertrykt.

I 1972 nasjonaliserte Irak oljeindustrien og oljekrisen i 1973 ga rekordhøye oljepriser og store inntekter til regimet. Disse inntektene ble delvis brukt til å modernisere landet. Det ble innført en sekulær velferdsstat etter vestlig modell, men også et sterkt militærvesen og et nettverk av overvåkingsorganisasjoner. I denne perioden var Irak alliert med Sovjetunionen og førte en sterkt antivestlig politikk.

[rediger] Iran-Irak krigen

I september 1980 gikk irakiske styrker til angrep på det revolusjonære islamske regimet i nabolandet Iran, med utgangspunkt i en gammel grensekonflikt.^[1] Dette utløste den åtte år lange krigen mot Iran, der Irak fikk støtte fra Sovjetunionen og arabiske naboland som Kuwait og Saudiarabia, etterhvert også fra USA. Irak tok i bruk kjemiske våpen mot iranerne, så vel som mot kurdiske opprørere som var alliert med Iran og ikke minst mot den kurdiske sivilbefolkningen på irakisk side. CIA hevder at også iranske styrker brukte slike våpen, men i langt mindre omfang.

Krigen endte i 1988 uten territorielle endringer. Irak hadde 250 000 falne og dyp gjeld. Blant annet for å lette på den finansielle situasjonen bestemte Saddam seg for å invadere sin største kreditor, den lille rike nabostaten Kuwait.

[rediger] Gulfkrigen

I august 1990 invaderte Irak Kuwait og i Gulfkrigen ble irakerne drevet ut av Kuwait og invadert av en USA-ledet koalisjon. Angriperne hadde overlegne styrker og brukte blant annet panserbrytende granater sm inneholdt det radioaktivestoffet utarmet uran.

Men koalisjonen ønsket ikke å avsette Saddams regime, av frykt for regional destabilisering.. USAs president George H.W. Bush (senior) oppfordret riktignok irakerne til å gjøre oppprør, men da kurdere og sjiaer, oppmuntret av amerikanske radiosendinger, reiste seg mot undertrykkelsen, ble de slaktet ned av Saddams elitestyrker, revolusjonsgarden, med støtte fra flyvåpenet som de ikke hadde noe forsvar mot. USA gjorde intet for å hjelpe opprørerne. Senere ble det etablert flyforbudsoner over kurder- og sjiaområder, sonene ble patruljert av fly fra USA og Storbritannia. Saddams makt var derfor sterkt redusert i de sørlige og nordlige delene av landet, og kurderne benyttet sjansen til å utvikle noe som skulle bli en tilnærmet uavhengig provins i nord.

[rediger] Sanksjoner

Et resultat av Gulfkrigen var at FN sanksjonerte en omfattende boikott av Irak, oljeeksporten ble stoppet, det samme gjaldt vareimporten med unntak av livsnødvendige varer. Landet ble også pålagt å stoppe programmene for masseødeleggelsesvåpen og destruere de ferdige våpenene. Resultatet ble en lammelse av økonomien i Irak som allerede var hardt rammet av vanstyre og ti år i krig. Det var ikke mulig å importere deler og materiell for å få landet i gang etter krigen og uten oljeeksport var det heller ikke inntekter til å betale for mat og andre nødvendighetsvarer. Følgene av dette ble en humanitær katastrofe, med mellom en halv og en million døde grunnet sanksjonene, deriblant mange barn.

FN innså etterhvert at sanksjonene ikke førte frem, og i 1996 startet Olje for mat-programmet. Det ga Irak anledning til å selge noe olje for å betale for livsnødvendige varer. Det viste seg senere at programmet var heftet med mye korrupsjon, hvor bl.a. irakerne solgte olje til underpris for så å få mellomlegget satt i på sine utenlandske konto. Tjenestemenn i FN var også innblandet.

Irak brukte kjemiske våpen i krigen mot Iran og mot kurderene. Som endel av sanksjonene i 1991 opprettet FN en kommisjon som skulle kontrollere at Irak fulgte reglene for masseødeleggelsesvåpen. Våpenkontrollørene fant at irakerne hadde program for utvikling av biologiske våpen og kjernevåpen, men det er usikkert hvor nær landet var å produsere atomvåpen. Utover 1990-tallet ble forsknings- og produksjonsanlegg destruert sammen med lagre av ferdige våpen. I 1998 forlot våpeninspektørene Irak, som grunn oppga de manglende samarbeidsvilje fra myndighetene. USA svarte med å starte med en serie med bombeangrep mot militære mål som fortsatte til 2002. Da ble Saddam Hussein presset til å la FNs våpeninspektører komme tilbake under ledelse av Hans Blix for å foreta inspeksjoner, men de fant ikke annet enn gamle rester fra de tidligere våpenprogrammene. Blix påpekte likevel at over tusen tonn kjemiske våpen ikke var gjort rede for, og at regimet måtte komme med bevis for at disse var ødelagt.^[2]

[rediger] Opptakt til krig

[rediger] Krigen mot terror

I mellomtiden hadde spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen blitt en sentral sak, etter terrorangrepet 11. september 2001 og den etterfølgende krigen i Afghanistan og krigen mot terror var Irak nå fokus for oppmerksomheten.

Før 11. september var det krefter innen George W. Bush sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet, denne politikken ble første gang formulert av senere viseforsvarssjef Paul Wolfowitz. Etter 11. september styrket denne nykonservative gruppen ledet av forsvarssjef Donald Rumsfeld sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fått kallenavnet «Bush-doktrinen» som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet å gå til forskuddskrig mot andre land.^[3] Mot Afghanistan var ikke begrunnelsen et problem, men mot Irak var det vanskelig å finne en god grunn til å gå til krig ^{[trenger referanse]}.

USA sin begrunnelse for å gå til krig:

• at Irak hadde skjulte lagre med masseødeleggelsesvåpen, og et hemmelig atomvåpenprogram
• at Irak støttet terroristorganisasjoner som al-Qaida, og var villig til å forsyne dem ned masseødeleggelsesvåpen
• frigjøre Irak fra et udemokratisk terrorregime som hadde ført en folkemordpolitikk overfor den kurdiske minoriteten, blant annet ved hjelp av kjemiske våpen

Det ble lagt særlig vekt på dette med masseødeleggelsesvåpen, og USA drev et omfattende spill i FN for å få aksept for en invasjon. Etter invasjonen sendte USA ut egne våpeninspektører som ikke fant masseødeleggelsesvåpen. Det viste seg i ettertid at mye av de bevisene USA presenterte var uten hold, og at Bush-administrasjonen hadde ignorert råd fra egen etteretningstjeneste,^[4] samt at noen «bevis» var blitt produsert for anledningen.^[5][6][7] Kontakten mellom al-Qaida og Irak har heller ikke blitt bevist.^[8]

I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport ^[9] som bekreftet at amerikansk etteretning ikke hadde informasjon om direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, eller at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Etteretningsinformasjon gikk til en avdeling i forsvarsdepartementet som skulle samle og analysere informasjonen og lage rapporter til den politiske ledelsen. Etter påtrykk fra viseforsvarsminister Wolfowitz fikk disse etteretningssammendragene et innhold som ikke alltid stemte med informasjonen bak, og som var med på å avgjøre/begrunne invasjonen. ^{[10] [11]}

[rediger] Spillet i FN

Den 8. november vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon nr. 1444^[12] med betingelser for hvordan Irak skulle oppfylle kravene til nedrustning. De innebar blant annet å slippe til FNs våpeninspektører og deklarere alle landets våpen. Irak gikk med på betingelsene, produserte en 12 000 sider lang våpendeklarasjon og slapp inn våpeninspektørene som ikke fant spor etter masseødeleggelsesvåpen. Inspektørene fant likevel brudd på resolusjonen siden Irak hadde destruert kjemiske og biologiske våpen uten overoppsyn fra våpeninspektører som kunne bekrefte at det hadde skjedd.

I begynnelsen av mars 2003 stod spørsmålet om dokumentasjon fortsatt åpent, og USA mente at Irak hadde brutt resolusjon nr. 1444 og at sikkerhetsrådet måtte komme sammen og gjøre de nødvendige tiltak for å sikre nødvendig internasjonal «fred og sikkerhet». Den 10. mars erklærte Jacques Chirac at Frankrike ville nedlegge veto mot enhver resolusjon som automatisk kunne føre til krig mot Irak, det viste seg at han hadde støtte fra flertallet i sikkerhetsrådet, og ingen andre resolusjonsforslag ble sendt.^[13]

I et møte på Azorene 16. mars ga USA, Storbritannia og Spania, som var ikke-permanent medlem av sikkerhetsrådet, Irak én dags frist på å oppfylle resolusjon nr. 1444. Neste dag erklærte Bush og Storbritannias utenriksminister Jack Straw at tiden for diplomati var over, og at ingen videre autorisasjon fra FN var nødvendig for å angripe Irak.

Siden invasjonen begynte uten eksplisitt tillatelse fra FNs sikkerhetsråd mener enkelte at den var brudd på FN-charteret. FNs generalsekretær Kofi Annan uttalte i september 2004 at krigen i følge FN var ulovlig.^[14]

I sin tale til nasjonen 17. mars 2003 krevde president Bush at Saddam Hussein og hans to sønner Uday og Qusay måtte forlate Irak innen 48 timer.^[15] Dette kravet skal ha blitt avslått, og president Bush ga klarsignal for invasjonen.^[16]

[rediger] Invasjon

20 mars 2003 kl. 0230 GMT startet fly- og rakettangrep mot mål i Irak. Russland, Frankrike og Kina fordømte angrepene. Kurdiske bakkestyrker sammen med spesialstyrker og flystøtte fra koalisjonen angrep regjeringsstyrkene fra nord, mens britiske styrker startet landkrigen i sør ved å angripe Faw-halvøya.

De første dagene møtte koalisjonen tildels sterk motstand, særlig i kampen om havnebyen Umm-Qasr, men også i større byer som Basra og Nassiriya. Likevel var koaliasjonsstyrkene så overlegne at i begynnelsen av april stod amerikanske styrker ved «Bagdads porter». Fjerde april opptrådde Saddam Hussein på fjernsyn siste gang som president, men det er usikkert om det var et tidligere opptak. Ellers forsvant det irakiske regimet og forsvar etterhvert som styrkene nærmet seg hovedstaden, og snart så det ut til å være kun informasjonsministeren igjen for å forsvare regimet. Niende april ble den store statuen av Saddam Hussein i Bagdad sentrum revet.

I nord rykket kurdiske styrker raskt fram, ofte flyktet regjeringsstyrkene uten kamp. 10 april rykket kurdiske peshmergas inn i Kirkuk og dagen etter tok kurderne makta i Mosul.

13 april inntok amerikanske styrker Saddams hjemby Tikrit. Første mai landet George W. Bush på et hangarskip i området og erklærte at hovdedelen av de militære operasjonene var avsluttet - Mission Accomplished.

[rediger] Okkupasjon

Rivingen av Saddam-statuen symboliserte slutten på 30 års terrorregime, men symboliserte også sammenbruddet i landets administrasjon og ordensmyndigheter. Okkupasjonsmakten hadde ikke tilstrekkelig med styrker til å holde orden, og ønsket heller ikke å benytte Iraks tidligere politi- og militære. I anarkiet som oppstod startet omfattende plyndringer, ødeleggelser og uroligheter. Mest kjent kjent er plyndringen av nasjonalmuseet, men sykehus og andre viktige offentlige bygninger ble også rammet.

Utover sommeren begynte de første tegn til væpnet motstand mot okkupasjonen, først og fremst fra den sunniarabiske minoriteten; tidligere baathister, militære og etterretningsfolk. Seinere kom andre grupper til, blant annet sjia- og sunni-muslimske militsgrupper og Al-Qaida-tilhengere med erfaring fra Afghanistan.

[rediger] Amerikansk styre

På forhånd hadde amerikanerne samlet sammen eksil-irakere og andre til å administrere Irak, 21. april ankom medlemmene i Coalition Provisional Authority (CPA) Bagdad sammen med Jay Garner, en tidligere general som skulle være leder for den nye administrasjonen. Garner gjorde en så dårlig jobb at han ble erstattet med Paul Bremer den 11. mai. Bremers administrasjon begynte umiddelbart å si opp flere titusener offentlig ansatte som hadde hatt forbindelse med Baathpartiet, det vil si nesten hele administrasjonen av det irakiske samfunnet, inkludert 15 000 lærere og ledere i helsevesenet. Det samme gjaldt ansatte i militæret og politiet. Resultatet av denne de-baathifiseringen var sammenbrudd i store deler av det irakiske samfunnsmaskineriet, som åpnet opp for det kaos og anarki som skulle komme.

CPA fikk ansvaret med å forvalte det Irakiske utviklingsfondet, som var irakiske midler fra Olje for mat programmet og utenlandske kontoer. Disse midlene som var over 23 milliarder dollar skulle brukes til gjenoppbygging av Irak, men det har vist seg at en stor del av disse midlene forsvant på grunn av korrupsjon, bedrag og udugelighet.^[17]

USAs opprinnelige plan var å gi makten til eksil-irakere som skulle få oppdraget med å utforme Iraks nye konstitusjon eller grunnlov. Denne planen ble oppgitt, og det ble i stedet dannet et nytt organ, Det irakiske styringsråd den 22. juli, som bestod av irakere håndplukket av den amerikanske administrasjonen. De var heller ikke istand til å lage noen grunnlov, og Bremer ønsket nå å lage et grunnlovsstyre, håndplukket blant elitene rundt om i landet. Dette forsøket ble stoppet i styringsrådet av sjialederen Ali al-Sistani, som ønsket demokratiske valg. Sistani fikk sjiaene, som ellers hadde vært passive, ut i gatene som en advarsel om at alt annet enn demokrati ville være illegitimt for majoriteten i landet. Presset førte til at administrasjonen måtte går med på valg i januar 2005, og selv da prøvde president Bush å utsette valget.^[18]

[rediger] Irakisk motstand

Den første tiden etter invasjonen var preget mer av kaos og kriminalitet enn motstand. Etterhvert ble det demonstrasjoner som ble slått ned av de amerikanske styrkene. Da de-baathifiseringen ble gjennomført ble det advart mot at det ville føre til økt motstand, særlig fra tidligere politi og militære.^[19] I juni 2003 økte den væpnede motstanden mot koalisasjonsstyrkene, særlig i sunniområdene vest for Bagdad.^[20] De væpnede sunnigruppene tok i bruk bilbomer og selvmordsbombere og deres aksjoner rammet langt flere irakere enn okkupanter. Motstanden hindret effektivt gjenoppbygging av infrastruktur som elektristet, vannforsyning og kloakk. Ved systmatiske angrep på politirekrutter skapte den dessuten en generell lovløshet som banet veien for omfattende kriminalitet, herunder kidnapping, voldtekter og plyndring.

Sjiamuslimer organiserte store demonstrasjoner mot okkupasjonen under ledelse av Muqtada al-Sadr, som var i gang med å bygge opp sin milits, Mahdi-hæren i direkte konflikt med det mere moderate sjiapartiet SCIRI.^[21]

[rediger] 2004

[rediger] Våropprøret

Fallujah er en by som ligger i sunnitriangelet syv mil vest for Bagdad, i begynnelsen av 2004 var Fallujah under kontroll av baathist- og salafist-grupper. Den 4. april startet amerikanerne en offensiv – Operation Vigilant Resolve – for å gjenvinne kontroll over byen. De møtte sterk motstand som etter seks uker endte i en våpenhvile som ga kontroll over byen til en styrke – «Fallujah-brigaden» – som var ledet av tidligere Baath-offiserer. Denne styrken brøt snart sammen og kontrollen gikk over til opprørerne.

I april 2004 ble amerikanske styrkers og kontraktørers tortur og misbruk av fanger i Abu Ghraib-fengslet avslørt.^[22] I november 2004 returnerte amerikanerne til Fallujah sammen med irakiske sikkerhetsstyrker i Operasjon Phantom Fury.^[23] Etter meget harde kamper hecvdet de å ha kontroll over byen ved utgangen av året.

[rediger] Sjiaopprøret

Sjiaene i Irak er under inflytelse fra Iran og blir ledet av den iranskettede ayatollahen Ali al-Sistani i en tradisjon som tilsier at de religiøse lederne har en viss avstand til den daglige politikken. Samtidig finnes det arabiske/irakiske nasjonalister blant sjiaene som er i opposisjon til denne praksisen og den meste fremtredende av disse er den unge religiøse lederen Muqtada al-Sadr.

Etter invasjonen startet Sadr og hans tilhengere det såkalte Sadr-byrået, som skulle hjelpe innbyggerne i Sadr-byen, det store (slum)området nordøst i Bagdad . De hadde også sin egen millits - Mahdi-hæren.

I slutten av mars 2004, stoppet de amerikanske myndighetene utgivelsen av Sadr-byråets avis al-Hawza, og det som opprinnelig var protester mot dette utviklet seg til regelrette kamper i Sadr-byen og flere byer sør om Bagdad. Mahdi-hæren tok over flere byer, men etter meget harde kamper tok koalisjonsstyrkene kontroll over alle byene, unntatt deler av Najaf, 16 mil sør for Bagdad. Den 6. juni beordret Mahdi-hærens leder Muqtada al-Sadr opphør i kampene og inngikk fredsavtale med amerikanerene.

Avtalen varte til i august da amerikanerne angrep Najaf igjen og tilslutt beleiret Iman-ali-moskeen hvor al-Sadr befant seg.^[24] På dette tidspunktet var Sadrs posisjon svekket og gikk med på å samarbeide med Ali al-Sistani som forhandlet fram en våpenhvile med amerikanerne. ^[25] Likevel fortsatte et begrenset sjiaopprør, blant annet i Sadr-byen, fram til slutten av året da al-Sadr gikk inn i politikken og Mehdi-hæren i den nasjonale sikkerhetsstyrken.

[rediger] Irakisk styre

Den 8. juni 2004 vedtok FNs sikkerhetsråd at en provisorisk irakisk regjering skulle være på plass innen 30. juni, og at det markerte slutten på okkupasjonen.^[26] Sikkerhetsrådet la også fram krav om at valg skulle være gjennomført innen utgangen av 2005.

Den 28. juni ble Det irakiske styringsrådet lagt ned, og en provisorisk irakisk regjering ledet av eksilirakeren Iyad Allawi fikk en begrenset myndighet. Regjeringens viktigste oppgave var å lede prosessen gjennom flere valg til en permanent irakisk regjering, og dens første vedtak var å starte rettslig forfølgelse av Saddam Hussein og andre ledere for det avsatte regimet.

[rediger] 2005

[rediger] Valg på foreløpig nasjonalforsamling

30. januar 2005 ble det gjennomført valg på foreløpig nasjonalforsamling. Dette var det første frie valg i Iraks historie. I sjiittiske og kurdiske områder strømmet store folkemengder til valglokalene, men i sunnitriangelet var det få som møtte fram, siden sunnittiske opprøre hadde beordret boikott og truet med angrep mot valglokalene. Den grunnlovgivende forsamling som ble valgt i januar fikk derfor nesten bare representanter fra sjiittiske og kurdiske partier.

[rediger] Overgangsregjering

3. mai utnevnte parlamentet en ny overgangsregjering, ledet av Ibrahim Jaafari.

[rediger] Konstitusjon

Et utkast til ny grunnlov ble, etter langvarige forhandlinger, lagt ut til folkeavstemning i 15. oktober, og vedtatt med overveldende flertall. Grunnloven forutsetter desentralisering av makta i landet, og åpner for at provinser kan slå seg sammen i regioner med utstrakt selvstyre. Pr. februar 2007 er det bare blitt opprettet en region, den kurdiske.

[rediger] Valg på nasjonalforsamling

15. desember 2005 var det valg på den andre demokratiske nasjonalforsamlingen i Irak. Viktige oppgaver for den nye nasjonalforsamlingen var forhandlinger om den nye grunnloven, herunder spørsmålet om føderativ inndeling av landet og om fordeling av oljeinntekter mellom regionene. Valgdeltakelsen var over 70%, og flere sunniarabiske partier deltok også, mens de væpnede opprørgruppene holdt seg i ro.

Resultatet ble som ventet framgang for den sunniarabiske alliansen som fikk 55 av 275 representanter, sjiaalliansen SCIRI fikk 128 representanter og mistet det absolutte flertallet mens kurder-alliansen fikk 53 plasser og de kurdiske islamistene 5.

[rediger] 2006

Året 2006 var preget av økt vold mellom grupper innen det irakiske samfunnet. Store deler av landet var utenfor sentralregjeringens direkte kontroll, og særlig i Baghdad foregikk det omfattende «sekterisk rensing». I mange områder ble sivilbefolkningen utsatt for brutal vold, og hundretusener flyktet internt eller ut av landet.

Den irakiske samlingsregjeringen som kom igang etter flere måneders forsinkelser var svak. Gjenoppbyggingen av landet gikk svært tregt, og enorme summer av har forsvunnet gjennom korrupsjon, kriminalitet og udugelighet.^[17]

Landene som var militært engasjert i Irak møtte et betydelig press for å trekke de militære styrkene styrkene ut, og etter at rebublikanerne i USA tapte kongressen ved valget høsten 2006, forventet mange at president Bush ville måtte vike fra en «stø kurs» i Irak. Slutten av 2006 ble preget av at Saddam Hussein ble henrettet ved hengning den 30. desember.

[rediger] Regjeringsdannelse

I overgangsregjeringen hadde sjia-alliansen absolutt flertall i tillegg til at den hadde støtte fra kurderne. Alliansen ønsket å la statsminister Ibrahim Jaafari fortsette som leder for en ny koaliasjonsregjering, men hans kandidatur ble avvist av kurdere, sunniarabere og sekulære sjiitter. Jaafari fikk støtte først og fremst fra SCIRI-partiet og Muqtada al-Sadr. Sunniaraberne avviste Jaafaris kandidatur av flere grunner, bl.a. ble han beskyldt for å la sjia-milits operere som en del av sikkerhetsstyrkene. Kurderne mistenkte Jaafari for å konspirere med Tyrkia om å motarbeide kravet om en folkeavstemning i Kirkuk. USA og sekulære grupper mistrodde Jaafari blant annet fordi han regnes for å være en fundamentalistisk islamitt.^[27]

Ibrahim al-Jaafari trakk sitt kandidatur 20. april og Nouri al-Maliki, nestleder av Dawa-partiet, ble deretter valgt til ny statsminister.^[28]

Regjeringen er preget av indre spenninger, og har ikke vært i stand til å styre lande effektivt. Voldsbruken økte utover sommeren, og høsten 2007 var antall døde og sårede de største siden krigen startet, og flere offensiver fra amerikanske og irakiske styrker mot opprørerne har ikke ført til noen løsning. Malikis regjering er kritisert for å være for avhengig av støtte fra al-Sadr, og Associated Press melder at det arbeides med å danne en ny irakisk regjering.^{[trenger referanse]}

[rediger] Borgerkrig?

Ved inngangen til 2006 var det klart at situasjonen var i ferd med å endre seg i Irak. De væpnede gruppene brukte mindre kraft på å bekjempe okkupantene, og mer på overgrep mot andre irakere. Sunniekstremistenes gjentatte angrep på sjiittiske sivile fikk svar fra Mahdihæren og sjiittiske grupper innen statsadministrasjonen.

Hovedmønsteret ser ut til å være at sunniarabiske grupper angriper sivilbefolkningen ved hjelp av selvmordsbomber, bilbomber eller andre eksplosiver til å angripe sjiitter eller okkupantene, og de som har forbindelse med dem. Sjiittene er organisert i militser som opererer mer målrettet som dødsskvadroner som henter folk om natta og etterlater dem som lik med tydelige tegn etter mishandling.^[29] Endel av militsene har forbindelser med sikkerhetsstyrkene og regjeringen, og særlig gjelder dette Muqtada al-Sadrs Mahdi-hær. Til dette kommer internasjonal terrorisme, og kriminalitet som følger et samfunn uten lov og orden. Resultatet av all denne volden er at hundretusener av irakere har flyktet ut av landet. Andre har blitt interne flyktninger i en «sekterisk rensing» av Irak, og Bagdad er idag delt i to mellom sjiaer og sunnier.^[30]

Kurderne er den tredje irakiske parten. De har i praksis fullt selvstyre i sin region som har unngått omfattende sekterisk vold, og det er ventet at hvis situasjonen i de arabiske områdene fører til åpen borgerkrig, vil den kurdiske regionen erklære seg selvstendig.

[rediger] Amerikansk tilbaketrekning?

I løpet av 2006 ble det klart at Bush-administrasjonens mål om en overgang til et demokratisk styre i Irak var langt unna, situasjonen hadde forverret seg i løpet av året og det var ikke noe reelt håp om bedring. Amerikanerne og andre utenlandske styrker måtte for en stor del holde seg innenfor «Den grønne sonen» i Bagdad og andre befestede områder. I flere av de sjiadominerte provinsene I Sør-Irak er kontrollen formelt overlatt til irakiske regjeringsstyrkene, men noen av disse områdene ble kontrollert av milits som bare formelt sto under regjeringskontroll. Sunnigrupper i opposisjon til regjeringen var dominerende i store områder i de vestlige provinsene. I det kurdiske området hadde amerikanskvennlige partier ubestridt kontroll.

I USA var situasjonen i Irak medvirkende til at det republikanske partiet tapte kontrollen over begge husene i kongressen, og en uløst konflikt vil sannsynligvis føre til at republikanerne taper presidentvalget i 2008.

Den 6. desember la den såkalte Bakerkommisjonen frem en rapport med en handlingsplan på 79 punkter som skulle gi USA og dets allierte muligheten til trekke en betydelig del av sine styrker ut innen første kvartal i 2008 ^[31]. Et hovedpunkt i rapporten er at USA bør presse den sjia-/kurdiskdominerte regjeringen/styret i Irak til å komme sunniaraberne i møte, slik som å stoppe de-baathifiseringen og garantere sunni-dominerte områder en andel av oljeinntektene. En annen anbefaling er å dra tidligere «ondskapens akse»-medlemmer som Syria og Iran inn på den diplomatiske siden, siden disse har innflytelse på henholdsvis sunni- og sjiagrupper i Irak. Rapporten påpeker også at fremgang i arbeidet for å løse den israelsk-arabiske konflikten er kritisk for situasjonen i Irak.

Inntil nylig har president Bush stått for en «stø kurs» i Irak, men på pressekonferansen i forbindelse med fremleggingen av Bakerkommisjonens rapport innrømmet han at det «er problemer». Han avviste å innlede dialog med Iran og Syria, mens Iran og Syria skal være villig til å hjelpe USA med «å trekke seg ut med æren i behold» ^[32] [33].

Presidenten i Irak, kurderlederen Jalal Talabani ^[34], og presidenten i den kurdiske regionen, Massoud Barzani ^[35], avviser begge hovedpunktene i Bakerkommisjonens forslag. De avviser at utenforstående skal kunne endre den grunnloven som er vedtatt gjennom en omfattende politisk prosess som munnet ut i en folkeavstemning.

Det er ventet at Bush skal legger frem en ny irak-politikk tidlig i 2007 ^[36].

[rediger] 2007

Den 10. januar 2007 la president Bush frem USAs nye strategi for Irak ^[37] som innebærer en økning av de amerikanske styrkene med 21 500 soldater, økte krav til de irakiske myndighetene, samt satsing på gjenoppbygging. Tyngden i den økte amerikanske innsatsen vil bli satt inn i Bagdad.

Den nye strategien bryter med mange av anbefalingene fra Bakerkommisjonen, og sies å være påvirket av en rapport fra en nykonservativ tankesmie ^[38].

I mars 2007 var 2 av de 5 brigadene i innsatstyrken på plass under ledelse av den nye kommandanten av de amerikanske styrkene - general David Petraeus. Så langt ser det ut til at innsatsen har hatt liten virkning på aktiviteten fra sunniarabisk hold mens sjiamuslimene holder en lavere profil. Dette gjelder serlig Mahdi-hæren som ryktes å ha gått delvis i oppløsning, og blir styrt fra Iran etter at Muqtada al-Sadr ser ut til å forsvunnet fra bildet for en tid ^[39]. I Bagdad er sikkerhetsstyrkene spredt mer utover og i kontakt med befolkningen, noe som i følge tidskriftet Time har bedret situasjonen ^[40] .

[rediger] Brudd på menneskerettigheter

I løpet av krigen i Irak har det vært gjentatte grove brudd på menneskerettighetene fra alle sidene i konflikten. Det mest kjente er amerikanske styrkers tortur og misbruk av fanger i Abu Ghraib-fengslet, men det er også flere andre tilfeller som er under etterforskning. Blant annet Haditha-massakren, Hamandiya-drapet, Ramadi-drapet, Ishaqi-massakren, Mahmudiya-massakren og Haditha-massakren.

Den såkalte «væpnede mostanden» har gjennomført systematiske angrep, spesielt mot sjiitiske sivile. Dette har ført til tusenvis av dødsfall (over 400 000 ifølge The Lancet), samt store antall lemlestede og en utbredt utrygghet. Blant overgrepene fra «motstandsbevegelsen» er kidnapping, mishandling og brutale henrettelser på journalister, helsepersonell, politirekrutter, og andre ikke-stridende. Mange slike overgrep er filmet og lagt ut på internett.

Den irakiske befolkningen har vært utsatt for massive brudd på menneskerettene fra de forskjellige fraksjonene siden den borgerkrigslignende tilstanden startet for alvor i 2006. I perioden januar-juni ble det registrert over 12 000 drap på irakiske sivile, et antall som økte med 6 600 i juli/august. Over 5 000 av disse ble funnet i Bagdad, de fleste ofre for bilbomber, mange også med klare merker etter tortur og misbruk.

Under dekke av motstand mot den amerikanske okkupasjonen har irakiske opprørsgrupper gjennomført en lang rekke angrep mot militære og sivile mål. I henhold til tall fra det amerikanske militæret, gjennomførte irakiske opprørsgrupper 34 131 angrep i 2005.

[rediger] Døde og sårede

Anslag på antall døde og skadede i irakkrigen siden mars 2003

Irakere 54 000-59 000 - fra nettsiden Iraq Body Qount som baserer tallene på dødsfall rapportert i engelskspråklige media. 100 000-150 000 - basert på tall fra det irakiske helsedepartementet og likhuset i Bagdad. 650 000 - undersøkelse [3] publisert i det anerkjente medisinke tidskriftet Lancet i oktober 2006. Undersøkelsen er basert på intervjuer og omdiskutert [4] [5]. [6]. Militære fra USA 3 018 døde, 22 834 skadet i kamp, pluss 6 640 skadet utenom kamphandlinger. [7], [8] Militære fra andre koaliasjonsland 251 (128 britiske, 33 italienske, 18 ukrainske, 18 polske, 13 bulgarske, 11 spanske, 6 dansker, 5 fra Salvador, 4 slovaker, 2 nederlendere, 2 estlendere, 2 rumenere, 2 thailendere, 1 ungarer, 1 fra Kazakstan og 1 latvier) [9] Ikke-irakiske sivile Ukjent, men minst 647 kontraktører, 87 journalister, 37 andre ansatte i mediaselskap og 78 nødhjelpsarbeidere. [10], [11] Denne tabellen og tallene er hentet fra en artikkel i engelsk-wikipedia - Casualties of the conflict in Iraq since 2003 - som var oppdatert til januar 2007. Antall døde irakiske militære drept i selve invasjonen, eller motstandere drept i militære aksjoner etter april 2003 er ikke kjent.

[rediger] Se også

• De irakiske opprørerne
• Operasjon Phantom Fury

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Iraq Coalition Casualty Count (oversikt over drepte soldater - og sivile)
• The Iraqi Transitional Government - overgangsregjeringen
• Multi-National Force – Iraq - koalisjonsstyrkene
• Den Kurdiske regionale regjering
• Iraq Body Count - sivile tap
• Nøkkeldokumenter og taler - samlet i The Guardian
• Iraq under occupation - Al-Jazeeras dekning
• The Struggle for Iraq - BBC sin dekning
• Iraq in turmoil - løpende nyhetsdekning fra Reuters