Europa (måne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Europa
Oppdagelse
Oppdagere	S. Marius G. Galilei
Oppdaget	11. januar 1610
Baneparametre
Middelradius	671·034 km
Eksentrisitet	0,0094
Omløpstid	3 d 13 t 13m 42,04s
Inklinasjon	1,791° i forhold til ekl., 0,47° i forhold til Jupiter.
Er en satellitt til	Jupiter
Fysiske parametre
Middeldiameter	3122 km
Overflateareal	3,1 ·107 km2
Masse	4,800·1022 kg
Middeltetthet	3014 g/m³
Overflategravitasjon	1,310 m/s2
Overflategravitasjon (Jorda = 1)	0,1336
Rotasjonstid	3 d 13 t 13m 42,04s
Aksehelning
Albedo	0,64
Overflatetemp. (middel)	103 K
Atmosfære
Atmosfærisk trykk	10−8
Oksygen	100%

Europa er Jupiters fjerde største måne. Den er dermed den minste av de fire av Jupiters måner Galileo Galilei oppdaget i 1610.

Overflaten av Europa er dekket med et tynt islag, som anslås å være mellom 2 og 30 meter tykk. På grunn av avstanden til Jupiter, som er bare 670 000 kilometer unna, river planetens tidevannskrefter ofte isen opp, og det dannes streklignende strukturer på månen. Jupiters kraftige magnetfelt og om det er vulkansk aktivitet under Europas overflate kan det gi varme til et hav under isen. Muligheten for vann under isen har ført til spekulasjoner om det kan være primitive former for liv på Europa.

Europa har en omløpstid rundt Jupiter på 84 timer. På samme måte som jordens måne, vender én og samme side av Europa inn mot Jupiter hele tiden.

[rediger] Europas indre

Slik mener man Europa er bygget opp: Ytterst et lag is, under der et dypt "hav" av vann, og innerst silikater, muligvis med en kjerne av jern

I motsetning til flertallet av måner i det ytre solsystem, ligner Europas indre den måte de indre planeter, Merkur, Venus, Jorden og Mars er oppbygget; liksom dem består Europa primært av silikater. Den har et overflatelag av vann, som formodes å være ca. 100 kilometer dypt, hvorav det aller ytterste laget er frosset til is. Målinger av magnetfeltet omkring Europa tyder på at en betraktelig del av Europas indre er flytende, muligvis elektrisk ledende «saltvann» under is-overflaten. Dessuten har Europa muligvis en kjerne av metallisk jern.

[rediger] Overflate

Europas overflate er meget jevn; det er meget få landskapsdetaljer som rager mere enn noen få hundre meter opp. Et av overflatens mest markante trekk er de mørke linjene som ligger på kryss og tvers over hele kloden: Det er etter all sannsynlighet tidevannskreftene av Jupiter og de øvrige måner som skaper disse revnene i overflaten — man mener at Europa-overflaten visse steder må heve og senke seg opp til 30 meter i takt med disse tidevannskreftene.

Slike revner blir tilsynelatende hurtig fyllt opp med nytt materiale, for det er nesten ikke noen høydeforskjell på terrenget i og utenfor stripene. Visse steder kan man ved nøyere ettersyn se hvordan den hvite isen på hver sin side av en mørk linje har forskjøvet seg, før sprekken ble lukket.

Der er dessuten meget få kratere på Europa; man kjenner bare til tre kratere over 5 kilometer i diameter. Europa-overflaten er dessuten meget lys; dens albedo hører til de høyeste verdier for alle måner i solsystemet, og sammen med den nesten kraterfri, jevne overflate tyder det på at Europas overflate er meget ung. Sammenholdt med det meteor-bombardementet som Europa må «ta imot», regner man med at intet landskap på Europa kan være mere end 30 millioner år gammelt.

Nærbilde av Europas karakteristiske mørke linjer

Den lyse overflate med dens markeringer minner meget om havis på Jorden, og sammen med den fart som revner og kratere blir fyllt opp, har dette ført til spekulasjoner om et dypt hav under is-overflaten: Et slikt hav kunne bli holdt over frysepunktet av de samme tidevannskreftene som leverer energi til Io's vulkaner. De største kraterne synes å være blitt fyllt opp med ny is, og på bakgrunn av dette, samt beregninger over hvor meget varme tidevannskreftene kan levere, regner man med at is-kappen er et sted mellem 10 og 30 kilometer tykk. Havet nedenunder kan altså være opp til 90 kilometer dypt.

Europa har såkalt bunden rotasjon i forhold til Jupiter, dvs. Europa vender til enhver tid den samme side mod Jupiter. Det burde gi anledning til et forutsigbart mønster i revnene, men det er kun de aller yngste av Europas revner som passer med disse beregningene. Dette kan forklares hvis Europas indre roterer en anelse hurtigere enn dens ytre, men sammenligninger av bilder fra Voyager- og Galilei-romsondene tyder på, at Europas kjerne høyest roterer 1 omdreining pr. 10 000 år hurtigere enn overflaten.

Et annet landskapstrekk på Europa er de såkalte lenticulae (latin for "fregner"): Noen er forhøyninger, andre fordypninger, andre igjen bare mørke men ellers jevne områder i terrenget, mens atter andre er avgrensede områder med mange mindre ujevnheter i det ellers så "glatte" Europa-landskap.

[rediger] Atmosfære

Observasjoner foretatt med Hubble-teleskopet tyder på at Europa har en meget tynn atmosfære; atmosfæretrykket er av størrelsesordenen 1 mikro-Pascal. Av samtlige solsystemets måner er det bare fem andre (Io, Callisto, Ganymedes, Saturn-månen Titan og Neptun-månen Triton) som man vet har en egen atmosfære. Den tynne Europa-atmosfæren består nesten utelukkende av oksygen, men i motsetning til den biologiske opprinnelsen til oksygen i Jordens atmosfære kommer Europa-atmosfærens oksygen fra vann som fordamper fra overflaten, hvoretter sol- og partikkelstrålingen splitter vannmolekylene. Hydrogenet har på grunn av sin lave molekylvekt og Europas begrensede tyngdekraft lett for å forlate atmosfæren, og oksygenet blir tilbake.

[rediger] Eksterne lenker

Europa på nineplanets