Forbrenningsmotor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En forbrenningsmotor, eller intern forbrenningsmotor er en fellesbetegnelse på varmemaskiner der brennstoffet som blir tilført forbrennes i selve motoren, slik at produktene av forbenningen direkte utfører et arbeid på f.eks. et stempel. Forbrenningsmotoren ble oppfunnet av Nikolaus August Otto.

Det er tildels vanlig å bruke betegnelsen ekstern forbrenningsmotor på motorer der varmen utvikles utenfor motoren, som f.eks. dampmaskinen.

Forbrenningsmotorer brukes i hovedsak i biler, fly, båter og andre motoriserte kjøretøy.

[rediger] Virkemåte

I en forbrenningsmotor blir det tilført en blanding av luft og drivstoff i forbrenningskammeret, som så blir komprimert og antent, enten ved selvantenning eller ved hjelp av en tennplugg. Forbrenningen gjør at drivstoffgassene i forbrenningskammeret får høyere temperatur, det vil si at de får større kinetisk energi, og følgelig større fart. Molekylenes kollisjon med veggene i forbrenningskammeret kjenner vi som trykk. Trykket er proporsjonalt med den kinetiske molekylenergien, altså temperaturen. Gassmolekylene mister litt av farten sin når de gjør et arbeid på motoren. Litt av den termiske energien har altså blitt til kinetisk energi.

Mange benekter at det skjer en eksplosjon i motoren, og mener at forbrenning er det rette ordet. Dette er feil. Eksplosjon er en betegnelse som ikke er fastsatt. Det betyr en rask forbrenning som fører til at gassene vier seg ut. Å benekte at det er en eksplosjon i en motor er som å benekte at det i det hele tatt foregår en forbrenning.

En forbrenningsmotor utvikler mye varme, og store motorer er avhengig av kjøling. Dette gjøres ved enten væskekjøling eller luftkjøling.