Kollektivisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kollektivisme er en politisk ideologi som vektlegger den samlede gruppe av mennesker i et samfunn fremfor det enkelte individ. Individet anses i utgangspunktet som egoistisk tenkende, og det er derfor nødvendig med sterke begrensninger i individets handlingsfrihet. Grunnleggende i en kollektivistisk tankegang er likhet og solidaritet.
Kollektivismen erkjenner at individer også samles i grupper, men også disse gruppene opptrer egoistisk, og handlingsfriheten til gruppene må derfor også begrenses for å oppnå det overordnede mål, idealstaten.
Kollektivismens politiske motpoler er individualisme og liberalisme.
Innhold |
[rediger] Styringsform
En kollektivistisk stat vil etter teorien måtte bygges strengt hierarkisk. Fra det enkelte individ via grupper og gruppefellesskap, til ledelsen som ivaretar de overordnede mål for staten. Statsledelsen skal se til at «det som er godt for staten er godt for gruppene og derved også det enkelte individ».
Styringsformen forutsetter en statsledelse med maksimal visdom og uten egeninteresser.
[rediger] Økonomi
En kollektivistisk stat vil ha planøkonomi. Den vil ikke ha privat eiendomsrett eller private eierinteresser i produksjonsmidler. Prinsipielt vil alle ha lik inntekt.
[rediger] Konsekvenser av styringsform og økonomi
Kritikere hevder at styringsformen forutsetter en nærmest guddommelig statsledelse, og at individets rett til kritikk blir kneblet, med den følge at meningsfriheten i en kollektivistisk stat oppheves. De hevder videre at incitamentet for den enkelte til å gjøre en ekstra innsats (ekstra inntekt) er fraværende.
[rediger] Kollektivistiske samfunn
Noen rent kollektivistiske stater finnes neppe. Det som ligner mest i dag er sannsynligvis Nord-Korea. Kommunistiske land som Cuba og Kina og religiøst styrte land som Iran og Syria kommer deretter. De fleste land i Afrika og Sør- og Mellom-Amerika har en kollektivistisk økonomi (intet eiendomsregister eller omsettelige småbedrifter).
Tidligere kommunistiske Øst-Europa, samt Nazi-Tyskland og Italia under Mussolini var klassiske eksempler på kollektivistiske samfunn.
«Hvis det nittende århundre var århundret med individualisme, forventer jeg at dette århundre vil bli århundret for kollektivismen og staten.»
– Benito Mussolini [1932]][1]
I mindre skala finner man prosjekter innenfor rammen av en stat med annen styreform som fungerer ut fra kollektivistiske prinsipper. Kjente eksempler er mange av kibbutzene i Israel, amishsamfunnene i USA og ashramer i India. Felles for dem alle er at medlemmene er knyttet sammen av religiøse og/eller politiske oppfatninger, og at det er et begrenset antall medlemmer. I de israelske kibbutzene var det for eksempel så viktig at alle innbyggerne fikk den samme oppdragelse, at barna ikke fikk lov til å sove hos foreldrene.
[rediger] Kollektivistiske påvirkninger
Samtlige styresett i verden er i dag mer eller mindre påvirket av kollektivisme. Og ut fra den ideelle tankegang at individet er egoistisk, blir individets rettigheter og frihet stadig mer begrenset.
Norge er i denne sammenheng blitt uthengt internasjonalt som et kollektivistisk samfunn. Historisk er bakgrunnen undertrykkingen av samer, kvener og romanifolket. Klassisk er den svenske næringsminister Bjørn Rosengrens karakteristikk av Norge i 2002 som «den siste sovjetstat». Den norske rettsstaten er også blitt kritisert for kollektivisme. Det har vært svært vanskelig for uskyldig dømte å få gjenopptatt sin sak. Liland-saken, Moen-saken, Rødsethsaken, Hagesaken, Bjugn-saken, samt ca 20 justismord i incest-saker er eksempler på dette. Torgersen-saken kan være det verste eksempel på justismord som den norske stat ønsker å skjule.
Et svar på internasjonal kritikk har vært opprettelsen av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker i 2004.
