Lockheed Martin F-16 Fighting Falcon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

F-16 Fighting Falcon
Amerikansk F-16 over Irak
Type	Multirolle jagerfly
Produsent	General Dynamics/Lockheed Martin
Jomfrutur	2. februar 1974
Introdusert	17. august 1978
Hovedbrukere	United States Air Force, Pakistan Polen, Chile, Nederland, Israel, Norge, Hellas, Egypt, Sør-Korea,Tyrkia, Singapore, Belgia, Danmark
Antall produsert	4 000+
Pris pr enhet	US$18.8 millioner pr. 1998
Varianter	F-16XL, Mitsubishi F-2

F-16 Fighting Falcon er et amerikansk multirolle-jagerfly som ble utviklet av General Dynamics. Flyet ble konstruert som et lettvektsjagerfly, men har siden hatt stor suksess i delte roller mot både luft og bakkemål. I 1983 solgte General Dynamics flyproduksjonen sin til Lockheed Corporation, som nå er en del av Lockheed Martin. F-16s muligheter til å utføre en rekke forskjellige oppgaver er den største årsaken til at flyet ble en suksess i eksportmarkedet, med eksport til så mange som 24 land^[1]. F-16 er det største nåværende jagerflyprogram i vesten, med over 4 000 fly produsert siden produksjon startet i 1976. Selv om det ikke lenger produseres for det amerikanske luftforsvaret blir det fremdeles produsert for eksportmarkedet.

Flyet er regnet som enestående egnet til luftkamp, og det var også det første amerikanske jagerfly som var i stand til å utføre 9 g manøvrer, på samme vis som det britiske English Electric Lightning. Selv om det offisielle navnet på F-16 er «Fighting Falcon» blir det vanligvis referert til som «Viper» innad i det amerikanske luftforsvaret.

Første prototypen, YF-16, fløy i 1974. Flyet ble bestemt innkjøpt til det norske Luftforsvaret i 1975, og første fly ankom Norge i 1980. Det ble da anskaffet 60 F-16A og 14 F-16B.

Innhold 1 Deltakelse i kamp 2 Designkarakteristikker 2.1 Ergonomi og utsikt 2.2 Fly-by-wire kontrollsystem 3 Varianter 3.1 F-16 A/B 3.2 F-16 C/D 3.3 F-16 E/F 3.4 Andre varianter 4 Utbyttinger 5 Spesifikasjoner (F-16C Blokk 30/32) 6 Eksterne lenker

[rediger] Deltakelse i kamp

På grunn av at F-16 er så utbredt som kampfly har det også deltatt i mange konflikter, spesielt i Midtøsten.

I 1981 deltok 6 israelske F-16 i bombingen av Osirak, en irakisk atomreaktor som lå nær Bagdad. Det første fly skutt ned av en F-16 var et syrisk Mi-8 helikopter og et MiG-21 jagerfly, begge skutt ned av israelske F-16 samme år. Det påfølgende året, under israels invasjon av Libanon, var israelske F-16 igjen ved flere anledninger involvert i luftkamp mot syriske fly med stor suksess. Israelerne brukte også i samme tidsrom flytypen til å angripe bakkemål i Libanon.

Under den russiske krigføringen i Afghanistan på 1980-tallet, skjøt F-16 fra det pakistanske luftforsvaret ned minst syv afghanske og et russisk fly. I samme perioden ble også det første F-16 skutt ned. Flyet ble skutt ned av et annet pakistansk fly, og årsaken ble senere sporet tilbake til et luft-til-luft missil som var defekt.

Under Gulfkrigen i 1991 fløy 249 amerikanske F-16 mer enn 13 000 oppdrag mot irakiske styrker, det meste av noen flytype under krigen. De amerikanske styrkene mistet fem F-16 – 3 ble skutt ned av bakke-til-luft missiler, én ble ødelagt da en bombe eksploderte for tidlig, og én ble ødelagt etter at motoren tok fyr. F-16 var tilbake i regionen i 1998, da det igjen gjennomførte bombetokt mot Irak. I tillegg var de involvert i invasjonen av Irak i 2003, der de ble brukt til angrep mot bakke-til-luft installasjoner.

F-16 ble også benyttet av NATO i Bosnia fra 1994–95 (et fly ble skutt ned av et bakke-til-luft missil), i Jugoslavia i 1999 (et fly ble også skutt ned av luftvern), og av USA i Afghanistan siden 2001. F-16 fly skjøt ned flere fly i disse konfliktene. F-16 er også en del av de amerikanske styrkene i Irak.

7. juni 2006 utførte to amerikanske F-16 et bombetokt mot et hus som Al-Qaida lederen i Irak, Abu Musab al-Zarqawi, befant seg i. Flyene slapp to 500 punds bomber som drepte alle i huset, inkludert Al-Zarqawi. Israelske F-16 var trolig også involvert i den væpnede konflikten mellom Israel og Libanon som begynte i juli 2006.

[rediger] Designkarakteristikker

F-16 er et enmotors multirolle jagerfly. Det er utstyrt med en M61 Vulcan gatlingkanon i forkant av venstre vinge, og kan i tillegg utstyres med luft-til-luft missiler og en lang rekke bomber og missiler mot skip og bakkemål.

Helt fra starten av har F-16 vært beregnet på å være en kostnadseffektiv "arbeidshest" som kunne utføre et bredt spekter av oppdrag, og være klar til bruk dag og natt. Flyet er mindre kompleks og lettere enn sine forgjengere, men benytter likevel avansert aerodynamikk og flyinstrumenter, inkludert fly-by-wire, for topp ytelse.

[rediger] Ergonomi og utsikt

Piloten sitter tilbakelent 30 grader i et sete som sitter høyt i cockpiten og gir en god utsikt ut av vinduet. Det tilbakelente setet gjør det lettere for piloten å håndtere høye g-krefter. Kontrollstikken befinner seg på høyre armlene istedenfor mellom beinene til piloten som er den tradisjonelle plasseringen. Dette gir piloten bedre manøvreringsmuligheter ved høy g-belastning. I tillegg befinner det seg en «Heads-Up Display» (HUD) foran piloten, som gjør det lettere å følge med på viktig informasjon under manøvrering.

[rediger] Fly-by-wire kontrollsystem

F-16 benytter seg av et fullstendig digitalt kontrollsystem og har ingen mekanisk kobling mellom kontrollstikken i cockpiten, og kontrolloverflatene rundt om på flyet. Flyet har et aerodynamisk ustabilt design for å gjør det mer manøvrerbart, og stabiliteten kontrolleres og justeres kontinuerlig av en datamaskin.

Denne mangelen på kobling mellom kontrollstikke og ror førte til en noe uvanlig designløsning der kontrollstikken ikke beveger seg, men istedet reagerer på styrken piloten dytter på stikka med. Dette medførte forøvrig ubehag for pilotene og var vanskelig å bli vant med, så det ble siden endret slik at stikken beveger seg litt i hver retning, men likevel mindre enn en centimeter.

Datamaskinen ombord utfører tusenvis av beregninger og korreksjoner hvert sekund for å holde flyet stabilt, noe som gir pilotene bedre mulighet til å konsentrere seg om andre oppgaver. Datamaskinen sørger også for å holde piloten i sjakk, slik at flyet for eksempel ikke kan svinge så krapt at det går i oppløsning. Et populært utsagn om F-16 er at «du flyr ikke et F-16, det flyr deg».

[rediger] Varianter

F-16 varianter bruker et sekvensielt «Blokk» nummer for å indikere hvilke oppgradering som har blitt utført. Et komplisert program kalt «Multinational Staged Improvement Program» (MSIP), multinasjonalt stegvis forbedrings program, ble innført for stegvis å oppgradere F-16 og retroaktivt forbedre allerede leverte F-16.

[rediger] F-16 A/B

F-16 A/B var opprinnelig utstyrt med en Westinghouse AN/APG-66 Pulse-doppler radar, Pratt & Whitney F100-PW-200 turbofanmotor med en kraft på 64,9 kN (160,0 kN med etterbrenner). USAF kjøpte 674 F-16A og 121 F-16Bs. Disse var ferdig levert i mars 1985.

• Blokk 1
  Tidlige varianter (Blokk 1/5/10) hadde bare små forskjeller. De fleste ble siden oppgradert til Blokk 10 konfigurasjon tidlig på 80-tallet. Det ble produsert 94 Blokk 1, 197 Blokk 5 og 312 Blokk 10 varianter. Block 1 er den første produksjonsmodellen, og den har en nese som er malt sort.

• Blokk 5
  Det ble etter hvert åpenbart at den sorte nesen på Blokk 1 var lett å identifisere på langt hold, så fargen ble endret for Blokk 5 til en gråfarge som var langt vanskeligere å legge merke til. Etter introduksjonen av Blokk 1 ble det oppdaget at flyskroget hadde lett for å samle regnvann enkelte steder. Blokk 5 fikk derfor installert enkelte dreneringshull foran i flyskroget og i området rundt haleroret.

• Blokk 10
  Sovjetunionen reduserte kraftig eksporten av titan på slutten av 1970-tallet, så produsenter av F-16 brukte istedet aluminium. Nye produksjoneteknikker ble også benyttet på Blokk 10.

• Blokk 15
  Dette var den første store oppgradering av F-16. Den hadde større høyderor, 2 nye våpenfester til luftinntaket, forbedret AN/APG-66 radar og forbedret kapasitet på våpenfestene under vingene. F-16 fikk også en ny UHF radio for kryptert radiokommunikasjon. Dette er den mest populære varianten med 983 fly produsert. Det siste ble levert til Thailand i 1996.

• Blokk 15 OCU
  Fra 1987 ble Blokk 15 flyene levert som Blokk 15 OCU oppgradering, der OCU sto for «Operational Capability Upgrade». Den hadde mulighet til å avfyre AGM-65 Maverick missiler, AMRAAM-missiler og Penguin-missiler. I tillegg hadde den også fått installert Chaff og Flares som mottiltak mot henholdsvis radarsøkende og varmesøkende missiler. Cockpiten ble også oppgradert, og i tillegg ble det installert forbedringer på datamaskinen og nettverket ombord. Takeoffvekten ble øket til 17 000 kg. 214 fly fikk denne oppgraderingen, og i tillegg ble noen Blokk 10 fly utstyr med den samme oppgraderingen.

• Blokk 20
  150 Blokk 15 OCU ble produsert for Taiwan. Denne varianten hadde det meste som senere ble standard i F-16 C og D variantene, slik som mulighet til å bevæpnes med AGM-45 Shrike, AGM-84 Harpoon, AGM-88 HARM, og mulighet til å ha installert LANTIRN som er et system for forbedret målsøking og flyging i dårlig vær og om natten. Datamaskinen ombord fikk en betraktelig oppgradering i forhold til tidligere varianter, og den ble i stand til å utføre 740 ganger flere beregninger per sekund enn tidligere varianter. Datamaskinen fikk også 180 ganger større minneplass.

[rediger] F-16 C/D

• Blokk 25
  F-16C Blokk 25 fløy første gang i juni 1984 og ble operativ i USAF i september samme år. Flyene var utstyrt med den nye AN/APG-68 radaren, mulighet til presisjonsangrep i mørket, og de var utstyrt med en Pratt & Whitney F100-PW-220E turbofanmotor med digitalt kontrollsystem. «Air National Guard», som er flyhjemmevernet i USA, er den eneste brukeren av denne varianten, med totalt 209 fly levert.

• Blokk 30/32
  Dette var den første varianten som hadde mulighet til å bruke en alternativ motor, General Electric F110. Fra og med Blokk 30/32 betydde navngivingen følgende: Blokk som slutter på 0 bruker GE sin motor, mens Blokk som slutter på 2 benytter seg av en Pratt & Whitney motor.
  Den første F-16 Blokk 30 kom i operativ drift i 1987. Nye egenskaper verdt å merke seg var muligheten til å bli bevæpnet med AGM-45 Shrike og AGM-88 missiler. Fra og med Blokk 30D ble alle fly utstyr med større luftinntak for bedre å kunne håndtere den kraftigere GE motoren. Blokk 32 ble ikke modifisert på samme vis. 733 Blokk 30/32 ble levert til 6 forskjellige land. Blokk 32H/J ble brukt som basis for USAF Thunderbirds, det amerikanske luftforsvarets luftakrobatikkgruppe. Disse flyene ble bygget i 1986 og -87, og er noen av de eldste F-16 i drift i det amerikanske luftforsvaret. Blokk 30 variantene ble siden krafig oppgradert for å kunne ta nytte av satelittnavigasjon, og forbedre nøyaktigheten av bombing. Denne varianten har ofte blitt omtalt som F-16C++.

• Blokk 40/42 (F-16 CG/DG)
  Denne varianten kom i aktiv tjeneste i 1988 og inkluderer en variant av LANTIRN som har kan brukes i allslags vær og om natten. De har ofte blitt omtalt som «Night Falcons». Understellet ble også styrket og forlenget, radaren forbedret, og det ble lagt til en GPS-mottaker. Fra 2002 fikk Block 40/42 forbedret den tilgjengelig våpenrekkevidden. Det var også en del andre forbedringer for denne varianten, og det ble totalt levert 615 fly til 5 land.

• Blokk 50/52 (F-16 CJ/DJ)
  Denne varianten, først levert sent i 1991, var utstyrt med forbedret satelittnavigasjonsutstyr. Varianten kunne bevæpnes med flere våpen. Blokk 50 ble utstyrt med GE F110-GE-129, mens Blokk 52 ble utstyrt med Pratt & Whitney F100-PW-229.

• Blokk 50/52 Plus (F-16U)
  Denne varianten ble bestilt av det polske luftforsvaret, og var utstyrt med det siste i flyinstrumenter. I tillegg bestilte det greske luftforsvaret denne varianten med enda flere forbedringer. Alle toseters variantene av Blokk 50/52 Plus hadde fått lagt til flere instrumenter, tilsvarende 850 liter, i flyskroget, med minimal reduksjon av ytelsen. Singapore bestilte også to-seters varianten av Blokk 52+. Disse flyene ble også utstyrt med store forbedringer i forhold til standard Blokk 52+.

• F-16I
  Dette var en variant av Blokk 50/52 speielt beregnet på det israelske luftforsvaret IAF. Varianten inkluderte blant annet en god del instrumenter som var israelskprodusert. Flyet har også et siktemiddel montert på pilotens hjelm. Nye driftstofftanker ble i tillegg lagt til.

• F-16 CCIP
  Denne varianten forsøkte å standardisere alle F-16 Blokk 40/42/50/52 for å forenkle utdannelse og vedlikehold. Dette prosjektet kostet 2 milliarder dollar og ble påbegynt i september 2001. I tillegg vil denne varianten inneholde mulighet for å utveksle informasjon med andre fly.

[rediger] F-16 E/F

• Blokk 60
  Variant basert på F-16C/D, med forbedrede drivstofftanker, forbedret radar og forbedrede flyinstrumenter. Denne varianten har kun blitt solgt til De forente arabiske emirater. Motoren er en General Electric F110-132, og er en videreutvikling av -129 modellen. Den yter 144 kN. Den kanskje største forskjellen fra tidligere varianter er den nye radaren, AN/APG-80. Alle våpen som kunne brukes av Blokk 50/52 fly kan også brukes av Blokk 60. I tillegg kan Blokk 60 bevæpnes med ASRAAM og AGM-84E SLAM. Drivstofftanken har plass til 2 045 liter mer drivstoff, noe som forbedrer den operasjonelle ytelsen betraktelig. Nettverket ombord har også blitt oppgradert og er nå 1000 ganger raskere enn før.
  
  • En enseters variant av F-16XL som var ment å bli kalt F-16E, mens toseteren skulle bli kalt F-16F. Dette ble satt til side av USAF, som heller valgte F-15 til å fylle denne rollen.

[rediger] Andre varianter

• F-16/79
  Modifisert F-16A som var beregnet på bruk av den utdaterte General Electric J79 turbojetmotoren. Denne varianten ble utviklet etter den amerikanske presidenten Jimmy Carter kom med et direktiv som skulle begrense formidling av våpensystemer ved å selge disse med redusert ytelse. Det ble forøvrig gitt mange unntak til dette direktivet, og under Ronald Reagans presidentperiode ble direktivet fjernet. Ingen av disse flyene ble solgt.

• F-16/101
  Modifisert F-16A som var konstruert for å bruke General Electric F101 turbofanmotoren som var installert på B-1A bombeflyet. GE forsøkte å gjøre motoren bedre egnet til bruk på jagerfly, men den ble aldri installert på F-16. Erfaringer fra dette prosjektet førte forøvrig til utviklingen av F110 turbofanmotoren.

• F-16ADF
  Dette var en oppgradert variant av Blokk 15 for den amerikanske Air National Guard, beregnet på avskjæringsoppdrag. ADF sto for «Air Defense Fighter». Prosjektet ble påbegynt i 1989 og 270 fly ble oppgradert til denne standarden. Instrumenteringen ble oppgradert (inkludert IFF - identifiseringssystem for vennligsinnede fly), og i tillegg ble en framoverpekende lyskaster installert for å lette identifisering av fly i mørket. Dette var den eneste amerikanske varianten som var utstyrt med AIM-7 Sparrow luft-til-luft missiler. I 1994 begynte arbeidet med å erstatte denne varianten med F-16C fly. Fra 2005 var denne varianten kun i bruk hos delstaten North Dakotas flyvåpen.

• F-16AM
  Dette er en oppgradert variant av ensetersflyet, F-16A, som er i bruk hos det belgiske, chilenske, portugisiske, danske, nederlandske og norske luftforsvaret.

• F-16A(R)
  Noen få F-16A fly i det nederlandske luftforsvaret ble utstyrt for oppklaringsoppdrag. Disse ble kalt F-16A(R).

• F-16BM
  Dette er en oppgradert variant av F-16B som blir brukt av de samme landene som F-16AM - Belgia, Chile, Portugal, Danmark, Nederland og Norge.

• F-2A/B(FS-X)
  Jagerfly produsert av Mitsubishi Heavy Industries, med hjelp fra Lockheed Martin, for det japanske luftforsvaret. Flyet er F-16 inspirert, ser nesten identisk ut, men er en tanke større og er hovedsakelig utstyrt med japanske flyinstrumenter.

• F-16XL
  En F-16 variant med en deltavinge, i bruk av NASA for forskning på aerodynamikk. Denne varianten ble på et tidspunkt også sett på som en potensiell kandidat for å fylle rollen som til slutt ble fylt av F-15. Hvis F-16XL hadde blitt satt i produksjon hadde den blitt kalt F-16E/F (enseter/toseter). To eksemplarer ble bygget, en énseter og en toseter.

• RF-16C/F-16R
  Dette er en oppklaringsvariant.

• F-16 MLU
  MLU står for «Mid Life Update», og er en oppgradering av F-16A/B til Blokk 20 standarden. Denne varianten er bare en annen fellesbetegnelse for F-16AM/BM.

• F-16N
  22 Blokk 30 varianter ble levert til den amerikanske marinen, US Navy, til bruk som simulerte fiendtlige fly. Disse flyene ble levert i 1987 og -88. På grunn av at denne varianten ble brukt så ofte og i luftkamptrening begynte det tidlig å utvikle seg sprekker i vingene, og F-16N ble tatt ut av tjeneste i 1994. Alle flyene ble sendt til flykirkegården AMARC i 1995. Som simulerte fiendefly ble de kjent for sin fargerike framtoning, ofte malt i interessante farger og mønster. I 2002 begynte den amerikanske marinen mottak av 14 F-16A/B varianter fra AMARC for samme formål.

• TF-16N
  Dette var en tosetersvariant som ble levert til US Navy for samme formål som F-16N. Kun 4 fly av denne varianten ble levert.

• KF-16
  120 fly av denne varianten ble bygget på lisens fra Lockheed Martin av Korean Aerospace Industries på 1990-tallet. Det er to varianter av KF-16, de første 12 som ble levert til det koreanske luftforsvaret i 1994 var basert på F-16C/D Blokk 32. Den andre varianten som ble introdusert i 1994 var en avansert videreutvikling av F-16C/D Blokk 52. Nesten 2 500 deler ble endret fra den opprinnelige F-16C/D. Den koreanskproduserte KAI T-50 Golden Eagle er også basert på F-16 teknologi.

• AFTI/F-16

• I tillegg så har den britiske konstruksjonen HS.1202-9 fra 1977 en slående likhet med en F-16 med to halefinner.

[rediger] Utbyttinger

I USA vil F-16 bli byttet ut med F-35A. Utbyttingen vil begynne i 2011.

I Norge vil F-16 bli erstattet fra år 2015, da flyene er modne for utskifting etter 40 års tjeneste i 2020. Kandidater til å ta over for F-16 I Norge er F-35A, Eurofighter Typhoon og Saab JAS-39 Gripen.

[rediger] Spesifikasjoner (F-16C Blokk 30/32)

Tekniske data
Mannskap	1 Pilot
Lengde	14,8 m
Vingespenn	9,8 m
Høyde	4,8 m
Vingeareal	27,87 m²
Vekt (uten last)	8 272 kg
Vekt (med last)	12 003 kg
Motor	1 × Pratt & Whitney F100-PW-220 med etterbrenner eller 1 × General Electric F110-GE-100 med etterbrenner
Ytelser
Maksimal hastighet	Mach 2,05 (2 500 km/t)
Rekkevidde, ikke stridsdyktig	3 200+ km
Marsjhøyde	15 240 m
Klatrefart	15 300 m/min
Vingelast	430,7 kg/m²
Bevæpning
Kanon	1 × M61 Vulcan 20 mm Gatling
Raketter	CRV-7
Missiler	Luft-til-luft: 6 × AIM-9 Sidewinder eller 6 × AIM-120 AMRAAM eller 6 × Python-4 Luft-til-bakke: 6 × AGM-65 Maverick eller 4 × AGM-88 HARM Anti-skip: 4 × AGM-119 Penguin, 2 × AGM-84D Harpoon (Singapore/israelske F-16D)
Bomber	2 × CBU-87, 2 × CBU-89, 2 × CBU-97, 4 × GBU-10 Paveway, 6 × GBU-12 Paveway II, 6 × Paveway serie laserstyrte bomber, 4 × JDAM, 4 × Mark 80-serie, og også kjernevåpen slik som B61 atombombe

[rediger] Eksterne lenker

• Luftforsvarets side om F-16
• The ultimate F-16 reference (engelsk)
• MILAVIA om F-16