Olav den hellige
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
|
||||||||||||||||||||||||
|
||||||||||||||||||||||||
Olav II (Haraldsson) den hellige (Oláfr Haraldsson, Óláfr inn helgi) (995-1030) var Norges konge 1015-1028.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Han var født på Ringerike, og var sønn av Harald Grenske, og dermed tippoldesønn til Harald Hårfagre. Hans mor var Åsta Gudbrandsdatter.
Harald Grenske døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr, som var en fredelig mann som likte bondeyrket sitt. Han var en rolig, sindig mann, klok og lovkyndig. Olav vokste opp på storgården hans.
Snorre Sturlason skildrer ham slik: «Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. Han ble kalt Olav Digre. (Det norrøne ordet kan bety tykk eller grovbygd, mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet). Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.»
Han hadde ikke så godt forhold til stefaren. Trolig var Olav veldig klar over den slekten han kom fra, og så litt ned på Sigurd Syr som var en slik ivrig bonde.
[rediger] Oppvekst og impulser fra utlandet
11 år gammel dro Olav på sitt første vikingtokt. Med aner fra Hårfagre-ætten hadde han både villskap, griskhet, hevnlyst, grusomhet og et lettferdig forhold til kvinner, men også mer positive egenskaper som evnen til å organisere, styre og samle. Alt dette er egenskaper som gjorde at han likte livet som viking. Som tenåring dro han på tokt i Austerveg. Først noen år i Østersjølandene, deretter møtte han en jomsviking i Danmark som het Torkjell Høge, som han slo seg sammen med. Deretter herjet de sammen i England. De forsøkte å ta London, og i 1011 tok de Canterbury.
Olav så det som sitt kall å samle Norge til ett rike, slik som sin forfar Harald Hårfagre i stor grad greide. På vei hjemover - etter en snartur nedom Spania og Karlså (sannsynligvis dagens Cadiz) - overvintrer han hos hertug Richard II av Normandie (1013-1014) (Frankrike). Denne regionen hadde normannerne (norske og danske vikinger) erobret i 881, og fikk beholde området i lovnad mot å ikke angripe resten av landet. De skulle også forsvare landet mot fremmede makter.
Her fikk Olav mange kristne impulser. Hertugen selv var en ivrig kristen, og normannerne var også kristnet. Siden Olav knapt hadde bodd hjemme, hadde han også liten tilknytning til Åsatroen, noe som nok gjorde ham mer åpen for disse impulsene. Han lot seg etterhvert døpe i Rouen (hovedstaden i Normandie). Under tiden sin her hørte han mange historier om gamle hendelser og helter, og særlig én gjorde inntrykk på han - Karl den Store (Karla-Magnus) (ca. år 800). Han ble i stor grad Olavs forbilde som konge. Olavs sønn fikk navnet Magnus av Sigvat Skald, oppkalt etter Karla-Magnus.
På vei mot Norge dro Olav innom England. Han la igjen langskipene her, og reiste videre med handelsskip. Dette var høsten 1015.
[rediger] Tilbake til Norge
Olav kom da til et politisk og religiøst splittet Norge. Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder ble landet delt mellom seierherrene: danskekongen, svenskekongen og ladejarlene. I tillegg var Norge i stor grad et ættesamfunn. Man tjente da først og fremst familien, som ble styrt av familiens mannlige overhode. Blodhevn var også vanlig. Det var lite som lignet på et samlet rike, og det var lite grobunn for innføringen av kristendommen. Imidlertid var ættesamfunnet noe på tilbakegang da Olav kom til Norge, og det hadde det vokst fram bygdesamfunn og småriker, med høvdinger og småkonger. Herredsting og lagting var også etablert. Likevel skulle det bli en vanskelig jobb å kristne og samle et slikt rike, der selv jarlene og høvdinger som Erling Skjalgsson, Kalv Arneson, Hårek på Tjøtta og Tore Hund først og fremst tenkte på ættens fremgang.
Noe av det første Olav gjorde, var å ta Eirik Jarl (963 - 1024) sin sønn, Håkon til fange, og ga han grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik jarl, i England. Etter dette begynte han arbeidet med å bygge seg opp makt, først ved å bli småkonge i Opplandene, der han kom fra. Kristningen ventet han med. Etter slaget mot Svein Jarl i Langesundfjorden ble han konge over Viken og Agder. Deretter tok han turen til Trøndelag, der han ble hyllet til konge, og senere også i Inntrøndelag. På vei sørover derfra ble han også kronet i ting etter ting. Dermed var han snart konge over hele Midt- og Sør-Norge.
Etter dette sluttet han fred med svenskekongen, og som en del av avtalen skulle han få gifte seg med datteren hans. Men innen bryllupet fant sted hadde svenskekongen giftet henne bort til fyrst Jaroslav i Novgorod. For å bøte på dette rømte svenskekongens andre datter til Norge og giftet seg med Olav. Når dette var ordnet dro Olav til Hålogaland og ble gjort til konge her også, og var i prinsippet konge over hele Norge.
Landet styrte Olav fra Borg, senere Sarpsborg, byen han selv grunnla i 1016. Etter å ha seilt opp Glomma nådde hans skip fossen Sarpr, idag kjent som Sarpsfossen. Fossen kunne ikke passeres, og kongen gikk derfor i land, og slo seg til slutt ned på oversiden av den. Byen Borg ble Norges hovedstad, og kongen lot bygge en voll rundt hele byen. Deler av vollen finnes den dag i dag. Da Olav giftet seg med svenske Astrid, var kongehus i en rekke land representert. Olav var også vert for andre bryllup og feiringer hjemme i Borg.
[rediger] Kristningen av Norge
Kristendommen hadde på denne tiden begynt å få fotfeste i Norge, med ganske spredd, og mange var kristne i navnet, men fulgte ikke den kristne tro så nøye. Det var besluttet på lagtingene rundt i Norge at kristendommen skulle innføres. Noen steder var det problematisk å kristne folket, mens de fleste steder gikk det greit. Snorre Sturlason forteller historier om folk som ble drept eller lemlestet når de nektet å oppta den nye troen. Olav hadde også tatt med seg 4 biskoper fra England. Den viktigste av disse var bisp Grimkjell. Han var Olavs nærmeste i kirkesaker.
Ca. 1023 ble det avholdt et kirkemøte på Moster, med biskopene og kongens menn, der kristenretten skulle vedtas; dvs. Kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kongen, som en statskirke. Den nye loven omtales som "Det store sædskifte". Loven (1024) begynte slik: "Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle."
Her ble det bl.a. forbud mot å sette ut barn og treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri blir forbudt. Nyfødte barn skal få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat blir forbudt på fredager. Det skal fastes hele syv uker før påske. Det blir nedlagt forbud mot å gifte seg med slektninger inntil syvende ledd. Nyfødte barn skal føres til kirken for å døpes. Det blir forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skal føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord blir nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skal bygges i hvert fylke. Biskopen rår over dem og skal tilsette prester. Menn innenfor fylkesgrensene har ansvar for kirkenes vedlikehold og prestenes underhold.
Olav reiste mye rundt etter dette, for å holde ting med bøndene, og lese opp kristenretten. Her møtte han mye motstand, fordi disse lovene stred mot de skikkene som ble praktisert. Olav truet med både død og lemlestelse, og tap av eiendom. På denne måten skaffet han seg mange fiender. Han praktiserte likhet for loven, dvs at storfolk ble straffet på samme måte som bønder.
[rediger] Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer
I 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Han var da konge over Danmark og England. Med sin enorme rikdom kjøpte han seg allierte blant stormennene, og de ble lovet stor makt dersom de støttet ham. Olav ble sviktet også av sine hærmenn, og måtte til slutt flykte. Biskop Grimkjell ble igjen for å styre kirken. Så drog han med sønnen Magnus og en håndfull trofaste menn til Gardarike (Russland). Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ragnhild av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte. Knut blir hyllet til konge på Øretinget, og gjorde Håkon Jarls sønnesønn Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge
Jaroslav tilbyr Olav å bli konge i Bulgaria, noe han avslår. Olav vil bare ha tilbake sitt rike, Norge. Snorre Sturlason beskriver en drøm Olav har, der Olav Tryggvason åpenbarer seg for ham, og sier at han må følge Guds vilje og gjøre det som er rett. Han må la Gud bestemme om det skal bli seier eller tap. Olav får også høre at Håkon Jarl druknet i et skipsforlis, dette gjør at han bestemmer seg for å dra tilbake til Norge.
[rediger] Olavs hjemkomst og slaget på Stiklestad
Olav reiser tilbake til Norge, og rir opp til Trøndelag. Like før slaget ved Stiklestad sover han litt, og drømmer at han klatrer oppover en stige som når helt opp i himmelen. Han lover sine menn at Gud vil gi dem større lønn enn gleden over verdslige verdier. De kjemper tappert, men Olav faller. Bondehæren var mange ganger større enn Olavs hær. Olav dør av hogg i halsen, magen og låret. Visstnok var det Kalv Arnesson som hogg kongen i halsen, Tore Hund som stakk spydet i magen på kongen og Torstein Knarresmed som hogg kongen i låret. Dette var 29. juli 1030.
Mange angret på at de hadde gått i mot Olav, og folk begynte å tenke på ham som en hellig mann. Det ble fortalt underlige historier om ting som skjedde med Olavs lik. Etter slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur. En blind mann hadde gått inn dit om natta, gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros.
Året etter ble liket gravd opp og da hadde negler, hår og skjegg grodd. Folk mente at det hadde skjedd et under, og Olav fikk tilnavnet «den hellige». Senere reiste mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den hellige. Det ble reist ei praktfull kirke i Nidaros til ære for Olav, og etter sin død klarte han det han ikke klarte mens han levde. Å samle Norge til ett rike og å få nordmennene til å vende om til kristendommen.
[rediger] Arven etter Olav
[rediger] Kristen helgenkultus
[rediger] Olav i nasjonal retorikk
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Lidén, Anna; Olav den Helige i Medeltidens Bildkonst, Legendmotiv och attribut; Stockholm 1999. ISBN 91-7402-298-9
| Forgjenger: Håkon Eiriksson Ladejarl |
Konge av Norge |
Etterfølger: Håkon Eiriksson Ladejarl |
