Robert Falcon Scott
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Robert Falcon Scott (født 6. juni 1868, død 29. mars 1912) var en britisk polarforsker og marineoffiser. Mest kjent i Norge etter at han tapte kappløpet til sydpolen mot Roald Amundsen og døde på tilbakeveien, sammen med sine fire ekspedisjonsmedlemmer.
Scott ble født nær Davenport i England og i en alder av tretten år dro han hjemmefra for å starte opplæring i marinen. Han fikk aldri noen stor karriere i marinen og like før århundreskiftet søkte han etter andre måter han kunne gjøre seg bemerket på.
Innhold |
[rediger] Discovery ekspedisjonen
Etter initiativ fra Clements Markham ble Scott i 1901 leder for en ekspedisjon til Antarktis med skipet «Discovery». På ekspedisjonen ble Rosshavet utforsket og det ble for første gang observert land øst for Ross Ice Shelf, som fikk navnet Edward VII Land, etter Storbritannia sin daværende monark. Man oppdaget også polplatået for første gang, Scott og Edward Adrian Wilson nådde 82°17'S den 31. desember 1902 noe som var rekord for hvor langt syd noe menneske hadde vært. Ernest Shackleton var også med på ekspedisjonen, men ble beordret til å vente på 82°15'S og vente med hundene.
Det har i ettertid vært hevdet at Scott og Shackleton i løpet av denne ekspedisjonen ble uvenner og at dette var grunnen til at Shackleton ikke fikk være med til det sydligste punktet. I løpet av turen sydover utviklet Shackleton skjørbuk og han ble derfor sendt tilbake til England av Scott tidlig i 1903, før ekspedisjonen var over. Enkelte forfattere har hevdet at dette ble gjort på tross av Shackleton på dette tidspunkt var så godt som symptomfri og at Scott sitt motiv var å kvitte seg med et ekspedisjonsmedlem som han så på som en konkurrent.
Selv om det er usikkert hvordan forholdet mellom Scott og Shackleton var på det personlige plan, kom de i de neste årene til å være de ledende i Storbritannia innen polarekspedisjoner. Som en følge av dette konkurrerte de om midler fra de samme sponsorene, og det var uunngåelig at det ble konkurranse mellom de to.
Ekspedisjonen med «Discovery» var preget av at få av medlemmene, og særlig Scott, ikke hadde erfaring med arktiske forhold. Man hadde eksempelvis liten forståelse av hvordan man skulle håndtere og bruke hunder som trekkdyr.
[rediger] Terra Nova ekspedisjonen
Scott giftet seg i 1908 med skulptøren Kathleen Bruce og de fikk i 1909 deres eneste sønn, Peter.
Etter «Discovery» ekspedisjonen var Scott ivrig etter igjen å reise til Antarktis, dels for å få anerkjennelse og dels for å få muligheten til å være første mann på Sydpolen. Det skulle likevel ta han nesten åtte år før han hadde skaffet nok midler til å starte en ny ekspedisjon.
Den 1. juni 1910 seilte «Terra Nova» fra London, men Scott var bare med et kort stykke før han måtte reise tilbake til London for å fortsette arbeidet med pengeinnsamling. En måned senere dro han fra London for å møte skipet i Cape Town. Nyheten om at Amundsen sin ekspedisjon egentlig skulle til Antarktis, ikke Nordpolen som han egentlig planla, ble offentlig kjent kort tid etter at Scott forlot Sør Afrika. Scott fikk derfor ikke kjennskap til dette før «Terra Nova» ankom Melbourne og hadde da liten mulighet til å endre planene sine for ekspedisjonen.
Nyheten om at Amundsen skulle forsøke å nå Sydpolen innebar at det i avisene ble skrevet om et kappløp mot polpunktet. Selv om Scott sin ekspedisjon både skulle drive vitenskaplige undersøkelser og være først på polpunktet ville mange oppfatte det som at ekspedisjonen var mislykket dersom man ikke var først. De vitenskapelige undersøkelse fordret likevel at man valgte en base som var på eller nær land. Han valgte derfor å legge basen på Ross Island, lenger vest enn Amundsen sin base Framheim. Med denne lokasjonen var Scott og hans menn 96 km lenger fra polpunktet enn Amundsen.
[rediger] Mot Sydpolen
Etter ett år med vitenskapelige undersøkelser og utlegging av depoer på ruten til polpunktet startet selve ekspedisjonen til Sydpolen. I motsetning til Amundsen sin ekspedisjon til polpunktet, som bestod av fem mann med hunder, hadde Scott med seg 17 mann. Etter hvert som man nærmet seg polpunktet ble tre grupper sendt tilbake til basen på ulike tidspunkt, slik at det til slutt var fem mann som skulle gå hele veien til polpunktet.
Før klatringen opp Beardmore Glacier ble gruppen med hundeførerne og alle hundene sendt tilbake til basen. Tanken til Scott var at disse skulle returnere til basen og deretter fylle på depotene, slik at sydpol-gruppen fikk nødvendige forsyninger. Etter at hundene var sendt tilbake, og hestene avlivet, måtte sledene trekkes av mennene selv. Dette var også planen til Scott som hadde liten tiltro til at hunder ville klare den lange turen.
Scott hadde opprinnelig planlagt at kun fire mann skulle være med til polpunktet, men ombestemte seg like før den siste gruppen skulle snu og tok med Henry Bowers. Gruppen som fortsatte turen mot polpunktet bestod, ved siden av Scott og Bowers, av: Edgar Evans, Lawrence Oates og Edward Adrian Wilson.
Grunnen til at Bowers ble tatt med til polpunktet var sannsynligvis at Scott ønsket å ha med en ekstra mann med god kjennskap til navigering. Avgjørelsen har blitt kritisert av enkelte forfattere i ettertid på grunn av at den fremstod som spontan og lite gjennomtenkt. Selv om gruppen nok kunne holde et høyere tempo på grunn av at de var en ekstra mann til å dra sleden ble de også forsinket på andre måter. Eksempelvis brukte man en halv time lenger tid på å lage mat til fem enn til fire, på grunn av at man måtte smelte mer snø.
[rediger] Sydpolen
Scott ankom Sydpolen den 17. januar 1912 og oppdaget da at Amundsen hadde vært der en måned tidligere og anlagt sin base Polheim like ved polpunktet. Selv om Scott tidlig innså at Amundsen nok ville komme først frem, på grunn av at han brukte hunder, var skuffelsen i gruppen stor. I dagboken kommenterte Scott at polpunktet var et grusomt sted. Gruppene foretok en målingen av posisjonen til polpunktet og mente at Amundsen ikke hadde truffet selve polpunktet, noe som var riktig. Det ble derfor bygget en egen varde hvor Union Jack ble heist, dette stedet var imidlertid lengre fra polpunktet enn det Amundsen hadde funnet.
[rediger] Hjemturen
Den 18. januar satte Scott og hans menn kursen nordover tilbake til basen og holdt i tre uker et forholdsvis godt tempo, med et gjennomsnitt på 22,5 km per dag. Sommeren var imidlertid på hell og temperaturene sank mot -30°C, i disse temperaturene blir snøen hard og grov og som en følge av dette blir det vanskeligere å trekke sledene. Det ble avgjørende å nå hvert eneste depot i tide for at man ikke skulle gå tom for forsyninger og fyringsolje til snøsmelting.
Den 7. februar nådde gruppen depotet på toppen av Beardmore Glacier og startet nedstigningen fra breen. Evans, som fra før led av frostskader og et kutt i hånden som ikke ville leges i kulden, falt ned i en bresprekk og pådro seg muligens en hoderystelse. Enkelte forfattere har også ment at han hadde startet å utvikle skjørbuk. Etter fallet ble han raskt dårligere og han døde den 17. februar.
De resterende fire medlemmene led under stadig kaldere temperaturer og sannsynligvis dehydrering og underærnering på grunn av det harde arbeidet og det ensformige kostholdet. Oates hadde en skuddskade fra Boerkrigen som på grunn av kulden og begynnende skjørbuk igjen skapte problemer for han. I tillegg hadde han alvorlige frostskader i en fot og kunne etter hvert ikke være med på å dra sleden. Han ba derfor om å bli etterlatt i soveposen, noe de andre i gruppen nektet og han ble med noen ytterligere kilometer. Oates må ha innsett at kameratene ikke hadde mulighet til å redde seg selv dersom de måtte dra på han. Neste morgen, som var Oates 32. bursdag, krøp han ut av teltet og forsvant i snøstormen som raste utenfor. Hans siste ord til Scott, Wilson og Bowers har blitt legendariske: «Jeg går meg en liten tur, og det kan ta sin tid». Liket av Oates har aldri blitt funnet.
[rediger] Siste hvilested
På dette tidspunkt er de tre resterende medlemmene inneforstått med at de sannsynligvis ikke ville rekke tilbake til basen. De fortsatte likevel i håp om at de skulle klare å nå Ett tonn depoet som lå like nord for 80°S. Temperaturene hadde imidlertid blitt enda lavere og snøstorm tvang de til å bli liggende i soveposene flere dager. Sykdom, utmattelse og været gjorde fremgang umulig og de tre ble liggende i teltet 20 km fra depotet ute av stand til og komme seg videre. De siste dagene ble brukt til å skrive brev til de nærmeste.
Likene av de tre ble funnet i teltet seks måneder senere av en leteekspedisjon, som blant annet inkluderte nordmannen Tryggve Gran. Bowers og Wilson lå i soveposene som om de sov, men Scott hadde åpnet jakken og sovepose sin, og hadde slengt armen sin over Wilson. Sammen med likene ble det funnet dagbøker, brev og Scott sitt Budskap til allmennheten hvor han forklarer hvorfor ekspedisjonen ikke lyktes. Scott sin dagbok avslutter den 29. mars med; Det er jo trist, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer.
Letemannskapet slo teltet sammen over de døde og reiste en snøvarde med et kors laget av skiene til Gran. Man lette deretter etter Oates, men fant bare soveposen hans og man reiste derfor en ny varde til minne om han på dette stedet.
[rediger] Litteratur
Kampen om Sydpolen en novelle i Stefan antologien Evige øyeblikk (Oslo] 1952
Scott, Robert F. (2004) Den siste reisen; Kaptein R. F. Scott's dagbok Kagge forlag ISBN 8248904598
