Russefeiring
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Russ og russefeiring er et norsk kulturfenomen som bygger på en dansk tradisjon. Når elevene avslutter videregående skole, kaller de seg russ, og markerer dette med festing og spesielle russeskikker. En markering av fullført gymnasium fins mange steder i verden, men den norske feiringen er på mange måter særegen. Russeskikkene omfatter blant annet russekro, russerevy og russeavis (som utgis og selges 17.mai). Tradisjonelt har det vært såkalte rødruss, det vil si elever med examen artium fra gymnas (i dag allmennfag), og blåruss, det vil si elever fra handelsgymnas (i dag allmennfag med økonomi). Feiringen topper seg ofte opp mot 17. mai da det flere steder er egne russetog etter barnetoget. Russeaktivitetene arrangeres ikke av skolene, men av elevene selv.
Innhold |
[rediger] Historie
[rediger] Etymologi og bakgrunn
Russemarkeringene har røtter tilbake til 1700-tallet. Da fantes det ikke universitet i Norge, og nordmenn måtte studere i ved Københavns Universitet (Universitas Hafniensis) i Danmark.
For å få tilgang til universitetsstudiene, måtte studentene bestå en examen artium. Når eksamenen var over, fikk de et horn festet i pannen og ble gjort narr av av eldre studenter. Siden, når resultatene var klare, var studentene med på en seremoni kalt examen depositiones på latin, hvor de ble stilt foran eksaminatoren. Hvis de hadde klart prøven, ble hornet fjernet som et tegn på visdom og at villdyret i dem var borte. Etter dette kunne studentene med rette kalle seg studenter. Ordet russ skal være en forkortelse for det latinske navnet på denne handlingen, cornua depositurus, som betyr «å legge av seg hornene».
En annen teori om opphavet til ordet russ er at det rett og slett er det latinske rus, det vil si «bondelandet», et ord som fremdeles er i bruk i adjektivet rustikk, som betyr bondsk eller landlig. Rus skal da ha blitt brukt som skjellsord overfor nye studenter med dårlige manerer. Den norsk-danske forfatteren Ludvig Holberg skreiv i sitt berømte skuespill Erasmus Montanus fra 1722 følgende: Der er kommen profecto en hob Russer til Kiøbenhavn. - Hvad mon Russen nu vil bestille her igien? – Det er ikke Moscoviter, Jeppe Berg! Det er unge Studentere, som man kalder Russer.
Selv om studentfeiringen i Danmark og Sverige i dag praktiseres mer spredt enn norsk russefeiring, har ulike markeringer i Norden og ellers i Europa altså lange og sterke tradisjoner. Selve feiringen kan for øvrig ha hatt flere årsaker. Det har dels vært et behov for studentene å feste sammen med kamerater, dels behov for å markere en milepæl i et krevende studieløp der en bestått examen artium var en prestasjon. Gymnasutdanningen hadde dessuten svært høy satus i et samfunn der de aller fleste bare hadde råd til sju års skolegang.
[rediger] I Norge
Den nåværende norske russetradisjonen skriver seg fra 1905, da røde russeluer først ble brukt av elever i avgangsklasser ved de høyere skoler i Kristiania. Russeluene ble først kun brukt av gutter og var inspirert av tyske studenter som hadde på seg røde luer da de besøkte Norge i 1904. I 1916 ble de blå russeluene første gang brukt av russ ved Oslo Handelsgymnasium, en høyere skole som særlig gir undervisning i økonomi.
I 1979 vedtok Arbeiderparti-regjeringa å legge eksamensdagene etter 17. mai for å dempe en for vill russefeiring og gi elevene mer tid til faglige forberedelser.
Lenge var russelue og russestokk, en enkel pinne av bambus med en farget sløyfe på, eneste utstyr for russen. Siden har det kommet egne klær, store busser og annet, og deler av russefeiringa er i dag sterkt påvirket av kommersielle utstyrsleverandører og klesimportører.
[rediger] I Danmark, Sverige og Finland
Tradisjonen med å feire opptak ved universitetene praktiseres fortsatt i Danmark, der nye studenter blir kalt rus og har russemarkeringer den første uken som første års studenter. Også i Sverige og Finland har de nye studentene feiret den såkalte studenten, det vil si sin fullførte gymnasieutdanning. Det er forskjellig slags studentikos, munter og studentaktig, festing og feiring. Det kan være såkalt studentspex, student-spektakel eller studentrevy, i Sverige og kjøring med hojende russ på lasteplan pyntet med bjørkeris i Danmark.
Studentene i Danmark, Sverige og Finland kler seg for øvrig i hvite russeluer, en tradisjon fra midten av 1800-tallet. Denne studenthatten kalles studenterhue på dansk og studentmössa på svensk. Enkelte svenske «russ» bærer også en spesiell, fargerik kjeledress. Da den gamle studenteksamen opphørte i Sverige i 1969, la det imidlertid en stor demper på den tradisjonelle studentfeiringa. Tidligere kunne uteksaminerte gymnasiaster markere sin nyvunne status og bære sin hvite studenterlue hele sommeren fram til de begynte på universitetet på høsten. Studentfeiringa i Sverige har likevel fått et visst oppsving de seinere åra. Nå innledes den vanligvis med mösspåtagning, nesten som vår russedåp, under Valborgsmässoafton i helga mellom april og mai måned. Skikkene i Sverige varierer imidlertid mye fra sted til sted.
[rediger] Dagens russ
Avhengig av hvor i landet man har studert, begynner russefeiringen med russekroer på høsten siste året på videregående eller i slutten av april eller begynnelsen av mai og varer til 17. mai eller lenger. Russen tar sine avsluttende eksamener etter russemarkeringen, og de som eventuelt stryker kan faktisk bli russ igjen. Overdreven russefeiring vil for noen forstyrre skolearbeidet og føre til dårligere eksamensresultater.
 Grønnruss fra Jønsberg landbruksskole i 17. mai-toget i Hamar 2006. |
 Rødruss fra Hamar katedralskole i 17. mai-toget 2006. Her med vannpistoler og plakater med ironiske tekster. |
 Gymnasiaster fra de danske Færøyene i bunad og hvite russeluer. |
[rediger] Typer russ
Det finnes flere typer russ med flere lokale variasjoner, men dette er de mest vanlige:
- Rødruss er elever som tar allmennfag (idrett, media og kommunikasjon (i tre år) eller musikk, dans og drama) og oppnår generell studiekompetanse.
- Blåruss er elever som tar allmennfag med økonomi, eller salg og service. Opprinnelig var det salg og service som hadde den blå russeluen, men etter ønske av elever ved Høyskolene i Kristiania i 1917, ble det endret slik at allennfag med økonomi sammen med salg og service skulle dele den blå russeluen. De første blårussluene kom i 1916, men 1953, året da gymnas med økonomisk fagretning ble treårig, regnes som blårussens fødselsår.
- Svartruss er elever som utdanner seg i et yrkesfag.
- Grønnruss ble fra ca. 2005 tatt i bruk for elever innen landbruk og naturbruk. Disse var tidligere svartruss. Grønnruss var på 1960-tallet avgangselever ved realskolene, et skoleslag som ble nedlagt i 1968 og overtatt av den obligatoriske ungdomsskolen som da ble innført.
- Oransjeruss er avgangselever ved ungdomskolene som siden 1970-tallet har kunnet feire avslutningen som oransjeruss.
- Rosaruss er barn som går siste år i barnehagen og markerer dette med en voksenstyrt imitasjonslek.
Tradisjonene med grønn-, og særlig oransje- og rosaruss, er ikke blitt særlig utbredt.
[rediger] Russedrakter, -luer og knuteregler
I forbindelse med russearrangementer, særlig på våren, kler russen seg i røde eller blå «uniformer», det vil si forskjellige plagg, for eksempel kjeledresser og snekkerbukser i russefargene, ofte dekorert med merker. Lengre tradisjoner har imidlertid russeluer med lange dusker. I luedusken knyttes forskjellige typer knuter, ofte med små gjenstander. Disse knutene er symbol på gjennomføringen av såkalte knuteregler. Disse reglene blir ofte kritisert fordi de kan innebære ulovligheter, som blotting, og potensielt farlige handlinger som inntak av store mengder alkohol på kort tid. De første knutereglene oppstod på 1940-tallet.
Russefeiringen innledes enkelte steder med såkalt russedåp på en russekro i mai måned. Da kan skjermen på russeluene bli påmalt eierens kallenavn. Russelua er for øvrig en uhøytidelig variant av den tradisjonelle svarte lua med lang dusk som gymnaselevene bar under den avsluttende overrekkelsesseremonien der de fikk eksamenspapirene sine. Denne svarte lua ble da en synlig markør på bestått eksamen, og ikke sjelden ble de unge sendt til fotograf for å portretteres iført sin nyervervede stolthet.
[rediger] Russebiler
Tradisjonen med egne russebiler oppstod på 1960-tallet. Russ kjøpte eller overtok gamle personbiler som ble malt enten røde eller blå og utstyrt med hvite tulletekster og reklame. Med økt kommersielt press og bedre økonomi har denne skikken i dag utviklet seg til kostbare russebusser som planlegges årevis før russetiden. Russebussene kan ha påkostet, spesialbygd interiør og store lyd- og lysanlegg på taket. Det brukes i enkelte tilfeller hundretusenvis av kroner på kjøretøyene. Dette gjelder spesielt for Oslo og Akershus.
Russebilene var opprinnelig først og fremst et paradekjøretøy i russetoget på 17. mai, men har for mange blitt et nødvendig framkomstmiddel og ikke minst en tidkrevende, men sosialt samlende hobby i russetiden. Bilene betales delvis med reklame.
[rediger] Russekort
Hver enkelt russ har som oftest såkalte russekort. Det er personlige visittkort med påtrykt russemotto, navn og bilde i en standarisert, men ofte tullete form. Disse kortene blir byttet mellom russene og delt ut til familiemedlemmer og barn.
[rediger] Russeavis
I 1919 kom den første russeavisa ut. I 1931 kom den første blårussavisa.
[rediger] Russerop
Russens stammerop Chickelacke oppstod i Oslo i 1934. Det var laget etter mønster av et dansk speiderrop. Det brukes fremdeles, blant annet i russetogene på 17. mai:
-
- Chickelacke, chickelacke, show, show, show
- Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow
- Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh
- Julekake, julekake, hjembakt brød
[rediger] Kritikk av russen
Hver vår kritiseres russen i massemediene og av enkelte rektorer for farlige russebiler, pengesløsing, overdreven festing med helseskadelig alkoholforbruk, sexovergrep og hærverk, samt mobbing av yngre medelever. De fleste russ føler at kritikken er urettferdig og påpeker at de påtalte forholdene er enkelttilfeller. Russens oppførsel forklares vanligvis som utslag av ungdommelig virketrang og behov for frihet og lek etter tretten års skolegang. Dessuten spiller gruppepress, rusmiddelmisbruk, umodenhet og manglende erfaring inn.
[rediger] Russekultur som overgangsrituale
Allan Sande, førsteamanuensis ved Høgskolen i Bodø, hevder i sin doktorgradsavhandling om russefeiringa at russetida er en såkalt liminal fase av livet. Det betyr at russetida markerer et overgangsrituale og hamskifte der man kler seg ut og opponerer mot samfunnets normer for så å komme ut som voksne, ansvarlige individer. Parallelle fenomener fins i mange kulturer. Det gjelder for eksempel karnevalet i Rio, urgamle stammeritualer i Afrika og gamle dagers fyllefester i forbindelse med begravelser eller bryllup. Allan Sande mener også at russefeiringa kan betraktes som en slags parodi og karikatur på samfunnet. Samtidig hevder han at den gir ungdom nyttige erfaringer og trener dem i selvstendighet, planlegging, struktur og samarbeid.
I dag spår enkelte at russefeiringa i framtida kan bli enda mer populær fordi tradisjonelle overgangsriter mellom barndom og voksenlivet, som konfirmasjon, militærtjeneste og det å begynne i arbeidslivet som tenåring, ikke lenger er like utbredt.
[rediger] Annet
Uttrykket «blåruss» brukes også i politiske debatter og retorikk som nedsettende og ironisk betegnelse på politikere som klandres for å legge ensidig vekt på økonomisk-rasjonelle vurderinger. Ordet brukes oftest fra venstresiden mot yngre, umodne politikere fra høyresiden. Begrepet brukes også i en viss grad om økonomiutdannede personer i ledelsseskiktet i bedrifter, som kun tar økonomiske hensyn i driften av virksomheten.
[rediger] Se også
- Videregående utdanning
- Student
- Overgangsriter
[rediger] Litteratur
- Jan Johannessen: Lenge leve russen – en seriøs humor- og kavalkadebok om russens historie. Oslo, eget forlag, 1982. ISBN 82-990854-0-3
- Anne-Sofie Hjemdahl: Kledd i russetid – en samtidsstudie av rødrussens klær. Hovedoppgave i etnologi ved Universitetet i Oslo, 1999
- Allan Sande: RUSsefeiring – om meningen med rusmiddelbruk sett gjennom russefeiring som et ritual. Høgskolen i Bodø, 1999. ISBN 82-7314-286-8. Avhandling (dr. polit.) ved Universitetet i Tromsø, 2000
