Severin Løvenskiold
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Severin Løvenskiold (født 7. februar 1777 i Porsgrunn, død 13. september 1856 på Fossum jernverk) var en norsk statsmann.
Han var sønn av kammerherre Severin Løvenskiold (1743–1818) til Fossum jernverk og Benedicte Henriette f. Aall (1756–1813), og bror til Herman Løvenskiold (1783–1825). Sin første undervisning mottok han i hjemmet, før han 1786 ble sendt til Holsten, hvor han ble oppdratt først i Wandsbek, senere i Eutin. 1793–94 oppholdt han seg hos grev Stolberg-Wernigerode og gjorde utflukter til sachsiske og schlesiske bergverker. Om høsten 1794 kom han til København, hvor han tok latinsk-juridisk embetseksamen i mai 1796, før han besøkte sin far.
Tilbake i København ble han auskultant i rentekammeret 1799, assessor i kommercekollegiet 1801 og 1802 dessuten assessor i finanskassedirektionen. I mai 1803 vendte han etter farens ønske tilbake til Norge, hvor han kort etter overtok Fossum Jernverk ved Skien. Samme år ble han amtmann over Bratsberg Amt, og var i tillegg i årene 1805–11 konstituert amtmann over Laurvigs Grevskab.
Sommeren 1807 tilbragte han med sin familie i det sydlige Tyskland. Under hjemreisen fikk han nyheten om Københavns bombardement, og mottok i Hamburg kronprins Frederiks befaling om å møte ham i Kiel. Ved sin ankomst der ble han spurt hvordan Norge kunne reddes og hjelpes. Løvenskiold mente at man måtte opprette en egen norsk regjring med full rådighet over både indre og ytre forhold. Kronprinsen ville imidlertid ikke gå inn på dette, og påla Løvenskiold å overbringe andre ordrer til Norge. Han slapp under store farer fra Fladstrand over til Norge.
Under krigsårene utfoldet Løvenskiold en betydelig virksomhet i sitt amt, ved å arbeide for kystforsvaret og skaffe befolkningen den nødvendige forsyning av korn og levnedsmidler. I samarbeid med andre opprettet han en egen Provideringskommission for amtet. Ved subskripsjonen for det det norske universitetet tegnet han seg for 5000 riksdaler. I 1812 foretok han en reise til Danmark, men ble beordret til å vende tilbake til sitt amt, på grunn av den truende politiske stillingen. Høsten 1813 søkte og fikk han avskjed fra sitt embete.
Løvenskiold ble valgt som representant for Bratsberg Amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, hvor han tilhørte mindretallet. Christian Frederik betraktet ham som en av sine fiender. Etter foreningen med Sverige ble han kalt til Christiania og tilbudt plass i den nye regjeringen. Han avslo, men fikk i stedet som oppgave å forhandle i København om oppgjøret av statsgjelden. 1815–16 var han derfor i København, men uten å føre forhandlingene til ende. 1815 ble han utnevnt til statsråd, men levde ellers som privatmann på Fossum.
Han førte et rolig liv inntil 1828, da han ble utnevnt til statsminister og sjef for den norske statsrådavdelingen i Stockholm. Som statsminister nøt han Carl Johans spesielle nåde og hørte til kongens nærmeste krets, men samarbeidet dårlig med regjeringens sjef i Christiania, Jonas Collett. 1833 ledsaget han kronprins Oscar på en reise til Bergen. På en utenlandsreise 1834 møtte han kong Fredrik Vilhelm III og Metternich.
Da kongen oppløste Stortinget 1836, ble Løvenskiold utsatt for voldsomme angrep, fordi man trodde han hadde tilrådet kongen oppløsningen for å hindre de nye demokratiske kommunallovene. Innen oppløsningen rakk Odelstinget å anklage ham for en riksrett. Med en eller to stemmers overvekt idømte riksretten ham en bot på 1000 speciedaler. Løvenskiold søkte om avskjed, men kongen fikk ham til å fortsette.
Etter grev Wedels død 1840 ble Løvenskiold utnevnt til hans ettermann som stattholder. I 1856 nedla han embetet og trakk seg tilbake til Fossum, hvor han døde samme år. 9. april 1802 var han blitt gift med Hedevig Sophie Komtesse Knuth (1784–1819).
