Strand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Strand» har flere betydninger.

En strand er en stripe land som heller ned mot sjøen eller et stort vann. Strender er en egen type geografisk område med sitt eget biologiske system. Strendene vi tenker på som typiske har sand som hoveddel, men det finnes også strender som er dekket av småstein eller rullestein.

[rediger] Stranddanning

Strender blir til ved at materiale fra land og hav blir slitt ned og samlet sammen langs vannkanten. Strandmaterialet blir laget ved erosjon på land og ved at havet tærer på fjell i og ved vannet. Siden flytter bølger og vind rundt på materialet slik at stranden stadig forandrer seg.

[rediger] Vegetasjon

Økologisk er stranden preget av møtet mellom de to svært ulike livsmediene hav og landjord, og det gir grunnlag for karakteristiske samfunn av salttålende planter, eller planter som tåler å vokse i sjøen og samtidig tåler uttørking ved lavvann. Strand og havnære områder preges i tillegg av ekstra næringstilførsel fra havet, for eksempel fra sjøfuglers ekskrementer eller fra ilandskylt, råtnende tang. Det favoriserer nitrofile planter.

Tidevannsbeltet kan deles i tre soner. Under laveste lavvann, dvs. i områder som aldri blir tørrlagt, finner vi sublittoralsonen. Her vokser taren. Mellom laveste lavvann og høyeste flo, dvs. i fjæra, ligger eulittoralsonen. Den domineres av blæretang, grisetang og sagtang. Øverst i tidevannsbeltet finner vi tangarter som tåler å vokse i bølgeslagssonen; sauetang og spiraltang.

Like over havflata på berg og steiner finner en et tydelig, svart belte (marebek) av skorpelav av slekten Verrucaria og busklav (Lichina). Disse tåler å bli overskylt av bølgene. I mer sikker høyde over vannflata kan en finne den orasjegule Caloplaca marina og den grå Lecanora helicopis.

Blant karplantene er ålegress og havgress de som går lengst ut, men helst i lune viker som ikke er eksponert for bølgeslag. På steder som blir tørrlagt ved lavvann dominerer salturt, saltbendel og saltmelde. Høyere opp finnes også mindre salttålende arter som strandstjerne, strandkjempe og fjørekoll.

Enkelte steder langs kysten finner vi partier med flyvesand. Slik ustabil grunn favoriserer arter med kraftig rotsystem og rotutløpere, som sandrør, strandrug og strandstarr. Når slike pionerplanter etter hvert har opparbeiddet et visst humusinnhold, vil andre arter få muligheter til å etablere seg, og en kan få røsslyng og krekling som klimaksvegetasjon.

På flate områder som regelmessig oversvømmes av tidevannet dannes strandenger. Her dominerer gress- og halvgressarter som saltsiv, rustsivaks og rødsvingel. I områder med tilførsel av ferskvann kan en finne havsivaks, takrør og havstarr. Strandengene er viktige beiteområder for husdyr, derfor framstår områdene som mer kortvokste og tettere enn de egentlig er. I tillegg er de viktige beite-, hekke- og hvileområder for fugler. Mange strandenger er blitt ødelagt av utbygging, og er i ferd med å bli en sjelden naturtype.

På steder der havet kaster opp død tang og tare, dannes tangvoller. Denne sonen med sin næringsrike blanding av jord og råtnende planterester gir opphav til karakteristiske samfunn av salttålende, nitrofile planter. Her finner vi i tillegg til flerårige arter som kveke ettårige planter som strandmelde, tangmelde og balderbrå.

[rediger] Bruk

Det er vanlig å dra til strender om sommeren for å bade, sole seg eller gå tur. Mens norske strender som regel er etter måten urørt, kan populære strender i andre land være svært utbygde. Det er vanleg å sette opp boder hvor det selges mat og drikke, strandstoler leies ut eller strandhytter hvor man kan skifte om i. Noen steder settes det opp tivoli på stranden, mens andre strender blir sperret av for allmuen slik at bare de som eier stranden eller gjester ved et særskilt strandhotell har adgang.