Testament

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Testament» har flere betydninger.

Et testament eller testamente (av latin testamentum, «bevitnelse») er et dokument som inneholder en fortegnelse av hva man vil skal skje med ens eiendeler etter at man er død. Gjennom testamentet kan man innenfor lovens begrensninger (eller arvingenes samtykke) bestemme at de legale arvereglene skal fravikes. Ettersom opprettelse av testament er en såvidt viktig beslutning, og det kan være fare for at det vil bli påberopt forfalskede testamenter etter at arvelateren er død, er det i de fleste land opprettet nokså strenge formregler som må være oppfylt for at testamentet skal anses gyldig. Er ikke disse reglene oppfylt, vil ikke testamentet ha noen virkning.

[rediger] Begrensninger i testasjonsadgangen

De nærmere reglene som gjelder for hva man kan bestemme i testamentet varierer naturlig nok fra land til land, men det finnes visse fellestrekk. For det første vil testator ikke kunne begrense pliktdelsarven gjennom testamentet, se for norsk retts vedkommende arveloven § 29. Det følger av denne bestemmelsen at livsarvingene (barna) til testator har krav på minst to tredjedeler av det han etterlater seg – dog begrenses pliktdelen til 1 million kroner per livsarving dersom testator har en (relativt) stor formue. Mange land har tilsvarende regler, men det varierer hvor stor andel livsarvingene har krav på. Et eksempel er Sverige, der pliktdelen er på 50 %.

Også ektefellens lovbestemte arv vil ofte ikke kunne reduseres uten videre, i norsk rett krever for eksempel dette at ektefellen underrettes på forhånd (§ 7).

[rediger] Formregler

Også formreglene bygger i stor grad på de samme prinsippene i de fleste land. For norsk retts vedkommende finner man disse reglene i arveloven §§ 48-64. Testator må som hovedregel være 18 år og for øvrig oppfylle vilkårene for å ha rettslig handleevne. Testamentet må videre være skriftlig, og det må underskrives av to vitner, som enten bevitner eller får vedkjent seg testators underskrift. Vitnene må ikke nødvendigvis vite hva som står i testamentet, men de må vite at det er et testament det er snakk om. Det bør videre stå nederst i dokumentet at vitnene bekrefter at testator var «ved sine fulle fem» da han foretok disposisjonen, eller lignende formuleringer. For at testamentet skal være gyldig kreves videre at vitnene ikke må være inhabile. Dette innebærer at verken vitnene selv eller visse av vitnenes nærstående (se nærmere § 61) må være tilsagt noen fordel i testamentet. I likhet med det som gjelder for avtaler kan testamentet dessuten erklæres ugyldig dersom det kan bevises at det ble frembragt ved tvang, eller at testator var sinnssyk i disposisjonsøyeblikket (§§ 62-63).

Dersom det foreligger en nødsituasjon, slik at overholdelse av de vanlige formreglene ikke er mulig, finnes det en snever unntaksregel i § 51 (såkalt nødtestament). Det er imidlertid mye som skal til for at vilkårene her skal være oppfylt.

[rediger] Endringer og nye testamenter

Testamentet kan fritt trekkes tilbake eller endres, men dette krever at de samme formkravene er oppfylt som nevnt ovenfor. Et unntak gjelder ved rent tilbakekall – det er antatt at det i slike tilfeller er tilstrekkelig å streke over dokumentet, ødelegge det eller lignende. Notoritetshensyn tilsier imidlertid at man går frem på den vanlige måten, med vitner som underskriver på tilbakekallet.

Det er heller ikke noe i veien for å ha flere testamenter, og i slike tilfeller er alle like gyldige. Ved motstrid vil imidlertid det nyeste gå foran, og det kan hende at det nye må tolkes slik at det/de tidligere testamentene har falt bort.

Et testament kan gjøres ugjenkallelig, gjerne slik at testator får noe til gjengjeld for dette fra arvingen mens han enda lever. Navnet som brukes på slike testamenter er arvepakt.

[rediger] Tolking av testamentet

Testamentet må ofte tolkes for å finne frem til hva som er ment. I motsetning til hva som gjelder ved avtaletolking, som normalt skal være objektiv for å finne frem til en naturlig forståelse av ordlyden, skal testamenter som ensidige disposisjoner tolkes subjektivt, slik testator har ment det. Dette vil si at dersom det kan fastslås med noenlunde sikkerhet at testator har ment noe annet enn det en ren ordfortolking fører til, er det testators mening som skal legges til grunn. Det klassiske eksempelet er testatoren som disponerer over «biblioteket» sitt – en betegnelse han alltid har brukt om sin verdifulle vinkjeller. I slike tilfeller er det vinkjelleren arvingen skal ha, og ikke boksamlingen. Prinsippet må imidlertid anvendes med forsiktighet, og det skal rimelig sikre holdepunkter til for å tolke testamentet stikk i strid med ordlyden. Når testamentet opprettes er det derfor ikke å anbefale at man anvender alt for avvikende språkbruk, særlig gjelder dette i forhold til å forebygge tvister mellom arvingene.