Øystein Erlendsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

St. Eystein Erkebiskop

Dåpsnavn:	Eystein Erlendsson
Født:	Ca. 1120, Børsa, Trøndelag
Død:	26. januar 1188, Trondheim
Saligkåret:	-
Helligkåret:	1229 (lokalt)
Anerkjent av:	Den katolske kirke
Festdag:	26. januar (i Norden)
Se også:	Ekstern biografi
Vernehelgen:
I kunsten:	med kirkemodell i hendene

Øystein Erlendsson (norrønt Eysteinn Erlendsson, latinisert til Augustinus Nidrosiensis) (født ca. 1120, død 26. januar 1188) var erkebiskop av Nidaros fra 1157 til sin død.

[rediger] Erkebiskop av Norge

Av alle de 27 erkebiskopene i Nidaros mellom 1153 og 1537, er Øystein nok den mest markante, og den eneste som ble regnet som helgen etter sin død.

Erkebiskop Øystein døde den 26. januar 1180, natten etter Pålsmesse. Den katolske kirken i Norge har minnedag for Øystein den 26. januar. Dagen har blitt kalt St. Eysteins dag eller Eysteindagen. Navnet St. Eystein kommer av at Øystein har vært regnet som en av de fire norske helgener. Helgenstausen er på tross av at dette ikke er endelig godkjent av paven.

[rediger] Ætt

Øystein ble trolig født en gang mellom 1120 og 1130 på gården Råsvoll eller Rosvoll i Børsa sør for Trondheim. Det finnes også en Råsvoll gård i Verdal nord for Trondheim, og en del har hevdet at han kom derfra, men mest sannsynlig kom han fra Børsa.

Øystein var knyttet til de fremste ættene i landet. Snorre Sturlasson skildret ætten hans i Harald Hårfagres saga i Heimskringla. Øystein ble skildret som en dugelig mann av god ætt, han var rik på både gods og vennskap. Mellom annet nedstammet han fra stormannen Erling Skjalgsson. Far til Øystein og brødrene hans var Erlend Himalde. Far til Erlend var Jon Sterke på Råsvoll. Ulv Uspaksson var far til Jon Sterke, og islending av ætt. Ulv ble stallare til kong Harald Hardråde og en god venn av kongen. Ulv giftet seg med Jorunn Torbergsdatter, ei søster av dronning Tora Torbergsdatter som var gift med kong Harald. Tora og Jorunn var døtre av Torberg Arnesson som var gift med Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild var datter av Erling Skjalgsson. Torberg Arnesson var bror av Kalv Arnesson som var med på å drepe kong Olav Haraldsson som senere ble opphøyd til helgen som Olav den hellige. Gjennom Kalv Arnesson nedstammet Øystein fra den norske stormannsslekten Arnmødlingsætten.

Den gjæve ætten gjorde at Øystein hadde mange frender og venner. Øystein ønsket å styrke økonomien til erkebispesetet i Nidaros, og tinget med bøndene for å få tillatelse til å kreve inn høyere pengebøter. Bøndene gikk med på å betale bøtene «sølvvurdert øre» som var verd dobbelt så mye som den vanlige mynten. Erkebispesetet tjente tilsvarende mye på avtalen. I følge Snorre kunne han gjøre dette med støtte fra frender og venner. De fleste stormennene i Trøndelag og erkebiskopen var knyttet sammen i frendeskap og giftemål.

[rediger] Liv

Øystein fikk sin første høyere utdannelse i Nidaros (Trondheim) av biskop Simon og studerte utenlands fra omtrent 1140. Det er mulig at han studerte i Lincoln i England, men det er mer sannsynlig at han studerte i Paris på det nye augustinerklosteret Saint-Victor. Stolt valgte han Augustinus som den latinske formen for navnet sitt, men også navnet Oistanus ble benyttet.

Et propagandaskrift for kong Sverre Sigurdsson (ca 1150-1202), «En tale mot biskopene» fra omtrent 1200, nevner forbigående at Øystein var kapellan og fehirde hos kong Inge Krokrygg (1136-1161). Øystein var også sokneprest i Konghelle ved Gøtaelva.

Den første erkebiskopen i Nidaros, Jon Birgersson, døde i 1157. I følge «En tale...» valgte kong Inge da Øystein til erkebiskop «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre». Vi vet ikke om en hadde rukket å opprette domkapitell som kunne foreta et formelt valg, men det er all grunn til å tro at virkelig var kong Inge som sto bak. Valget skjedde trolig i 1158 eller året etter.

Den nyvalgte erkebiskopen, den andre hittil i Norge, reiste til Italia for å ta i mot bispevigslingen og sitt pallium. Et pallium er katolske erkebiskopers embetstegn, og ble tildelt av paven. Øystein fikk ikke palliet av pave Hadrian IV, som hadde opprettet erkebispestolen i Nidaros i 1143 da han var kardinal Nikolas Breakspeare, ved at pave Hadrian IV døde den 1. september 1159. Man regner derfor med at Øystein og hans følge ikke dro sørover fra Norge før en gang utpå sommeren eller høsten 1159. Trolig ble Øystein utnevnt til erkebiskop først i 1161 av pave Alexander III. Den norske feiringen av 12. september for fingergullmesse, eller fingergullfesten, har forbindelse med denne ferden. Erkebiskopen skal ha tatt med seg til Nidaros en kapsel med blod fra Jesus Kristus. Han igangsatte bygging i Erkebispegården umiddelbart etter tilbakereise fra Roma.

[rediger] Den første kongekroningen

Kong Magnus Erlingsson ble den første kongen i Norge som ble kronet. Erkebiskop Øystein kronet ham i Bjørgvin (Bergen) i 1164 med en utsending fra Roma, Stefanus, som vitne. Hendelsen var særdeles viktig. Det var den første kongekroningen i Norden som var velsignet av Kirken, og det skjedde i Norge før det skjedde i Sverige og Danmark.

Før Øystein kunne tiltre ble kong Inge drept det samme året av sin nevø Håkon Herdebrei. Inges støttespillere gjorde opprør under lederskap av Erling Skakke med sin sønn Magnus som kongskandidat ettersom Erling var gift med Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare.

Håkon Herdebrei ble beseiret og drept i 1162, men det var fortsatt mulig at en ny utfordrer kunne dukke opp. Øystein og Erling Skakke ble naturlige allierte med felles interesser. Kirken hadde lenge ønsket å reformere det norske kongedømmet til en mer europeisk modell, spesielt ønsket kirken å få fjernet tradisjonen med flerkonge, noe som hadde ført til ustabilitet og krig. I tillegg ønsket Øystein at kun legitime sønner skulle ha arverett til tronen. Ved å gi sin fulle støtte til Magnus Erlingsson ble begge disse målene nådd. I 1163 ble en ny lov om tronarv innført som Erling Skakke aksepterte, Tronfølgeloven under Magnus Erlingsson, og som gjenytelse kronet erkebiskopen Magnus Erlingsson som konge av Norge.

[rediger] Landflyktighet

Til tross for dette initiativet fortsatte borgerkrigene i Norge hvor flere kongsemner av tvilsom herkomst kjempet imot hverandre. Da kong Sverre og birkebeinerne etter hvert fikk kontroll over større deler av riket ble Øystein nødt til å flykte utenlands. For kong Sverre var det viktig å reetablere kongsmakten. Det var ikke akseptabelt for kirken og erkebiskop Øystein.

Øystein bodde i Nord-England i omtrent tre år før han atter vendte tilbake til Norge sommeren 1183. Det ble en slags forsoning mellom kongen og erkebiskopen uten at noen av dem gikk tilbake på sine krav.

[rediger] Øystein og Nidarosdomen

På vestfronten av Nidarosdomen er det sett opp en skulptur av billedhoggeren Stinius Fredriksen. Skulpturen forestiller erkebiskop Øystein Erlendsson som bærer på en katedral i miniatyr og som symboliserer den katedral som Øystein fikk bygd i Nidaros. Fra oppholdet i England hadde han tatt med seg impulser fra den nye gotiske stilretningen. Før han reiste hadde katedralbyggingen allerede blitt igangsatt, men Øystein fikk den videre byggingen endret til å bli preget av engelsk gotisk stil. Byggingen av erkebispegården i Trondheim ble også gjennomført av Øystein.

[rediger] Passio Olavi

Øystein Erlendsson skal ha vært opphavsmannen til det oppbygglige skriftet og legendesamlingen Passio Olavi, skrevet på latin. I første delen hører vi om historien og verket til Olav den hellige og med særlig vekt på misjonsvirksomheten hans. Undergjerningene utgjør den andre delen av boka. Tittelen er en forkortning for Passio et miracula beati Olavi, det vil si Hellige Olavs lidelser og undergjerninger.

[rediger] Etterfølger

Etter Øysteins død ble augustineren Eirik Ivarsson av Stavanger i 1188 valgt til erkebiskop av Nidaros.

[rediger] Litteratur

Erik Gunnes: Erkebiskop Øystein, statsmann og kirkebygger, Oslo 1996. ISBN 8203221440
Bente Opheim: «Med stønad frå frendar og vener» Slektskap og venskap som partidannande faktorar i den norske innbyrdesstriden 1130-1208. Hovudoppgåve i historie, Universitetet i Bergen 1996. Nettutgåve
Passio Olavi, i nynorsk omsetting, med føreord av kapellan Arne Bakken ved Nidaros domkyrkje, Oslo 1995 ISBN 8252143970
Eirik Vandvik: Erkebiskop Eystein som politikar, Trondheim 1961