Cixi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Enkekeiserinne Cíxī, kinesisk: 慈禧太后, Cíxī Tàihòu (født 29. november 1835, død 15. november 1908) var en mektig og karismatisk person som var de facto-leder av Qing-dynastiet og styrte Kina i det meste av perioden fra 1861 og frem til sin død i 1908. Historikere mener at hun sannsynligvis gjorde sitt beste for å håndtere sin tids problemer, men hennes konservative holdninger var ikke til gavn for henne. Vestlige supermakter kunne dermed utnytte landet.

Cixi var førstekonkubine til Xianfeng-keiseren （咸丰皇帝）. Hun hadde en sønn med keiseren men da keiser Xianfeng døde i 1861, var sønnen bare 5 år gammel og Cixi ble derfor regent sammen med enkekeiserinne Cian （慈安太后）. De to enkekeiserinner, med den avdøde keisers bror som rådgiver, beholdt denne posisjonen frem til 1873 da Cixis sønn Tongzhi-keiseren （同治皇帝） ble myndig.

To år senere døde den 19 år gamle Tongzhi uten å ha fått noen sønner. Cixi brøt med den normale arvefølge og utnevnte sin tre år gamle nevø til etterfølger. De to enkekeiserinnene fortsatte som regenter inntil enkekeiserinne Cian døde i 1881. Da ble Cixi de facto leder av Kina.

Da nevøen, keiser Guangxu （光绪皇帝） ble myndig forlot Cixi Den forbudte by, men hun fortsatte med å følge med i hva som skjedde via hennes nettverk av spioner. Etter at Kina hadde tapt Den første kinesisk-japanske krig (1894-1895) begynnte Guangxu å implementere mange reformer som ble kjent under navnet «De hundre reformdagene». Som motreaksjon planla og gjennomførte Cixi sammen med de militære og konservative krefter et kupp som på nytt gjorde henne til aktiv regent. Som en følge av dette ble keiseren fange i sitt eget palass.

Under de påfølgende år støttet Cixi kreftene bak Bokseropprøret, som var et opprør mot reformene og mot utlendinger. Hun var blitt overbevist om særlig de kristnes ondskap og usedelighet, og trodde på historiene om at katolske nonner grov ut øyeeplene til barn ved deres barnehjem for å fremstille medikamenter. Hun beordret de militære styrker til ikke å gripe inn når bokserne angrep utlendinger og kristne og deres institusjoner, og under den lange beleiringen av Beitangkirken i Beijing i 1900 lot hum de keiserlige styrker forstå at de godt kunne delta i angrepene. Da utenlandske tropper gjorde gjengjeld ved å innta Beijing og gå inn i Den forbudte by, aksepterte Cixi de tilbudte fredsbetingelser. For å mildne situasjonen, gjennomførte hun de reformer som hun hadde forhindret nevøen hennes i å gjennomføre.

Hun fortsatte med å lede, men med mye mindre makt, frem til sin død den 15. november 1908. Keiser Guangxu døde da hun selv lå for døden. Det er en utbredt antagelse at keiser Guangxu, som døde dagen før henne, ble forgiftet på hennes ordre. På dødsleiet erklærte hun den lille gutten Pu Yi som etterfølger på keisertronen.

[rediger] Ettermæle

Cixi huskes som hard, herskesyk og grusom. Hun utviste et utvilsomt talent hva gjaldt de maktpolitiske og diplomatiske manøvre som var nødvendig for å beholde makten, og var ikke frøkenaktig i sine valg av virkemidler for å beskytte sine interesser. Ikke desto mindre var «keiserinneenken» svært populær i det kinesiske folk.

Den britiske propaganda gjorde meget for å utvikle, og sterkt overdrive, bildet av henne som en grusom, maktsyk og sexhungrig kvinne. Særlig Peking-korrespondenten for The Times, George Morrison, skildret Cixi som monster og snikmorder. I dag står det fast at Morrison tildels lot seg narre av sine kilder, hans «velinformerte kjennere av det kinesiske hoff», og dels var klar over hvordan de puritansk orienterte briters skjulte fantasier fungerte.

I dag er det snarere ansett at Cixi knapt forlot Den forbudte By, slik at hennes beslutninger i høy grad var prisgitt de nyheter og analyser som ble henne forelagt av informanter som til tider var nokså manipulerende.

Hennes reelle makt overgikk en annen samtidig dronning, Englands dronning Victoria.

Utover hennes innflytelse på politikk i sin samtid er hun også husket for sin støtte til kunst, inklusive operaen, og grunnleggelsen av Pekings zoologiske hage (1906). Dette skulle senere bli det første zoo der man klarte å yngle panda.