Copyleft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Copyleft-symbolet

Copyleft kan beskrives som en rettslig konstruksjon der lisenstaker til et datamaskinprogram gjennom en lisens for fri programvare, gis tilgang programmets kildekode, og tillatelse til å bruke, bearbeide og tilgjengeliggjøre denne for allmennheten. Tillatelsen gis imidlertid bare under forutsetning av at senere mottakere av programmet gis tilsvarende rettigheter og tilsvarende faktiske muligheter til å utnytte disse. Den mest kjente og mest anvendte copyleft-lisensen er GNU GPL (GPL), som er forfattet av Free Software Foundation.GPL punkt 2 (1), bokstav b) beskriver den forpliktelse som følger av copyleft på følgende måte:

«You must cause any work that you distribute or publish, that in whole or in part contains or is derived from the Program or any part thereof, to be licensed as a whole at no charge to all third parties under the terms of this License.»

Denne gjensidighetsvirkningen gjør det treffende å betegne copyleft-klausulene som gjensidighetsvilkår. Konkret innebærer dette kravet til gjensidighet at lisenstaker forpliktes til å:

Navngi programmets opphavsmenn.
Videreformidle at programmet er lisensiert under en lisens for fri programvare.
Gi senere mottakere lisens til modifikasjoner på tilsvarende lisensvilkår.
Gi senere mottakere av programmet tilgang til dets kildekode.
Ikke kreve vederlag hverken for den lisensen som gis etter nummer 3 eller den tilgang som gis til kildekoden etter nummer 4.

[rediger] Copyleft og andre lisenser for fri programvare

Lisenser for fri programvare gir lisenstaker fire friheter til å bruke, bearbeide og tilgjengeliggjøre et datamaskinprogram og dets kildekode. I sin enkleste form forplikter slike lisenser lisenstaker bare til å navngi programmets opphavsmenn, akseptere en ansvarsfraskrivelse som hefter ved dette, samt videreformidle denne til senere mottakere av programmet. Denne typen lisenser betegnes ofte som «akademiske lisenser», på grunn av sitt utspring i de amerikanske universitetsmiljøene, eller som «tillatende lisenser», på grunn av sin enkle vilkårstruktur. De mest kjente lisensene akademiske programvarelisensene er BSD-lisensen og X11-lisensen.

Slike akademiske lisenser pålegger imidlertid ikke lisenstaker noen plikt til å gi senere mottakere tilsvarende tillatelser. Dette innebærer at programmer som er gjort tilgjengelig under en akademisk lisens kan bearbeides og gjøres tilgjengelig med mer begrensede tillatelser og uten tilgang til kildekoden. Dette skiller de akademiske lisensene fra copyleft-lisensene, som rettslig sett oppstiller begrensninger i forhold til hvilke vilkår programmet kan gjøres tilgjengelig under og i hvilken form programmet kan gjøres tilgjengelig.

Innad i miljøet som utvikler og bruker fri programvare hersker det uenighet om bruken av copyleft. Enkelte deler av det miljøet sverger til bruk av akademiske lisenser; dels fordi de mener det sentrale er retten til å modifisere programmet uten restriksjoner, og dels fordi de mener åpne prosjekter får tilstrekkelige bidrag uten at det er nødvendig å regulere dette rettslig. For Free Software Foundation, som forkaster bruk av proprietær programvare på prinsipielt grunnlag, er dette imidlertid ikke tilstrekkelig. Skal man effektivt forhindre at modifikasjoner av programmet blir lisensiert på andre vilkår og uten tilgang til kildekoden, er det nødvendig å forby slik utnyttelse av programmet med rettslige midler – gjennom copyleft.

Copyleft er imidlertid ikke forbeholdt innbitte motstandere av proprietær programvare. Også kommersielle firmaer som lisensierer sine programmer under åpne lisenser anvender copyleft-klausuler. Der formålet for FSF er i størst mulig grad å forhindre proprietær utnyttelse av programmet, er derimot formålet med kommersielle firmaers bruk av copyleft-lisenser å forhindre at andre firmaer utnytter deres egne opphavsrettigheter kommersielt, samt å skape et rettslig incentiv til å bidra tilbake til prosjektet.

[rediger] Copyleft som «virus»

Den virkningen copyleft-lisensense har - dels ved at de «smitter» annen programvare med sine lisensvilkår når denne blandes med programmer lisensiert under copyleft-lisenser, samt at denne «smitten» brer seg nedover i distribusjonskjeden etter hvert som programmet distribueres, har fått enkelte til å betegne copyleft-lisenser generelt, og GPL spesielt, som «virusaktige».

Formelt sett er denne karakteristikken riktig – formålet med copyleft-klausulene er å begrense lisenstakers utnyttelse av en modifikasjon av det lisensierte programmet til utnyttelse under åpne vilkår og der mottaker gis tilgang til kildekoden. Og dette gjøres gjennom å pålegge lisenstaker å videreføre lisensvilkår som i motsetning til de opphavsrettslige enerettene gir alle som ønsker det tillatelse til å utnytte programmet.

Rekkevidden av denne smitteeffekten er imidlertid i enkelte henseende betydelig overdrevet. For det første har lisenstaker et valg ved utnyttelsen av det lisensierte programmet; han kan velge å la være å distribuere dette, hvorpå han heller ikke vil være forpliktet til å oppfylle vilkårene i copyleft-klausulen. Konsekvensene av en uberettiget bruk av programmet er heller ikke nødvendigvis at lisenstaker blir forpliktet til å lisensiere modifikasjonen under GPL og gi tilgang til dens kildekode, fordi det kan stilles spørsmål ved om lisensen overhodet oppfyller en slik plikt til oppfyllelse av lisensen. I alle tilfeller er virusterminologien ikke helt heldig, fordi den gir uttrykk for en overdrevet negativ innstilling til virkningen av copyleft-lisenser. Den «smitteeffekten» copyleft-klausulene har kan og bør derfor i stedet bli betegnet som copyleft-klausulenes «gjensidighetseffekt».