Den andre franske republikk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Eldre historie |
|
Frankerne Kapetingerne Valois-dynastiet Bourbon-dynastiet (1) |
| Nyere historie |
|
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-dynastiet (2) Juli-monarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Den andre republikk (fransk: La Deuxième République, ofte stavet La 2ème Republique) er betegnelsen på den republikanske regjering i Frankrike i perioden 4. november 1848–2. desember 1852, og overtok etter juli-monarkiets fall.
Denne regjeringtiden i Frankrikes historie kalles den andre på tross av at det som vanligvis kalles den første republikk egentlig besto av den serien av regjeringer som etterfulgte den franske revolusjonen i 1789: Nasjonalkonventet, Direktoratet og Konsulatet.
Innhold |
[rediger] Juli-monarkiet faller
Juli-monarkiet varte i 18 år, men kollapset 24. februar 1848 etter tre dagers kamper i Paris' gater. Den 22. februar hadde regjeringen forbudt en av den republikanske opposisjons politiske banketter. Mange arbeidere samlet seg i gatene, og etter flere mindre sammenstøt med politiet begynte de å opprette barrikader. Dette markerte begynnelsen på februarrevolusjonen. Den 24. februar måtte regjeringen til statsminister François Guizot gå av.
Odilon Barrot aksepterte oppdraget med å danne ny regjering, og han stanset umiddelbart politistyrkenes angrep mot barrikadene. Imidlertid kom dette initiativet dessverre for sent, fordi oppstanden hadde økt i omfang og omfattet snart hele Paris.
Den 24. februar skjøt nasjonalgarden, delvis på grunn av uheldige omstendigheter, på demonstrerende arbeidere og når industriproletariatet i Paris' forsteder (Les Faubourgs) bega seg inn til Paris' sentrum senere samme ble de også møtt av nasjonalgarden.
[rediger] Overgangsregjering
Kong Ludvig Filip I abdiserte til fordel for sin sønnesønn Ludvig Filip, greve av Paris etter at nasjonalgarden hadde nektet å anerkjenne ham som landets leder, men monarkiet sto ikke til å redde. Den opphissede folkemengden tvang frem en provisorisk regjering, og den annen franske republikk ble proklamert av Alphonse de Lamartine i Hôtel de Ville.
I opposisjon til Lamartines provisoriske, republikanske regjering opprettet sosialistene en egen alternativ regering. Dette førte til at også sosialistene ble representert i landets samlingsregjering, og på tross av den uoversiktlige situasjonen ble en rekke viktige vedtak fattet før makten i landet kunne overlates til den nyvalgte nasjonalforsamligen i mai.
5. mars vedtok samlingsregjeringen å utlyse valg 26. april. Nasjonalforsamligen som ble dannet den 4. mai besto av en majoritet av republikanere og anti-sosialister, og den 9. mai ble makten overlatt til en fem-manns kommisjon, bestående av Arago, Garnier-Pagès, Marie, Lamartine og Ledru-Rollin.
[rediger] Nasjonalforsamlingen
[rediger] Sosialistisk motreaksjon – mai 1848
[rediger] Arbeideropprøret – juni 1848
[rediger] Presidentvalget – november 1848
Den 4. november 1848 ble en ny forfatning utropt, en demokratisk republikk med direkte alminnelige valg og en oppdeling av makten. Republikken skulle bestå av ett kammer med 750 representanter, valgt for en periode på tre år. Fra dette kammeret skulle det hvert sjette år dannes et råd som skulle forberede de lovforslag som kammeret skulle ta stilling til. Den utøvende makten skulle overlates til en president som skulle velges ved direkte valg hvert fjerde år uten muligheter for gjenvalg. Presidenten skulle selv utpeke sin regjerings medlemmer. Endringer i denne forfatningen ble i betydelig grad vanskeliggjort, siden de krevde tre fjerdedelers majoritet i tre sammenhengende valgperioder.
Som sosialistenes presidentkandidat stilte Ledru-Rollin, republikanerne stilte Cavaignac og imperialistene prins Louis Napoleon, nevø av Napoleon Bonaparte. Til presidentvalget i 1848 fremsto Louis Napoléon som en kompromisskandidat. Samtidig spilte han på slektskapet til den fortsatt så populære onkelen.
Louis Napoléon var allerede valgt inn i nasjonalforsamlingen med støtte fra hele fem av Frankrikes departementer. Ved presidentvalget 10. desember 1848 stemte både arbeidere og konservative på ham, og Louis Napoléon vant valget klart med 5,5 milloner stemmer mot motkandidatens Louis Eugène Cavaignacs 1,5 millioner.
[rediger] Napoléons statskupp
Etter den nye franske grunnloven kunne en president bare sitte i én periode. Louis Napoléon måtte derfor tre tilbake i løpet av 1852, noe han var lite lysten på.
Om morgenen den 2. desember 1851 gjorde Louis Napoléon statskupp. Lokalene til den lovgivende forsamling ble besatt og medlemmene ble arrestert. Samtidig ble det innført streng pressesensur. Louis Napoléon begrunnet kuppet med at den lovgivende forsamling konspirerte mot ham og planla borgerkrig.
De store reaksjonene på statskuppet uteble, og det var først etter noen dager at det ble noe uro i gatene. Dette ble raskt slått ned av hæren og politiet, og Louis Napoléon hadde raskt full kontroll over Frankrike.
Etter statskuppet satte Louis Napoléon i gang med å forfølge politiske opponenter. 26 000 personer ble arrestert og utvist, mange til Algerie og Cayenne.
Etter kuppet avholdt Louis Napoléon en folkeavstemning, der han bad om mandat til å styre videre og til å utarbeide en ny forfatning. Louis Napoléon vant med stort flertall, 7,7 av 8 millioner avgitte stemmer var til hans fordel.
I den nye forfatningen, vedtatt i januar 1852, ble lengden på en presidentperiode satt til 10 år, og presidentens makt ble styrket. Presidenten fikk enerett på å foreslå nye lover, og presidenten skulle selv velge senatets medlemmer.
I november 1852 foreslo senatet å gjøre Louis Napoléon til keiser, samt å gi hans hus arverett til tronen. Forslaget ble med stor margin vedtatt i en folkeavstemning, og den 2. desember 1852 ble Louis Napoléon kronet til Frankrikes keiser under navnet Napoleon III.
Dette markerte slutten på Frankrikes annen republikk, og begynnelsen på det andre franske keiserdømme.
