Det mosaiske trossamfunn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det mosaiske trossamfunn (også skrevet Det Mosaiske Trossamfund, DMT) er det jødiske trossamfunnet i Norge og består av to avdelinger; en i Oslo og en i Trondheim.

Det Mosaiske Trossamfund er medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

[rediger] Historie

Synagogen til Det mosaiske trossamfunn i Oslo

Da dissenterloven innvilget religionsfrihet i Norge gjaldt dette bare for kristne samfunn. Jøder var fortsatt omfattet av begrensninger satt i Grunnloven av 1814, som nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Først i 1851 ble det tillatt for jøder å innvandre til Norge, og ved en lovendring i 1891 ble Det mosaiske trossamfunn anerkjent som det første ikke-kristne dissentersamfunn.

Ifølge folketellingen 1890 bodde det 136 jøder i Christiania. De gjorde sitt beste for å overholde de religiøse plikter, blant annet ved å holde gudstjenester i private hjem på shabbaten og i leide lokaler i høytidene. De arrangerte også privat kosherslakting så godt det lot seg gjøre, og underviste barna i religion og hebraisk språk. Allerede i 1869 hadde de innkjøpt en jødisk gravlund i Oslo, et 670 m² stort område på Sofienberg gravlund. Den ble tatt i bruk første gang i 1885.

I 1891 holdt Den jødiske religionsforeningen et møte hvor man la planer for fremtiden. Våren 1892 forpliktet 28 personer seg til å lønne en religionslærer, og 5. juni samme år ble Det mosaiske trossamfunn stiftet. Første forstander var Nathan Nachman Nathan. I 1893 stod det 104 personer i medlemslistene.

I perioder fantes også andre jødiske menigheter i Oslo, men det var meget små, og ingen av dem overlevde lenge.

[rediger] Okkupasjonstiden

Allerede 5. mai 1940, mindre enn en måned etter den tyske invasjonen av Norge og en drøy måned før den norske kapitulasjonen, ble jødenes radioer beslaglagt. Deretter fulgte en rekke tiltak mot jødene. DMT ble forbudt, og jødiske eiendommer ble beslaglagt fra oktober 1941. Selv om DMT ikke fungerte som et trossamfunn under okkupasjonen var nettverket medlemmene hadde i virksomhet i forsøk på å redde så mange jøder som mulig. 795 jøder, hvorav 760 norske borgere, hadde blitt deportert til konsentrasjonsleirene, og bare 25 av disse overlevde. Etter frigjøringen i 1945 ble aktiviteten raskt gjenopptatt. 20 av de overlevende fra konsentrasjonsleirene samt en del av de 925 som hadde overlevd som flyktninger i Sverige og andre land vendte hjem. Det var også noen som hadde tjenestegjort i de norske styrker i England. I 1945 stod det bare 559 medlemmer i listene. Først 50 år senere har antallet jøder nådd omtrent det nivå det hadde før okkupasjonen; i 1992 var det omkring 1300 medlemmer.

Synagogen ble ikke nevneverdig skadet under okkupasjonen. Da man i mai 1945 inspiserte den, var toraskapet intakt, og de hellige bokrullene var uskadet. 31. august 1945 ble den gjeninnviet med blant andre daværende kronprins Olav tilstede.

[rediger] Etterkrigstiden

I 1947 vedtok den norske regjering å motta 600 jødiske flyktninger, men de fleste av disse emigrerte til Israel eller andre land i 1948. Ved en flyulykke i 1949 (Hurum-ulykken) omkom en rekke jødiske barn som var på vei til Norge, og skulle videre til Israel. I 1956 kom igjen en større gruppe i forbindelse med den sovjetiske invasjonen i Ungarn, og i 1967 kom en del polske jøder i forbindelse med antisemittiske utbrudd der.