Folkemordet på armenerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Folkemordet på armenerne (Armensk: Հայոց Ցեղասպանություն, Tyrkisk: Ermeni Soykırımı) (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) refererer til den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra 1915 til 1917, noe som førte til at et omstridt antall armenere omkom. Antall døde varierer fra hundretusner til over en million. Denne hendelsen og dens fakta er gjenstand for omfattende kontrovers og diskusjon, spesielt mellom Tyrkia og Armenia. 24 land, bl.a. Armenia, Frankrike, Argentina, Sveits og Russland betegner hendelsen offisielt som folkemord. I noen av disse landene er det straffbart å hevde at hendelsen ikke kan betegnes som folkmord. Tyrkia benekter ikke hendelsene som førte til at så mange osmanarmenere døde, men har konsekvent nektet å anerkjenne at det var et folkemord, og mener antall døde er overdrevet. Tyrkia anslår at 400 000 omkom, mens Armenia hevder tallet var 1,5 millioner. Internasjonalt blir er det stort sett akseptert at ca. 1 million osmanarmenere døde under denne perioden og den påfølgende tyrkiske uavhengighetskrigen. ^[1] Tyrkia mener at osmanarmenere døde som et resultat av sykdom, sult og internetnisk strid i den enorme forvirringen som oppstod på slutten av første verdenskrig.

Til tross for at Tyrkia offisielt benekter at dette var folkemord, merker man en økning av tyrkiske lærde og intellektuelle som viser en misnøye med regjerningens mangel på vilje til samarbeid med det internasjonale samfunnet for å redegjøre de faktiske hendelsene. I desember 2005 utalte Tyrkias kanskje mest kjente forfatter, Orhan Pamuk, i et intervju at 1 million armenere hadde blitt drept av den osmanske regjeringen. Tyrkia stilte forfatteren for retten under anklager om at han hadde «fornærmet Tyrkia». Saken ble senere henlagt etter sterkt internasjonalt press. Det blir sagt at det omdiskuterte folkemordet på armenerne er en av de mest studerte folkemord sakene, bare holocaust er større.

Innhold 1 Situasjonen til armenere i Anatolia 2 Før krigen 3 Første verdenskrig 3.1 Prosessen og deporteringen 3.2 Deporteringens natur 3.2.1 Opprøret i Van 3.3 Teşkilat-ı Mahsusa 3.4 Krigsretten 3.4.1 Osmansk krigsrett 3.4.2 Internasjonal rett 3.5 Døde 1914 til 1923 4 Tyrkias posisjon 4.1 Posisjonen til de tyrkiske autoritetene 4.1.1 Politiske argumenter 4.1.2 Antall døde 4.1.3 Likheter med holocaust 4.2 Tyrkiske intellektuelle 4.2.1 Imot 4.2.2 For 5 Offisielle anerkjennelse 6 Fotnoter 7 Referanser 8 Eksterne lenker 8.1 Nettsider som støtter folkemordtesen 8.1.1 Media 8.2 Nettsider som er i mot folkemord tesen 8.2.1 Media 8.3 Uavhengige studier 9 Se også

[rediger] Situasjonen til armenere i Anatolia

I 1914, før den første verdenskrig, ble det estimert at det bodde omtrent en til to millioner armenere i Det osmanske rike. Den største delen av disse var armensk apostoliske av religion, med et mindretall av armensk katolikker og armensk protestanter. Den største delen av disse bodde i østlige Anatolia (også kalt Vest-Armenia), men det bodde også mange armenere vest i Det osmanske riket, stort sett i hovedstaden Istanbul.

Før slutten på 1800-tallet ble armenerne omtalt som «millet-i sadika» (lojal nasjon) av osmanene. Dette betydde at de bodde i harmoni med andre etniske grupperinger og var ikke i konflikt med den sentrale regjeringen. Men de kristne armenerne var underlagt den islamske «dhimmi» loven. Dette gav dem færre juridiske rettigheter enn sine muslimske medborgere, men også færre plikter. Deriblant måtte de ikke betale velferdsbidraget som muslimer var pålagt. «Tanzimatet» (grunnloven) fra midten av 1800-tallet, gav dem flere rettigheter, likeledes med alle minoriteter i Det osmanske rike. Men Sultan Abdul Hamid II, suspenderte grunnloven tidlig under sitt og regjerte som han ønsket.

Den enkeltstående hendelsen som kan sies å være starten på folkemordet, er mest sannsynlig krigen mellom Russland og Det osmanske rike fra 1877 til 1878 og den påfølgende russiske seieren. Men det er vanskelig å definere en fast dato på når det som osmanene kalte «det armenske problemet» oppstod. Ved krigens slutt hadde Russland kontroll over store deler av armenske territorier og russerne hevdet at de kjempet for, og støttet kristne i Det osmanske rike. Derfor ble de støttet av en god del armenere, som fikk våpen fra russere. Russland var militært overlegne Det osmanske rike, og med denne støtteerklæringen fra Russland og den vaklende osmanske regjeringen over de neste 15 årene begynte armenerne å tro på gjenvunnet selvstendighet.

[rediger] Før krigen

Et mindre armensk opprør i Bitlis provinsen ble brutalt slått ned i 1894. Armenske samfunn over hele riket var i 3 år etterpå mål for forskjellige angrep, uten at det er grunnlag eller bevis for at det var regjeringen som stod bak, men de unnlot også å beskytte dem. Estimert ble 80 000 til 300 000 armenere drept fra 1894 til 1897.

Bare fem år før første verdenskrig tok «De unge tyrkene» makten. «De unge tyrkene» oppstod blant hemmelige foreninger som bestod av progressive studenter og militær kadetter med ulike etniske bakgrunn. De kom til makten i det Osmanske Imperiet ved en «fredelig» revolusjon i 1913. Sultan Hamid II ville ikke sende sine styrker på de revolusjonære, selv om han sto sterkere, i frykt for at det svekkede riket kunne bli enda mer svekket ved at riket ble ført inn i en borgerkrig. Den eldre Sultanen Hamid II ble erstattet av hans mye mer sjenerte, engstelige og tilbakeholdene yngre bror Mehmed V. Han hadde praktisk talt ingen makt, og alt ble styrt av Enver Pasja, Talat Pasja, og Djemal Pasja. Til å begynne med støttet den armenske befolkningen og enkelte armenske politiske partier «De unge tyrkene» i håp om at det ville bedre deres situasjon og noen armenere ble valgt inn i det nye osmanske parlamentet.

[rediger] Første verdenskrig

Første prioritet for Det osmanske rike og krigsminister Enver Pasja var å ta tilbake områdene som ble tapt i krigen mot Russland nesten 40 år tidligere og Det osmanske rike allierte seg med sentralmaktene under krigen. Til tross for at Tyskland frarådet Enver Pasja fra å angripe dette området, gjorde han det noen få måneder etter krigen brøt ut. Det er estimert at den osmanske hæren bestod av 100 000 – 190 000 soldater, men de var meget dårlig utstyrt. Spesielt med tanke på vinteren som kom i møte. Russerne på sin side hadde 100 000 soldater stasjonert i området. Russland tapte stort på den Prøyssiske fronten og flyttet nesten halvparten av disse soldatene ditt, og etterlot seg da drøyt 60 000 soldater. Tidlig avanserte den osmanske hæren stort, og befant seg på slutten av 1914 ved byen Sarikamis som ligger omtrent 100 km fra den nåværende grensen mellom Armenia og Tyrkia. Her tapte osmanene meget overraskende slaget om byen og mistet mellom 60 000 til 175 000 soldater. Tallene er usikre, men det er klart at de tapte omtrent 70 – 80 % av styrkene sine. De måtte trekke seg langt tilbake og mistet store landområder. Enver Pasja trakk seg som øverst kommanderende for hæren og beskyldte offentlig armenerne for å være årsaken til det katastrofale tapet. Hans påstander var at armenere hadde angrepet tyrkiske forsyningsruter og gjort væpnet opprør mot osmanske styrker i håp om å få sin selvstendighet. Han beordret at alle armenere i den osmanske styrken skulle avvæpnes og sendes til arbeidsleiere. De fleste ble henrettet eller jobbet seg til døde.

[rediger] Prosessen og deporteringen

25. mai 1915 beordret Talat Pasja (Innenriksminister) tvunget deportering av hundretusener, muligens over en million, av etniske armenere over hele Øst-Anatolia til Mesopotamia og til det som i dag er Syria. Mange armenere dro til den syriske byen Dayr az Zawr og den omkringliggende ørkenen. Under deporteringen døde mange armenere av sult og kulde. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater. Noen av disse ble senere straffet av den tyrkiske regjeringen på grunn av det de hadde gjort, men det er ikke noe tvil om at en del også slapp unna med milde straffer eller ingen reaksjon. Deportasjonen endte med katastrofe fordi det svekkede osmanske rike ikke kunne gi tilstrekkelig beskyttelse til armenere, noe som førte til at de, foruten sult og kulde, døde også på grunn av angrep fra andre mennesker.

Flere kilder ^[2] hevder at 25 større konsentrasjonsleirer eksisterte, og var under kommando av Şükrü Kaya, en av Talat Pashas høyre hender.

Disse var:

Dayr az-Zawr	Ra's Al Gul	Bonzanti	Mamoura
Intili	Islahiye	Radjo	Katma
Karlik	Azaz	Akhterim	Mounboudji
Bab	Tefridje	Lale	Meskene
Sebil	Dipsi	Abouharar	Hamam
Sebka	Marat	Souvar	Hama
Homs	Kahdem

Det blir hevdet at majoriteten av disse leirene skulle ha vært plassert nær grensen til Irak og Syria, og noen disse skulle ha vært midlertidige leire. Andre ble kun brukt som massegraver, som Radjo, Katma, og Azaz, og ble stengt høsten 1915. Noen historikere mener også at Lale, Tefridje, Dipsi, Del-El, og Ra's al-'Ain ble bygget spesifikt for de som ikke forventet å leve mer enn noen få dager. De fleste av vaktene på innsiden av disse leirene var armenske. Det blir påstått at mange ble brent, druknet, forgiftet og regelrett henrettet i disse leirene.

I byen Edessa (nåtidens Şanlıurfa) gjorde den armenske befolkningen opprør mot den osmanske regjeringen tidlig i 1916 og fikk kontroll over byen. Osmanske styrker angrep byen med artilleri, men klarte allikevel ikke å erobre byen. Baron von der Goltz som var den nærmeste tyske generalen klarte å forhandle fram en avtale med armenerne hvor de skulle godta å bli avvæpnet mot løfter at de ikke skulle deporteres. Dette gikk armenerne med på, men de ble likevel deportert ved et senere tidspunkt.

[rediger] Deporteringens natur

Det er ment at mellom 400 000 til litt over en million armenere ble deportert i denne perioden. Ordet «deportasjon» har blitt tolket forskjellig opp gjennom tidene. Noen bruker ordet «omplassering» om «deportasjon», andre «landsforvisning» og til og med «etnisk rensing». Mange historikere mener at deportasjonene var praktisk talt en massehenrettelsesmetode, ved å tvinge armenerne til å gå lange avstander over ørken uten mat, vann eller beskyttelse fra lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle, men det finnes også historikere som mener at deportasjon ikke var ment for å drepe armenere.

Det er trodd av mange historikere at det omstridte folkemorder på armenerne startet etter krigserklæringen oktober 1914. Andre mener det startet februar 1914 under et osmansk-tysk møte der et forslag om å deportere alle osman-armenere ble lagt fram. Andre før-krigs tiltak mot armenerne er også rapportert. Donald Bluxham skriver at på sommeren 1914 ble armenske bosetninger på de ytre grensene av riket plyndret av osmanske styrker.

I 1914 vedtok den osmanske regjeringen en ny lov for å støtte krigen. Den krevde at alle menn fra alderen 18 til 45 måtte enten rekrutteres til hæren eller betale gebyrer for å slippe. Dette resulterte i at de fleste menn denne alderen i de armenske samfunnene meldte seg for tjeneste.

[rediger] Opprøret i Van

2. mars 1915 ble armenerne i Dörtyol evakuert av osmanske styresmakter. Russiske styrker nærmet seg Van-sjøen og derfor beordret den regionale ledelsen henrettelse av fem armenske ledere som sto i ledtog med russerne og en revolusjon startet som følge av dette i Van 20. april. Denne revolusjonen støtte russerne for å svekke det Osmanske riket ytterligere. Det blir også påstått at guvernøren av Van, Jevdet, angrep byen under påslag at det skulle hindre opprør. Det blir også hevdet at Jevdet hadde en plan om å drepe alle menn i Van. Russerne erobret byen mai 1915, men forlot byen allerede i august og osmanene tok igjen kontroll over byen. Så ble de igjen tvunget ut av russerne i september. Ved krigens slutt lå byen i ruiner.

Fire dager etter problemene startet i Van, 24. april 1915, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2 345 armenske intellektuelle. Det er trodd at de fleste av disse ble raskt henrettet. Grunnen til dette skulle være at «De unge tyrkene» ønsket å stoppe «Tashnak-bevegelsen» som var et politisk parti som kjempet for armenere. Den 24. april er i dag en offisiell helligdag i Armenia hvor disse minnes.

[rediger] Teşkilat-ı Mahsusa

Det ble opprettet en offisiell «spesial organisasjon» av den osmanske regjeringen i desember 1911. I tillegg ble en organisasjon opprettet som ble veldig stor faktor i drapene på armenerne. Denne ble opprettet av lttihad ve Terraki. Denne organisasjonen ble først synlig i juli 1914, og det var et viktig punkt som var annerledes fra den offisielle organisasjonen, den skulle være en regjering innenfor regjeringen og trengte ikke ordre for å handle.

Senere i 1914 bestemte den osmanske regjeringen å løslate flere kriminelle for å bli med i denne organisasjonen. I følge Mazhar kommisjonen, ble 124 kriminelle løslat fra Pimian fengselet. Og mange flere fulgte, i Ankara noen måneder senere ble 49 kriminelle løslat. Litt om litt ble flere og flere løslat og i begynnelsen av 1915 var tusenvis av fanger løslatt for å bli medlemmer i denne organisasjonen. Senere ble de satt til å eskortere konvoiene av deporterte armenere. Vehib, kommandøren av den osmanske hæren kalte disse for «slaktere av den menneskelige rasen».

Organisasjonen ble ledet av sentralkomité medlemmer Doktor Nazim, Behaeddin Sakir, Atif Riza, og Direktør av offentlig sikkerhet Aziz Bey. Hovedkvarteret til Behaeddin Sakir var i Erzurum, og derfra dirigerte han styrkene i øst. Aziz, Atif og Nazim Bey hadde sitt hovedkvartert i Istanbul, og deres avgjørelser ble godkjent og implementert av Cevat Bey, den militære guvernøren i Istanbul.

Ifølge de samme kommisjonen og annen dokumentasjon, ble de kriminelle valgt ut etter en viss prosess. De måtte være nærmest umenneskelige får å få bli med i den spesielle organisasjonen. Mazhar kommisjonen oppgav dokumentasjon under krigsretten lister over noen av de kriminelle. På en av listene vises det at av 65 av de løslatte kriminelle var 50 av de fengslet for mord. Denne valgprosessen mener mange viser at den osmanske regjeringen planla et overlagt folkemord på den armenske befolkningen.

[rediger] Krigsretten

Ofte kalt «den armenske Nürnberg» . Syv ansvarlige menn ble dømt av armenske kongresser.

• Talaat Pasja, drept av Soghomon Tehlirian 15. mars, 1921. Han ble løslatt av tysk rett juni 1921.
• Behboud Khan Jivanshir, drept av Misak Torlakian 28. juli 1921. Han ble ikke arrestert og kom seg tilbake til Konstantinopel.
• Jemal Azmi, drept av Uhland, Arshavir Shirakian og Aram Yerganian 17. april 1922. De ble ikke arrestert.
• Behaeddin Shakir, drept av Uhland, Arshavir Shirakian og Aram Yerganian 17. april 1922. De ble ikke arrestert.
• Cemal Pasja, drept av Stepan Dzaghikian, Bedros Der Boghosian og Ardashes Kevorkian 25. juli 1922. De ble ikke fanget.
• Enver Pasja, drept av en ukjent soldat i august 1922 under kamper mot Russland.

[rediger] Osmansk krigsrett

Osmanske krigsretter begynte 23. november 1918. De ble satt opp av Sultan Mehmed VI, som skyldte på «De unge tyrkerne» for ødeleggelsen av riket ved å presse det inn i første verdenskrig. De armenskrelaterte hendelsene ble brukt under rettssakene for å dømme ledelsen. Mange av dokumentene som ble skrevet under disse rettssakene ble brukt igjen under internasjonale rettssaker. I januar 1919 fikk Sultan Mehmed VI en rapport som indikerte 130 mistenkte, de fleste av dem høytstående embetsmenn. Mehmed Talat Pasja og Enver Pasja forlot Det osmanske rike før 1919 da de visste at Sultan Mehmed VI ikke ville akseptere noe annen straff en dødsstraff for de to.

Krigsretten bannlyste «De unge tyrkerene» (som offisielt het Komiteen for Union og Fremgang) som aktivt styrte Det osmanske rike i 10 år og alle aktiva til de som ble funnet skyldig av retten ble overflyttet til «teceddüt firkasi». I følge de gitte dommene ble alle bortsett fra «de tre Pasjane» forflyttet til fengsler i Bekiraga og så flyttet til Malta. «De tre Pasjane» ble funnet skyldig in absentia.

[rediger] Internasjonal rett

24. mai 1915 varslet Trippelententen Det osmanske rike at «med tanke på de ... kriminelle handlinger begått av Det osmanske rike mot menneskeheten og sivilisasjonen ... vil de allierte regjeringene offentlig ... holde alle medlemmer av den osmanske regjeringen personlig ansvarlige og de av deres agenter som er innblandet i slike massakre.»

Etter Mudros-våpenhvilen i januar 1919 ble det holdt en innledende fredskonferanse i Paris. Der ble det etablert en «Kommisjon for Ansvar og Sanksjoner » som ble ledet av USA. Etter kommisjonens arbeid ble det lagt til flere artikler i traktaten, og den gjeldende regjeringen til Det osmanske rike, Sultan Mehmed VI og Damat Adil Ferit Pasja ble stevnet for retten. Sèvres traktaten gav anerkjennelse til den første Armenske republikken og utviklet en metode for å stevne for retten de som med «barbariske og ulovlige krigsmidler begikk handlinger mot krigens lover og menneskelige prinsipper.»

Traktatens 230 artikkel krever at Det osmanske rike «skal utlevere til de allierte makter de som overgir seg, der hvor den sistnevnte kan holde dem ansvarlige for massakrene som er utført under krigen på territorier som var Det osmanske rike 1. august 1914.»

Krigsretten i Istanbul, 1919, dømte mange av de ansvarlige for folkemordet til døden in absentia, etter de unnslapp i 1918. Det er trodd at de fleste dokumentene som kunne brukes som bevis, ble ødelagt av de anklagde før de rømte. Admiral Calthorpe, den britiske høykommisjonæren, beskrev ødeleggelsen av dokumenter: «rett før våpenhvilen, gikk tjenestemenn til arkivet om natten og ryddet bort mesteparten av dokumentene.» Aydemir, S.S. skriver i sin bok «Makedonyadan Ortaasyaya Enver Pasa»:

	Før flukten til toppene i Komiteen for Union og Progresjon stoppet Talat Pasja ved et av husene til en av hans venner som lå ved vannbredden i Arnavudköy og la fra seg en stresskoffert med dokumenter. Det ble sagt at dokumentene ble brent i kjelleren. Og faktisk ... dokumentene og andre papirer til Komiteen for Union og Progresjon er ikke å finne noen sted.

Krigsrettens dom, Istanbul, 1919 leser som følger:

	Krigsretten tar i betraktning de overnevnte forbrytelser erklærer, enstemmig, skyldigheten som prinsipielle faktorer av disse forbrytelsene de flyktende Talat Pasja, tidligere Grand Visir, Enver Efendi, tidligere krigsminister, Jemal Azmi, tidligere Marineminister og Dr. Nazim Efendi, tidligere utdanningsminister, medlemmer av Generelle Komiteen for Union og Progresjon som representerer den moralske person av det partiet; ... erklærer krigsretten i henhold til de stipulerte lover, dødsstraff over Talat, Enver, Cemal, og Dr. Nazim.

[rediger] Døde 1914 til 1923

Det er ingen klare tall på hvor mange armenere som døde under denne perioden. Ei heller over hvor mange som døde som følge av osmanske forbrytelser. Generelt snakkes det om en million døde, men spektre varierer fra 250 000 til 1,5 millioner mennesker.

[rediger] Tyrkias posisjon

Tyrkia aksepterer ikke at armenerne som døde under «evakueringen» eller «deportasjonen» (Tyrkia bruker order «relokalisering») kan linkes direkte med en intensjon om å eliminere det armenske folket. Tyrkia nekter også for at det foregikk systematisert etnisk rensing under tiden da Det osmanske rike forfalt. De peker blant annet på at bare en liten del av antallet armenere i hele riket døde, at armenere var i ledtog med Russland og at det var de selv som hadde drept tusener av tyrkere. Videre peker de på at verken osmanske, russiske eller armenske kilder kan brukes som bevis av armenere. De peker på at «den blå boka», som brukes av armenere, har blitt lagt altfor mye vekt på som kilde, og at mye av det som står der egentlig ikke er holdbart.

Relasjoner mellom Tyrkia og Armenia er fortsatt frosset. Tyrkia har stengt sine landegrenser med Armenia pga. den pågående konflikten om Nagorno-Karabagh og det faktum at Armenia militært okkuperer 16% av Aserbajdsjan. Armenia ønsker å åpne grensen igjen, men nekter å trekke seg ut av de okkuperte områdene. De krever dessuten at Tyrkia skal anerkjenne det som skjedde under første verdenskrig som «folkemord» og gi østlige områder av Tyrkia til Armenia, som de mener at de har krav på.

Den tyrkiske statsministeren, Recep Tayyip Erdoğan, inviterte i mars 2005 armenske, tyrkiske og internasjonale historikere til å danne en kommisjon for å redegjøre for hendelsene i 1915. Tilbudet ble akseptert av Armenia, men under det forbeholdet at Tyrkia anerkjente folkemord anklagene. Dette nektet Tyrkia og kommisjonen ble aldri satt.

[rediger] Posisjonen til de tyrkiske autoritetene

Tyrkiske historikere har vært veldig sene med sine svar til armenske påstander. I 1975 skrev Sevket Sureyya Aydemir, en tyrkisk historiker og biografer, grunnen til denne forsinkelsen:

	Den beste veien mener jeg er ikke å dvele ved dette emnet og dermed tillate begge parter å glemme (roe ned) denne delen av historien.

Den samme meningen ble holdt av Tyrkias utenriksminister på det tidspunktet. Tyrkia mente at det burde være helt åpenbart for alle parter at det ikke var snakk om et folkemord, og ville ikke gjøre mye ut av denne konflikten.

Det osmanske rikes mest kontroversielle perioden ble først satt under tvil av Tyrkia med Kamuran Gurun. Andre tyrkiske institusjoner fulgte etter. Zeki Kuneralp, en tidligere ambassadør, hadde en alternativ forklaring på hvorfor det hadde tatt så lang tid å offentliggjøre de osmanske papirene. Han mente fordelene ved å ikke offentliggjøre dokumentene var altfor store for Tyrkia. Avhandlingen til armenske og utenlandske historikere ble så svart med å analysere antall døde fra deporteringen, og de påstått døde fra intern-etniske kamper osv. I begynnelsen gikk studiet ut på utforme data gjennom klassifisering og kategorisering. Disse diskusjonene gikk så over i temaer som hvorfor den armenske motstandsbevegelsen ikke klarte å støtte en bærekraftig armensk stat og osmanske militære problemer under opprør. Flesteparten av disse aktivitetene har som mål å utarbeide en analyse for hva som foregikk rundt disse kontroversielle hendelsene i Det osmanske riket og forstå «hvorfor riket tok de valgene de gjorde».

[rediger] Politiske argumenter

• Tyrkiske myndigheter er av den mening at de som døde, døde som følge av forvirringen og kaoset rundt første verdenskrig og at Det osmanske rike kjempet mot Russland som støttet armenske opprørere.

• Tyrkiske myndigheter er av den mening at Det osmanske rike ikke hadde så stor kontroll som den motsatte siden mener. Tyrkia aksepterer at en enorm mengde med armenere døde som følge av Det osmanske rikes valg og avgjørelse. Tyrkia fastholder også at osmanske byråkrater og militære leder ikke gjorde jobben sin med å sikre armenernes helse og velbefinnende under deportasjonen og dermed er direkte ansvarlige for deres død. Dette ble også bekreftet av rettssaken mot disse personene på den aktuelle tiden.

• Tyrkiske myndigheter mener den tvungne deportasjonen ikke kan klassifiseres som folkemord gjennomført av staten. De påpeker at det i 1915 fantes bare en jernbane som bandt sammen vest og øst og at det ikke var en sammensvergelse for å utrydde armenere, men heller en omplassering av de. Tyrkiske myndigheter benekter også på det sterkeste at de konsentrasjonsleirene som nevnes i noen kilder var del av en konspirasjon for å begrave alle armenere.

• Tyrkiske myndigheter mener historisk forsoning ville hjelpe politiske forsoning mellom dem selv og Armenia, til tross for at det også er andre problemer mellom statene. De mener at historien er noe som forskere og historikere skal kommentere, ikke politikere. Politisk forsoning før historisk forsoning eller å bruke folkemord terminologien virker urealistisk.

• Enkelte tyrkiske forskere peker også på at Tyrkia juridisk sett ikke har noe ansvar uansett hva som har skjedd, siden Det osmanske rike ble oppløst og Republikken Tyrkia ble dannet med Lourranse-traktaten. Siden handlingene skjedde i Det osmanske rike, mener en del forskere det er urimelig å holde republikken Tyrkia ansvarlig.

• Tyrkia peker på at det var først og fremst armenere i østlige Tyrkia, som hadde samarbeidet med russerne, som ble rammet av deportasjonen, mens armenere i storbyene og armenere med katolsk og protestantisk bakgrunn ikke ble berørt. Det var aldri snakk om å utslette alle armenere.

[rediger] Antall døde

Tyrkiske myndigheter er også sterkt uenige i antall døde.

Tyrkia mener det reelle tallet er et sted mellom 200 000 og 600 000. Ifølge demografiske studier vises det til at det ikke bodde så mange som 1,5 millioner armenere i de områdene før første verdenskrig.

• Hvis antall døde er en måte å avgjøre spørsmålet på, minner Tyrkia på at de mistet mange flere enn 1,5 millioner mennesker på i samme periode. Yusuf Halacoglu mener over 500 000 osman-tyrkere ble drept av armenere.

[rediger] Likheter med holocaust

Tyrkia nekter også for enhver sammenligning med holocaust.

• I motsetning til armenerne ønsket ikke jødene noen nasjonal separasjon. Armenske intellektuelle mener de som nekter for holocaust tvert om mener jødene samarbeidet med Russland for å ta over Tyskland.

• Argumenter mot denne sammenligningen er: (a) det er ingen dokumentasjon på en systematisk innsats for å utvikle et system for å eliminere armenere. (b) Det eksisterer ingen liste eller lignende for å søke ut armenere i befolkningen å samle dem for å så å eliminere dem. (c) Det var ingen resurser tilgjengelig for å eliminere armenere , ei heller ble noe tildelt (kjemiske våpen osv) og bruken av morfin som et masseødeleggelsesvåpen er ikke akseptert; faktisk var det en økning i mat og støtte kostnader til etter deportasjonen var over. (d) Det er ingen dokumentasjon på at deporterte armenere ble behandlet som fanger. (e) Påstandene om fanger begrenser seg kun til militialedelsen og er ikke begrenset av etnisitet; kravet om størrelse på en slik hær strekker seg langt utenom det den osmanske hæren var i stand til i 1915. (f) Det er ingen dokumentasjon på fengsler som er bygd eller designet for en slikt omfang som holocaust. (g) Det var ingen offisielle taler som rettet hat mot armenere eller gjorde dem til mål for resten av befolkningen.

[rediger] Tyrkiske intellektuelle

[rediger] Imot

Nesten alle tyrkiske intellektuelle, vitenskapsmenn og historikere aksepterer at veldig mange armenere døde under konflikten, men de klassifiserer disse hendelsene som folkemord. Noen akademiske poenger er at armenerne ble omplassert for å beskytte kurdiske og tyrkiske minoriteter som ble drept av armenere i denne perioden.

[rediger] For

Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemord tesen. Dette er Ragip Zarakolu, Ali Ertem, Taner Akçam og Halil Berktay.

De viser til at de som ble sendt for å eskortere armenerne var kriminelle og at de pga sin bakgrunn ble spesifikt satt til denne oppgaven. Dette mener de viser regjeringens kriminelle hensikt. Det faktum at armenere utenfor krigssonen også ble deportert tilbakeviser påstanden at deportasjonen var av militær nødvendighet. De mener 800 000 eller flere armenere døde. Orhan Pamuk skapte også avisoverskrifter da han i et intervju med Das Magazin februar 2005 mente Tyrkia var skyldig i folkemord.

	30 000 kurdere og en million armenere ble drept i disse landene og ingen våger å snakke om det bortsett fra meg.
Orhan Pamuk

Han ble trakassert i Tyrkia og forlot landet før han senere returnerte for å forsvare sin ytringsfrihet. «Hva som skjedde med Osman armenerne i 1915 var en stor hendelse som har blitt skjult for det tyrkiske folket, det har blitt tabu. Men vi må kunne snakke om det.» ^[3] Han ble anmeldt for å «fornærmet Tyrkia», men tiltalen frafalt senere, etter massivt internasjonalt press, noe som bla EU applauderte. Han ble igjen forsøkt tiltalt, men fredag 28. juli 2006, ble saken avvist av en tyrkisk domstol. ^[4]

[rediger] Offisielle anerkjennelse

Akademikere er delt i synet på det omstridte armenske folkemordet. Noen mener at tyrkere har begått et folkemord, mens andre mener at dødtallene ikke var så store og at armenere døde som følge av krigen. Mange regjeringer, bla USA, Storbritannia, Israel, Ukraina, Georgia, Tyskland og Norge bruker ikke terminologien folkemord offisielt om denne massakren. Enkelte mener dette er politisk motivert og at de landene som ikke anerkjenner dette ikke gjør det pga. mangelen på bevis, men fordi de frykter Tyrkias reaksjoner. Når det gjelder de regjeringer som mener dette kan karakteriseres som et folkemord, mener mange at de gjør det for å kreve landområder av Tyrkia og for å legge hindringer i veien for tyrkisk EU-medlemskap. Bl.a. Belgia og Frankrike er veldig skeptiske til tyrkisk EU-medlemskap. Ikke minst peker man på at regjeringene i de land som karakteresierer armenernes skjebne som folkemord, spiller på de kristnes følelser innad i landet.

Det er ingen føderal anerkjennelse fra USA, men 39 av 50 stater anerkjenner hendelsene mellom 1915 og 1917 som folkemord.

To av de seneste regjeringene som har anerkjent dette som folkemord er Frankrike og Sveits.

Land som offisielt har anerkjent hendelsene som folkemord inkluderer: Argentina, Armenia, Belgia, Canada, Frankrike, Hellas, Tyskland, Kypros, Østerrike, Italia, Libanon, Litauen, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Sverige, Sveits, Uruguay, Vatikanet og Venezuela.

[rediger] Fotnoter

[rediger] Referanser

• Akcam, Taner, From Empire to Republic: Turkish Nationalism and the Armenian Genocide, Zed Books, 2004
• Akcam, Taner, A Shameful Act: The Armenian Genocide and the Question of Turkish Responsibility, Metropolitan Books, 2006
• Bartov, Omer, Mirrors of Destruction: War, Genocide and Modern Identity, Oxford Univ. Press, 2000
• Dadrian, Vahakn, N., The History of the Armenian Genocide: Ethnic Conflict from the Balkans to Anatolia to the Caucasus, Berghahn Books, 1995
• Dündar, Fuat, Ittihat ve Terakki'nin Müslümanlari Iskan Politikasi (1913-18), Iletisim, 2001
• Fisk, Robert, The First Holocaust. In The Great War for Civilisation - The Conquest of the Middle East; (October 2005) London. Fourth Estate, pp.388-436. ISBN 184115007X
• Gust, Wolfgang, Der Völkermord an den Armeniern, Zu Klampen, 2005
• Lepsius, Johannes, Deutschland und Armenien 1914-1918, Sammlung diplomatischer Aktenstücke, Donat & Temmen Verlag, 1986
• Lewy, Guenter, The Armenian Massacres in Ottoman Turkey: A Disputed Genocide, University of Utah Press, Salt Lake City, 2005 (NEW PUBLICATION)
• Melson, Robert, Revolution and Genocide. On the Origins of the Armenian Genocide and the Holocaust, The University of Chicago Press, 1996
• Power, Samantha, "A Problem from Hell": America and the Age of Genocide, Harper 2003
• Wallimann, Isidor (ed.): Genocide and the Modern Age: Etiology and Case Studies of Mass Death, Syracuse Univ. Press, 2000

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Nettsider som støtter folkemordtesen

• Armenian Genocide Institute-Museum (Yerevan)
• The Armenian Genocide documentation series and books from the Gomidas Institute.
• Documents from German state archives on the Armenian genocide during the World War I, in German and English.
• Human Rights Action. Includes some quotes, fact sheets and denial attempts.
• Learn more about this genocide through the resources including bibliography, quotes, and more.
• Eyewitness Accounts of the Genocide
• Armenian National Institute
• The Genocide Education Project - Nonprofit Educational Organization
• TeachGenocide.org – Teaching Resources on the Armenian Genocide
• French site with works and debunking revisionists
• History, articles, petition, pictures, quotations, forum, videos..
• The Armenian Genocide in English, Spanish, French, German, Italian, Turkish, Russian
• Life stories of twenty survivors of Armenian Genocide

[rediger] Media

• Armenians to mark genocide Rockland Journal-News
• BBC News article Turkey must admit Armenia dead'
• Australian Ryde City Officially Recognized Armenian Genocide and Called on Commonwealth Government to Do the Same
• Hindustan Times columnist condemns Armenian genocide
• The Armenian Genocide: 90 Years Later Turkey Continues to Deny the Extermination of a People. 22:15 minute Real Audio. Guests: Peter Balakian, Zanku Armenian. Interviewer: Amy Goodman. Democracy Now!. Friday, 22. april 2005. Retrieved 12. mai 2005.
• The Straight Dope: Was there genocide in early 20th century Armenia?
• Professional Ethics and the Denial of Armenian Genocide: Holocaust and Genocide Studies, Vol. 9, Number 1, Spring 1995, pages 1-22, Roger W. Smith, Eric Markusen and Robert Jay Lifton.
• Obelus.org Remembering the Armenian Genocide
• Vahakn Dadrian responds to Guenter Lewy Guenter Lewy published an article in the Middle East Quarterly (Fall 2005) denying the Armenian Genocide.
• Time Europe Magazine apologizes for its dissemination of a denialist propaganda DVD Time Europe Magazine, Vol. 166, No. 16, October 17, 2005, Letters.

[rediger] Nettsider som er i mot folkemord tesen

• Turkish Weekly
• Turkish Historical Society
• Armenian Issue / Allegation Facts by Turkish Ministry of Culture
• Armenians in Ottoman official documents
• Turkey's official site that contains Ottoman archives regarding the issue.
• Turkish ministry of foreign affairs.
• Tallarmnieantale
• Armenian reality
• Relevante sider på engelsk

[rediger] Media

• Faruk Logoglu's article on Washington Times:To reconcile Turks and Armenians O. Faruk Logoglu is the former ambassador of Turkey to the United States.
• Dr. Sedat Laciner's article on The Journal of Turkish Weekly:The Armenian Issue: Inventing a Past Dr. Sedat Laciner is a member of Turkish Armenian Relations National Committee and International Strategic Research Organization.
• Bruce Fein's article: An Armenian and Muslim Tragedy? Yes! Genocide? No! Bruce Fein is an attorney and a frequent The Washington Times contributor
• Bruce Fein's article:Genocides by Turkey's Armenian Genocide Critics
• Revisiting Armenian Genocide by Guenter Lewy Guenter Lewy is professor emeritus of political science, University of Massachusetts, and the author of The Armenian Massacres in Ottoman Turkey: A Disputed Genocide (University of Utah Press, 2005).

[rediger] Uavhengige studier

• Track Two Diplomacy Program in Turkey and the Caucasus by Center for Global Studies, American University

Mutual Perceptions Research (Armenia/Turkey) (*.doc file) "The Turkish Economic and Social Studies Foundation (TESEV) and the Armenian Sociological Association (HASA) have organized a Mutual Perceptions Research Project. Each group is carrying out sociological research to identify key issues of cultural understanding between the neighboring countries, including the perception of Turks by Armenians and of Armenians by Turks. The study focuses on the perceptions of the majority populations in each country. The combined results will constitute study findings. Representatives from each team met in Yerevan and fieldwork was undertaken in both countries. The results of the research were presented at an international seminar jointly organized by TESEV and HASA in Tbilisi, Georgia."

• International Center Transitional Justice (ICTJ) report Turkish Armenian Reconciliation Commission (TARC)

Full report (*.pdf file) Armenian and Turkish versions of the report are also available on the above mentioned website.

• The Genocide against the Armenians 1915-1923 and the relevance of the 1948 Genocide Convention, professor Alfred De Zayas report. Professor De Zaya is an ex-secretary of the United Nations Human Rights Committee.
• Proffes Justin McCarthy about the conflict in Erzurum
• Armenian-Turkish conflict

[rediger] Se også