Klassisk tid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Under utvikling: Arbeidet utføres av Shauni. Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Klassisk tid er perioden fra c. 500 f.Kr. (perserkrigene) til 323 f.Kr. (Aleksander den store) i gresk historie. Perioden blir kalt den klassiske på grunn av all kulturen som blomstret i denne perioden, og på grunn av påvirkningen den har hatt på den vestlige kultur i ettertiden. Kultur som templene på Akropolis i Athen, historieskrivingen til Herodot og Tukydid, tragediene til Aiskylos, Sofokles og Euripides; filosofien til Platon og Aristoteles hører alle med i denne perioden. I tillegg faller det athenske demokratiet, som ble dannet i 508 f.Kr. og varte til 322 f.Kr., inn i den klassiske perioden.

[rediger] Perserkrigene

Perserne ble en del av gresk historie etter at de i 546 f.Kr. erobret lydierne og dermed de greske bystatene i Jonia, som tidligere var under lydierne. Et forsøk i 499 f.Kr. på å gjeninsette aristokratene i Naxos slo feil, og jonierne gjorde opprør mot perserne. Det ble, fra det greske fastlandet, sendt symbolsk hjelp som ikke forandret det endelige utfallet, persisk seier. Mardonios drev et felttog i Thrakia i 492 f.Kr. for å konsolidere den persiske makten, men han ble stoppet av en storm. En amfibiestyrke under Datis og Artafernes jevnet Eretria med jorden, men den ble beseiret i slaget ved Marathon noen få dager senere av general Miltiades av Athen.

Kong Xerxes I ledet i 480 f.Kr. en stor styrke for å kue Hellas etter massive forberedelser. En liten styrke under kong Leonidas I av Sparta påførte styrken uforholdsmessige store tap i slaget ved Thermopylene, men ble beseiret på den tredje dagen. Athen ble plyndret og jevnet med jorden på ordre fra Xerxes, men den persiske flåten ble beseiret i slaget ved Salamis. Xerxes forlot Mardonios som fikk deler av den opprinnelige styrken til å fullføre jobben, og flyktet til Lilleasia. Året etter ble Mardonios beseiret og drept i slaget ved Plataiai og restene av den persiske flåten ble knust i slaget ved Mykale. Den greske flåten seilte til Hellespont hvor athenerne og de jonierne som nylig gjorde et nytt opprør beleiret Sestos.

Etter nederlaget til Xerxes Is invasjon av Hellas, ledet den spartanske generalen Pausanias de hellenske styrkene mot perserne, Han var en upopulær kommandant som kan ha konspirert med perserne, og Sparta var ivrig etter å få slutt på krigen. De overleverte lederskapet for det pågående felttoget til Athen som ivret etter å overta. Det athenske sjøforbundet ble inngått i 477 som en offensiv og defensiv allianse mot Persia. De viktigste byene i forbundet var Athen, Khios, Samos og Lesbos, men mange av øyene og joniske byene sluttet seg til forbundet.

Athen ledet sjøforbundet fra begynnelsen av, selv om skattekammeret ved grunnleggelsen ble lokalisert på øya Delos og hver stat i forbundet hadde lik stemmerett. Bidragene som hver stat ble påkrevd ble fordelt av Aristides, leder for athenerne. Noen medlemmer skulle stille med skip, andre styrker, våpen eller penger. Et råd med alle byene møttes ved Delos jevnlig, antagelig for å overlevere sine bidrag til øya. Hver stat måtte avlegge en ed som ble innført av Aristides og avlagt ved tempelet til Zevs. Eden bestod av å kaste jern i havet, forbundet skulle oppløses når jernet fløt.

[rediger] Perikles' tid

[rediger] Peloponneskrigen

Kart som viser krigens gang

Den første Peloponneskrigen brøt ut mens Athen var i krig mot perserne. Konflikten begynte med at Megara meldte seg ut av det peloponnesiske forbundet og gikk i allianse med Athen. Dette førte til at Korint, som også var medlem av forbundet, kom i konflikt med Athen. Sammen med andre medlemmer av det peloponnesiske forbundet gikk Korint i krig mot Athen. Sparta var på denne tiden svekket på grunn av et helotopprør som hadde kommet i kjølevannet av jordskjelvet i 469 f.Kr. Av den grunn var spartanerne lite villige til å delta i en krig, men etter som krigen gikk dårlig for Korint og dets allierte, ble Sparta tvunget inn i krigføringen.

Med Sparta i føringen foretok det peloponnesiske forbundet en ekspedisjon i Midt-Hellas i 457 f.Kr., der de blant annet tok kontrollen over oraklet i Delfi. På denne tiden hadde Athen sluttet fred med perserne i Kalliasfreden, og var kampklar med full styrke mot det spartanske angrepet. Det gikk imidlertid ikke Athens vei, da de tapte stort i slaget ved Tangara i 457. Sparta på sin side, som ikke ønsket en direkte konfrontasjon med Athen, utnyttet ikke seieren, og vendte heller hjemover.

I 433 f.Kr. utviklet det seg en konflikt mellom polisene Korkyra og Korint. I den forbindelse måtte Korkyra be Athen om hjelp, en allianse som ville bety at Athen kom i konflikt med Korint og hennes allierte Sparta. Dette ville bety et brudd på trettiårsavtalen, som forbød Athen å utvide sitt imperium. Forespørselen fra Korkyra førte til en heftig debatt i folkeforsamlingen i Athen, men til slutt fulgte alle rådet til Perikles om å inngå alliansen.

Sparta hadde stadig helotene som en intern trussel, og var lite villige til å gå til krig mot Athen. Spartanerne innså at Athen hadde brutt trettiårsavtalen, noe som betydde krig, men spartanerne var mer interessert i å få i land en diplomatisk løsning.

Det første diplomatiske forsøket gikk mot Perikles selv, den mektigste mannen i Athen, og den mest ivrige i Athens ekspansasjonspolitikk. Sparta prøvde å vende athenerne mot Perikles ved å bruke hans slekt, alkmaionidenes, mot ham, en slekt det hvilte en forbannelse over. Klarte de å få athenerne til å ostrakere Perikles var det langt mer sannsynlig at Athen ville inngå et diplomatisk kompromiss. Men Sparta misslyktes, for Perikles klarte å overbevise sine medborgere til å avvise det spartanske kravet.

Sparta prøvde nok et diplomatisk forsøk på å avverge krigen. Denne gangen ba de Athen om å heve vedtekten mot Megara. Athen hadde straffet Megara med å hevde at de hadde krenken religionen ved å dyrke i et område som var tilæret gudinnen Demeter. Som straff ble megarerne nektet adgang til agora i Athen og alle havnene i det athense imperiet.

Spartanerne lovte å unngå krig hvis Athen opphevet straffen, men Perikles agiterte for vedtaket skulle stå bi. Etter kort tid fikk han de fleste athenerne over på sin side, og krigen var ikke til å unngå.

I krigens syttende år kom det en beskjed til Athen om at en av deres allierte på Sicilia var under angrep av Siracusa. Folket i Siracusa var etnisk sett doriske, som spartanerne, mens athenerne og deres allierte på Sicilia var joniske. Athen følte seg forpliktet til å hjelpe sine allierte.

Athenerne handlet ikke utelukkende etter altruisme. Anført av Alkibiades hadde de som mål å erobre hele Sicilia. Siracusa var omtrent like stor som Athen, så en erobring av øya hadde gitt Athen enorme ressurser. I den siste fasen av forberedelsene til avgang mot Sicilia ble noen religiøse statuer ødelagt, og Alkibiades ble anklaget for religiøst lovbrudd. I frykt for å bli urettferdig dømt, flyktet Alkibiades til Sparta og Nicias ble satt i hans plass. Etter sitt frafall, infomerte Alkibiades spartanerne om Athens planer. Han sa at athenerne hadde tenkt å brukt Sicilia som et springbrett for erobringen av Italia, og at de skulle bruke ressursene og soldatene fra de nye erobringene til å erobre hele Peloponnese.

Den athenske flåten bestod av over 100 skip og rundt 5000 infanteri. Kavaleri var begrenset til rundt 30 hester som ikke var noen utfordring mot det mangfoldige og godt trente siracusiske kavaleriet. Da de landet på Sicilia, fikk Athen umiddelbart støtte fra flere byer. I stedet for å gå rett til angrep, nølte Nicias med å blåse i krigshornene. Da vinteren kom, ble athenerne tvunget til å trekke seg tilbake, og de tilbrakte vinteren med å samle til seg allierte og forberede anmarsjen mot Siracusa. Forsinkelsene gav Siracusa muligheten til å be Sparta om hjelp, som sendte sin general, Gylippos, til Sicilia med forsterkninger. Da Gylippus ankom Sicilia gjorde han det samme som athenerne hadde gjort, nemlig å støtte seg til flere sicilianske byer. Den spartanske generalen tok kommandoen over de siracusiske styrkene og klarte gjennom flere slag å slå athenerne, og forhindre dem i å innta byen.

Nikias sendte deretter bud til Athen der han spurte om forsterkninger. Demosthenes ble valgt til å lede en flåte til Sicilia som skulle komme Nikias til unnsetning. Flere kamper ble utkjempet på Sicilia, og igjen klarte Siracusa og dets allierte å slå Athen. Demostenes ba om at de skulle trekke seg tilbake til Athen, men Nikias nektet. Etter ytterligere nederlag måtte Nikias til slutt gi seg og godta en tilbaketrekning. Ferden tilbake til Athen ble imidlertid avbrutt den 27. august 413 f.Kr. av et dårlig varsel, i form av en måneformørkelse. Dette tvang athenerne inn i et stort sjøslag i den store havnen ved Siracusa, der athenerne nesten ble utslettet. Nikias og Demostenes marsjerte innenlands med de resterende styrkene for å finne allierte, men de ble nådeløst innhentet av det siracusiske kavaleriet og drept. De som overlevde ble alle tatt som slaver. Dette var begynnelsen på slutten for Athen som stormakt.

Krigen fortsatte med en rekke athenske seire til sjøs, men splittelse hersket etter en mindre spartansk seier av Lysander i slaget ved Notion. Alkibades ble ikke gjenvalgt som general. Han trakk seg tilbake og forlot Athens skjebne i hendene på en ny, slu general. Lysander var en unik spartaner, en god sjøkommandant med gode kontakter hos perserne.

Etter slaget ved Arginusai, der athenerne mistet 12 skip, klarte ikke athenerne å redde mannskapet på grunn av dårlig vær. Athenerne skyldte heller på generalene, og fikk dem alle henrettet. Noe som førte til at moralen blant resten i marinen ble ødelagt.

Lysander så mulighetene dette ga ham og seilte umiddelbart til Hellespont, kornkammeret til Athen. Truet av sult, var den athenske flåten nødt til å følge etter. Lysander klarte å lure athenerne inn i en felle og slo dem totalt i slaget ved Aigospotamoi, der 168 skip sank og bare 12 slapp unna. En av de som kom seg unna var strategosen Konon, som flyktet til Kypros i frykt for dommen han ville få i folkeforsamlingen.

Athenerne led av sult og sykdom etter den langvarige beleiringen, og måtte til slutt overgi seg i 404 f.Kr. Demokratene ved Samos, lojal til slutten, holdt ut litt lenger, og fikk til slutt muligheten til å flyke med livet i behold. Overgivelsen strippet Athen for sine murer, flåte og alle hennes oversjøiske eiendeler.

[rediger] Korintkrigen

Etter Peloponneserkrigen stod Sparta igjen som seierherre og fikk snart kontrollen over områdene som før var Athens imperium. Denne solide støtten var derimot snart fragmentert i årene etter krigen. Til tross for samarbeidet under krigen, fikk Sparta snart alene det som var tatt fra de beseirede statene og skatteinntektene fra det tidligere athenske imperiet ^[1]. Spartas allierte ble ytterliggere fremmedgjort da Sparta angrep og kuet Elis i 402. Elis var et medlem av det peloponnesiske forbund som hadde terget på seg spartanerne under Peloponneserkrigen. Korint og Theben nektet å sende styrker for å hjelpe Sparta i sitt felttog mot Elis.

Theben, Korint og Athen nektet også å delta i en spartansk ekspedisjon til Jonia i 398. Thebanerne gikk til og med så langt som å avbryte et offer som den spartanske kong Agesilaos forsøkte å utføre i deres territorium før han dro. Agesilaos lyktes i sitt felttog mot perserne i Lydia til tross for fraværet av disse statene og rykket så langt inn i landet som Sardis. Satrapen Tissafernes ble henrettet for ikke å ha klart å stoppe Agesilaos, og hans erstatter, Tithraustes, bestakk spartanerne til å bevege seg nordover, inn i området til satrapen Farnabazos. Agesilaos gjorde dette, men samtidig begynte han å bygge en betydelig marine.

Farnabazos var ute av stand til å beseire hæren til Agesilaos og bestemte seg for å tvinge Agesilaos til å trekke seg tilbake ved å skape problemer på det greske fastlandet. Han sendte Timokrates fra Rhodos, en asiatisk greker, for å distribuere penger til de største byene på fastlandet og oppfordre dem til å handle mot Sparta. Timokrates besøkte Athen, Theben, Korint og Argos og lyktes i å overtale mektige fraksjoner i hver av disse statene til å føre en antispartansk politikk. Thebanerne som tidligere hadde demonstrert sin antipati mot Sparta, satte i gang forberedelsene til krig.

Athen fikk nokså tidlig i Korintkrigen tilbake herredømmet til sjøs, og dette gjorde endelig slutt på Spartas forsøk på å bli en sjømakt. Athens suksess alarmerte derimot perserne som så konturene av et nytt athensk imperium, og skiftet dermed til Spartas side. Med denne trusselen hengende over seg, hadde ikke Theben, Korint og Athen annet valg enn å inngå en fredsavtale.

I årene som fulgte fredsavtalen, dro de to statene som hadde ansvaret for dens struktur, Persia og Sparta, nytte av fordelene de hadde skaffet seg. Persia var fri fra både athensk og spartansk innblanding i sine asiatiske provinsen, konsoliderte sitt grep på det østlige Egeerhavet og erobret både Egypt og Kypros innen 380. Sparta dro nytte av den autonome klausulen i freden til å bryte opp enhver koalisjon som de anså som en trussel fra sin formaliserte posisjon på toppen av det greske politiske systemet. Illojale allierte ble hardt straffet. Et eksempel var Mantinei som ble brutt opp i fem landsbyer. Med Agesilaos som statsoverhode som talte for en aggressiv politikk, gjennomførte spartanerne felttog fra Peloponnes til den fjerne Khalkidis–halvøya. Deres dominanse over fastlandet i Hellas ville vare i ytterliggere seksten år før den ble knust i slaget ved Leuktra.

Krigen markerte også begynnelsen på Athens gjenoppstandelse som maktfaktor i den greske verden. Med sine murer og sin flåte gjenoppbygd, var athenerne i en posisjon der de kunne vende sine øyne over sjøen. Innen midten av det 4. århundre f.Kr. hadde de samlet en organisasjon av egeiske stater kjent som den andre athenske konføderasjon og fått tilbake i det minste deler av det de hadde mistet i nederlaget i 404 f.Kr.

Friheten til de joniske grekerne hadde vært en samlende sak siden begynnelsen av det 5. århundret f.Kr., men etter Korintkrigen gjorde ikke statene på fastlandet flere forsøk på å blande seg inn i Persias kontroll over regionen. Etter et århundre med uro og kamp, hersket Persia over Jonia uten innblanding eller uro i over 50 år, frem til tiden til Aleksander den store.

[rediger] Makedonias fremvekst

[rediger] Aleksander den store

Etter at Filip hadde etablert et makedonsk militært og diplomatisk hegemoni i Hellas, dro Aleksander den store avgårde i 334 f.Kr. på sine berømte erobringer. Han krysset Hellespont til Lilleasia med rundt 40 000 greske og makedonske soldater og slo den persiske armé ved Granicus-elva, og fulgte opp med å frigjøre greske byer i Karia, Lykia og Pamfylia langs vestkysten av Lilleasia, kalt den joniske kyst. Ved Halikarnassos i Karia, gjennomførte Aleksander den første av mange beleiringer. Han snudde så innover i Lilleasia, og passerte gjennom den antikke frygiske hovedstaden Gordium hvor Aleksander løste den gordiske knuten.

Kart over riket til Aleksander

Aleksander krysset de kilikiske portene og møtte den persiske hovedarméen under kommando av Dareios III Codomannus ved slaget ved Issos i 333 f.Kr. før han fortsatte langs Middelhavskysten, der han erobret Tyros og Gaza etter berømte beleiringer. Aleksander passerte nær Jerusalem, men besøkte antagelig ikke byen.

I 332-331 f.Kr ble Aleksander ønsket velkommen som frigjører i Egypt. Han grunnla Alexandria i Egypt, som skulle bli den blomstrende hovedstaden til Ptolemei-dynastiet etter hans død. Aleksander forlot Egypt og marsjerte vestover inn i Assyria for å slå Dareios III og en tredje persisk armé i slaget om Gaugamela. Da Dareios ble tvunget til å flykte fra slagmarken etter at hans vognfører ble drept, jaget Aleksander ham så langt som til Arbela. Da Dareios flyktet over fjellene til Ekbatana (dagens Hamadan), marsjerte Aleksander til Babylon.

Fra Babylon gikk Aleksander til Susa, en av akamenidenes hovedstader og kapret skattekamrene. Han sendte hoveddelen av sin hær til Persepolis, den persiske hovedstaden, via den kongelige veien, mens han stormet og kapret de persiske porter (i dagens Zagros-fjellene) for så å sprinte til Persepolis før skattekamrene kunne bli plyndret. Han lot forbundets styrker plyndre Persepolis, og han satte fyr på det kongelige palasset til Xerxes I, angivelig som hevn for nedbrenningen av Akropolis i Athen i løpet av andre perserkrig. Han satte så etter Dareios som ble kidnappet og drept av tilhengere av Bessus, hans bactrianske satrap. Bessus utropte seg som Dareios' etterfølger, tok navnet Artaxerxes V og trakk seg tilbake inn i Sentral-Asia for å føre geriljakrig mot Aleksander. Med Dareios' død, erklærte Aleksander krig for hevn og ga sine greske soldater og andre allierte fri fra tjeneste i forbundets felttog (selv om han lot de som ønsket det verve seg på nytt som leiesoldater i hans imperiske armé). Hans tre år lange kampanje mot Bessus og etterfølgeren Spitamenes tok ham gjennom Media, Parthia, Aria, Drangiana, Arakosia, Bactria og Skytia. I prosessen erobret og grunnla han på nytt Herat og Samarkand og en rekke nye byer, alle kalt Aleksandria. En av byene lå nær dagens Kandahar i Afghanistan, en annen på grensen til dagens kinesiske Turkestan, Aleksandria Eskat («Den lengst borte»).

Aleksander og Porus av Charles Le Brun, 1673

Aleksander vendte sin oppmerksomhet i 326 f.Kr. mot India. Kong Omphis, hersker av Taxila, overgav byen til ham. Mange mennesker hadde flyktet til en høytliggende festning/stein kalt Aornos. Aleksander stormet Aornos (se beleiringen av Aornos). Han kjempet et episk slag mot den indiske monarken Purushotthama (Porus) i slaget om Hydaspeselven (326). Etter seieren inngikk han en allianse med Porus og gjorde ham til satrap i sitt eget kongedømme. Aleksander fortsatte å erobre alle hovedbielvene i Indus.

Øst for kongedømmet til Porus, nær Ganges, lå det mektige kongedømmet Nanda. Utmattede og livredde for å møte enda en gigantisk indisk hær ved Ganges, gjorde hæren mytteri ved Hyfasis (dagens Beas) og nektet å marsjere lenger øst. Etter et møte med sin offiser, Coenus, ble Aleksander overbevist om at det var bedre å snu. Aleksander ble tvunget til å snu sørover og erobret seg vei ned Indus til havet. Han sendte store deler av sin hær til Karmania (dagens sørlige Iran) med general Craterus og satte sammen en flåte for å utforske kysten langs Persiagulfen under admiral Nearkos, mens han ledet resten av sine styrker tilbake til Persia via den sørlige ruten gjennom Gedrosia (dagens Makran). Det ser ut til at Aleksander kun plyndret og vandaliserte de små, like krigerske kongedømmene i det som i dag er Pakistan.

Da Aleksander døde i Babylon i 323, hadde han lagt grunnlaget for en sammensmeltning av kulturer som ble kjent som hellenismen.