Skytia
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skytia var et område i Eurasia befolket i antikken av iranere kjent som skytere. Lokaliteten og utstrekningen av Skytia varierte over tid, fra Altai-regionen hvor Mongolia, Kina, Russland og Kasakhstan møtes til området rundt de nedre delene av Donau-elven og Bulgaria. Sakaene var asiatiske skytere og var kjent som sai i Kina.
Den mest betydelige skytiske stammen nevnt i antikke kilder bodde på steppene mellom Dneper og Don-elvene. Folkene i perifere steppene blir vanligvis kalt «skytere», men de snakket ikke iranske språk som ekte skytere gjorde. Priskus, den bysantiske utsendingen til Attila, henviser stadig til tilhengerne av Atilla som skytere, noen av dem må ha vært av skytisk opphav. Men siden betydelige områder for en lang tid var bebodd av iranske grupper, blir det vanligvis antatt at skyterne var av iransk opphav. Deres språk, skytisk, har store likheter med de østlige iranerne.
SÃ¥ langt en vet, var skyternes kultur uten et skriftssystem. Mesteparten av kunnskapen om skyterne kommer fra antikke greske tekster.
Det gammelpersiske Saka, greske skythai og sogdianske sughde (oggså selve navnet for sogdianere), samt det bibelske hebreiske ashkenaz (via det syriske askuzai) ser ut til å stamme fra skuza, et indo-europeisk ord i antikken for bueskytter, jf det norske ordet skyte.
Innhold[skjul] |
[rediger] Skytisk samfunn
Skyterne dannet et nettverk av nomadiske stammer av erobrende ryttere. De invaderte mange områder i steppene i Eurasia, inkludert områder i dagens Kasakhstan, Aserbajdsjan og sørlige Russland. Styrt av små, nært allierte eliter, var skyterne kjente for sine bueskyttere, og mange ble innleid som leiesoldater. Den skytiske elite ble begravd i kurganer, høye jordhauger som var kastet over kammergraver av lerketre, et treslag som kunne ha spesiell betydning for livsfornyelse, siden det er et bartre som skiller seg sterkt ut om vinteren blant andre eviggrønne tre, men våkner til liv hver vår. Graver ved Pazyryk i Altai-fjellene inkluderer noen svært godt bevarte skytere av «pazyryk-kulturen», inkludert «isjomfruen» fra det 5.århundret f.Kr.
Skytiske kvinnelige krigere kan ha inspirert eventyrene om amasonene i gresk mytologi.
En pazyryk-grav som ble funnet i 1990-årene ser ut til å bekrefte i det minste deler av legenden. Det inneholder skjelett av en mann og en kvinne, begge hadde våpen, pilspisser og en øks. «Kvinnen var kledd nøyaktig som mannen. Dette viser at visse kvinner, antagelig unge og ugifte, kunne være krigere, bokstavlig amasoner. Det opprørte ikke prinsippene i det nomadiske samfunnet», ifølge en av arkeologene som ble intervjuet i NOVA-dokumentaren «Ismummiene» i 1998.
[rediger] Historie
Til dags dato finnes ingen sikker forklaring for å gjenfortelle opprinnelsen til skyterne, det fins heller ikke detaljer om hvordan de migrerte til Kaukasus og Ukraina, men hoveddelen av lærde tror at de migrerte vestover fra Sentral-Asia mellom 800 og 600 f.Kr.
Gamle nedtegnelser sier at landet hvor skyterne kom fra ble kalt Gerrhos. De ville klargjøre sine døde og reise med dem over lange avstander for å begave dem i Gerrhos.
Skyterne hadde aldri et skriftsystem, så inntil nylig arkeologisk utvikling, kom mesteparten av vår informasjon om dem fra grekerne. Homer kalte dem «merr-melkerne». Herodot beskrev dem i detalj: Deres antrekk bestod av sammenlappede og sydde lærbukser som var stappet ned i støvler og åpne tunikaer. De red uten stigbøyler eller sal, kun et salklede. Herodots historier forteller antageligvis at saka-skyterne brukte marijuana, men den spesifikke referansen er uklar. Den skytiske filosofen Anakarsis besøkte Athen i det 6.århundret f.Kr. og ble en legendarisk vis mann. Skyterne var også kjent for deres bruk av piler med mothaker, et nomadisk liv som sirklet rundt hester, «levde på hesteblod» ifølge en romersk historiker, og dyktighet i geriljakrigføring. Skyterne er antatt å være de første som temmet hesten og brukte den i kamp.
Skyterne ble viklet inn i politikken i Mesopotamia i løpet av det 7.århundret f.Kr. På oppfordring fra Ashurbanipal av Assyria, innvaderte skyterne det mediske imperiet i løpet av det 7.århundret f.Kr. Kampanjene var så effektive at en skyter, Madius, ble hersker av mederne i 28 år (653–625 f.Kr.) og eliminerte midlertidig mederne som en trussel mot Assyria. Men etter 625 forlot skyterne Media, om de dro eller ble kastet ut er omdiskutert. Etter at mederne plyndret Assur i 614 f.Kr., ble de tvunget til å skifte side og alliere seg med mederne. De utgjorde deler av styrken som plyndret Ninive i 612 f.Kr. En stund etterpå dro skyterne tilbake til steppene.
I løpet av det 5.århundret til det 3.århundret f.Kr. blomstret skyterne. Da Herodot skrev sin Historier i det 5.århundret f.Kr., så grekerne et «Stor Skytia» som strakte seg et 20-dagers ritt fra Donau i vest, tvers over steppene av dagens Ukraina til den nedre Don-bassenget, fra Lille Skytia. Don, da kjent som Tanaïs, har vært en betydelig handelsrute siden. Skyterne fikk tydeligvis sin rikdom fra deres kontroll over slavehandel fra nord gjennom de greske Svartehavets kolonihavner til Hellas. De dyrket også korn og fraktet hvete, ull og ost til Hellas. Skyterne på Krim skapte et kongedømme som strakte seg fra nedre Dnepr-elven til Krim. Deres hovedstad skytisk Neapol, eksisterte i utkanten av dagens Simferopol. Den ble ødelagt i det 5.århundret av goterne.
I det sørøstligste hjørnet av steppene, nord for skogene i Thrakia, grunnla Filip II av Makedonia i løpet av 330-årene handelsbyer langs ruter så langt nord som Donau, en elv ingen tidligere gresk general noen gang hadde nådd. Greske håndtverkere fra kolonier nord for Svartehavet, gjorde spektakulære skytiske gullornament, og tilførte gresk realisme for å avbilde skytiske motiv av løver, reinsdyr og griffer. Samlingspunktet for hellensk-skytisk kontakt var fokusert på de hellenistiske byene og små kongedømmene i Kertsj-stredet og Krim.
Selv om skyterne tydeligvis forsvant i det 1.århundret f.Kr., fortsatte romerne å snakke om skyterne som betegnelse på eurasiske nomadiske barbarer generelt. I 448 ble utsendingen Priscus ledet til Attilas leir i Pannonia av to «skytiske» ryttere, gjenkjent fra goterne og hunnerne som også fulgte Attila. Noen forskere tror at sarmaterne, alanerne og til slutt osseterne stammet fra dem. De siste, det eneste iranske folkeslaget som bor i Europa i dag, kaller sitt land Iron og er hovedsakelig kristne. De snakker et østiransk språk, ossetisk, kalt Ironig eller Ironski (dvs iransk) av dem, som har beholdt noen bemerkelsesverdige trekk av gathisk avestan-språk. Samtidig har det et antall ord som er bemerkelsesverdig like deres moderne tyske tilsvarende ord, som THAU (tauen, å tine) og GAU (distrikt, region). Legender blant irene og de beryktede piktene i Skottland nevner også et skytisk opphav.
Der er ingen bevis for at alle skytere eller sakaer snakket iranske språk. De kan ha hatt kun en iranskspråklig elite, og kan kanskje også ha vært genetisk beslektet med de opprinnelige iranerne. Morsmålet til disse folkene kunne ha vært proto-germansk, proto-slavisk eller til og med tokarisk (dette ville forklart forekomsten av tokarisk i øst).
[rediger] Referanser
- Torday, Laszlo (1998). Mounted Archers: The Beginnings of Central Asian History. Durham Academic Press. ISBN 1-90-083803-6.
- Davis-Kimball, Jeannine. 2002. Warrior Women: An Archaeologist's Search for History's Hidden Heroines. Warner Books, New York. 1st Trade printing, 2003. ISBN 0-446-67983-6 (pbk).
[rediger] Eksterne lenker og noter
- Scythians overview by Chris Bennet.
- Livius articles on ancient history, entry on Scythians/Sacae.
- The early burial in Tuva.
- Scythian myth and culture; map.
- Color illustrations of Scythian gold.
- Published excavations of royal Scythian kurgan (barrow) at Chertomlyk reviewed.
- Herodotus, Histories, Book IV - translated by Rawlinson, the 1942 edition.
- Livio Stecchini, "The Mapping of the Earth: Scythia": reconstructing the map of Scythia according to the conceptual geography of Herodotus
- Livio Stecchini, "The Mapping of the Earth: Gerrhos"
- 1998 NOVA documentary: "Ice Mummies: Siberian Ice Maiden" Transcript.
- Jats