Maksim Gorkij
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aleksej Maksimovitsj Pesjkov (Алексей Максимович Пешков) (født 16. mars 1868, død 18. juni 1936), bedre kjent som Maksim Gorkij (Максим Горький) var en russisk forfatter.
Han var også en politisk aktivist, og regnes som grunnleggeren av sosialrealismen.
Maksim ble født i Nizjnij Novgorod, og døde i Moskva. Fra 1906 til 1913 og fra 1921 til 1929 bodde han utenlands, hovedsakelig på Capri. Etter sin retur til Sovjetunionen aksepterte han den kulturelle politikken som da gjaldt, men han fikk forbud mot å forlate landet.
Innhold |
[rediger] Liv
Gorkij ble enebarn i en alder av 9 år, og vokste opp sammen bestemoren, som var en flink historieforteller. Hennes død gikk sterkt inn på ham, og etter et mislykket selvmord i desember 1887 reiste han rundt i det russiske riket i fem år, der han tok det som dukket opp av jobber, samtidig som han samlet inntrykk til senere bøker.
Gorkij ble Lenins venn etter at de møttes i 1902. Under Første verdenskrig ble hans leilighet i Petrograd omgjort til kontor for Bolsjevikene, men hans forhold til kommunistene ble etterhvert dårligere. To uker etter Oktoberrevolusjonen skrev han: «Lenin og Trotskij har ingen tanker om frihet eller menneskerettigheter. De er allerede korrumperte med maktens skitne gift, dette ser man lett av deres skamfulle mangel på respekt for talefrihet og enhver annen frihet som demokratiet kjemper for». Lenins brev til Gorkij i 1919 inneholdt trusler som: «Mitt råd til deg er: Endre dine omgivelser, dine synspunkter, dine handlinger, ellers kan livet vende seg fra deg.».
I august 1921 ble hans venn og kollega Nikolaj Gumiljov, som var gift med Anna Akhmatova, arrestert fordi han var for monarki. Gorkij dro til Moskva, og fikk av Lenin personlig en kjennelse på at Gumiljov skulle løslates. Men, innen han kom til Petrograd med kjennelsen, fikk han vite at han var skutt. Gorkij emigrerte til Italia i oktober på grunn av dårlig helse, han hadde tuberkulose.
Ifølge Solzjenitsyn var Gorkijs hjemkomst motivert av materielle interesser. I Sorrento gikk han tom for penger. Han besøkte Sovjetunionen flere ganger etter 1929, og i 1932 ble han invitert av Josef Stalin personlig til å komme tilbake for godt, et tilbud han aksepterte. I juni 1929 besøkte han Solovki (ved Kvitsjøen) for siste gang, og skrev en positiv artikkel om GULag-direktoratet, som allerede hadde oppnådd dårlig omdømme i vesten.
Det at han returnerte fra det fascistiske Italia var en stor propagandamessig seier for Sovjeterne. Han mottok Leninordenen, og fikk en herregård i Moskva som tidligere hadde tilhørt millionæren Rjabusjinskij (boligen er i dag Gorkij-museum), samt en ”datsja” (sommerhus) i utkanten av Moskva. En av gatene i Moskva sentrum (Tverskaja) ble også kalt opp etter ham, det samme gjelder en fornøyelsespark og hans fødeby.
Verdens største fly på midten av 30-tallet, Tupolev ANT-20, fikk også navnet "Maxim Gorky". Det ble brukt til propaganda, og fløy ofte demonstrativt over Moskva. I mai 1935 krasjet det i et boligområde i Moskva, 41 omkom.
I 1933 utga han en beryktet bok om kanalen mellom Kvitsjøen og Østersjøen, som ble presentert som et eksempel på tidligere folkefiender som har blitt rehabilitert på en vellykket måte.
Etterhvert som Stalins undertrykkelse økte, og særlig etter Sergej Kirovs død i desember 1934, ble Gorkij hemmelig plassert i husarrest i sitt hus i Moskva. Han fikk daglig en redigert utgave av avisen Pravda, der alle nyheter om arrestasjoner og utrenskinger var redigert bort.
Hans sønn, Maksim Pesjkov døde brått i mai 1935, og Gorkij døde i juni 1935. Begge døde under mistenkelige omstendigheter, men spekulasjonene om at de ble forgiftet er aldri bevist.
Under rettssaken mot Nikolaj Bukharin i 1938 var en av anklagene at Gorkij ble drept av Nikolai Jezjovs NKVD-agenter.
Hans hjemby, Nizjnij Novgorod hadde navnet Gorkij fra 1932 til 1990.
[rediger] Bibliografi
[rediger] Sitater
- "Если враг не сдается, его уничтожают" (En fiende som ikke gir opp må knuses)
- Lykken ser alltid liten ut når du holder den i hånden, men gi slipp på den, og du innser hvor stor og verdifull den er
- Kun mødre kan tenke på framtiden - fordi de føder barn for framtiden
- De vakreste ordene på engelsk er "Ikke skyldig"
- Vi greier oss ikke uten filosofi, fordi alt har en skjult mening som vi må kjenne
- Mange forfattere i samtiden drikker mer enn de skriver
- Det finnes ingen som er mer avskyelig og motbydelig enn de som gir almisser, selv om det ikke finnes noen mer miserable enn de som mottar almissen
- Når arbeidet er en glede, er livet en glede. Når arbeidet er en plikt, er livet slaveri.
