Mennesket (dikt)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.Mennesket er tittelen på Henrik Wergelands omarbeidelse av ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias fra 1829. Diktet ble omarbeidet mens Wergeland lå på sykeleiet, og utgitt i 1845. Verket er en kosmologi eller et verdensdikt, og må regnes som Wergelands hovedverk.
[rediger] Innhold
Mennesket er delt i tre hoveddeler: Skapelsen, forvillelsen og frelsen. Hver av disse er delt i en rekke undertablåer, og kan betraktes som et sammenhengende, verdenshistorisk lese-drama. Deler av diktverket er i sin tid satt opp på Suttung-teateret.
[rediger] Skapelsen
[rediger] 1. De to ånder
To ånder, Phun-Abiriel og Ohebiel, svever sammen over den nylig skapte jordkloden. I en fotnote skriver Wergeland at Phun-Abiriel er en "skeptisk, kraftfull ånd", mens Ohebiel er "en av kjærlighet besjelet". De to fører en samtale om den nye kloden, og Abiriel kan ikke øyne Gud i skaperverket, samme hvor hardt han prøver på det. Ohebiel irettesetter ham med milde ord, og prøver å forklare ham at Gud alltid er der, og mener det ikke er klokt av en "ånd, av støvet nyss forløst", å ville se Gud. Det kan bare de eldste og klokeste i åndeverdenen. Abiriel klager over at de andre ser ham som et barn, eller i det minste en "fyrrig yngling". Den filosofiske diskusjonen mellom dem, er i høyeste grad platonsk, og høyromantisk. Samtalen blir avbrutt av at Akadiel, den eldste av åndene, kommer, og utallige æoner med ham.
[rediger] 2. Jordens liv
Scenen skifter deretter til en gjennomgang av de sju skapelsesdagene, gjennomkommentert av Akadiel. På slutten av den sjette dagen holder Akadiel sin Menneske, vågn-monolog, som er en formaning, og samtidig et ønske for hvordan mennesket skal forholde seg til verden og skaperverket.
[rediger] 3. Besjelelsen
De nyskapte menneskeparet, Adam og Eva, ligger sovende i paradisets have, mens Phun-Abiriel svever grublende over dem. Abiriel grubler over at disse menneskene skal ha overhøyhet over skaperverket, mens han selv er regnet for den laveste av åndene. Han velger dermed å krype inn i mannen, fordi han heller vil være hersker på jorda enn tjener i himmelen. Han avgjør at han vil være mannens sjel, og den spede åndespiren som var der fra før, skal reduseres til "livsgnist" eller drøm. Med det samme han gjør dette, våkner mannen, og åndene over klager over at en ånd har begått selvmord. Ohebiel sørger over at hun har mistet sin elskede, men desto mer over at kvinnen, om hun våkner, ikke besitter samme typen sjel. Etter råd fra Akadiel ofrer hun sin himmelske tilværelse for å redde menneskeslekten og Abiriel fra undergang. Dermed oppfyller disse to Guds plan med menneskene, men glemmer samtidig sitt himmelske opphav.
[rediger] Forvillelsen
[rediger] 1. Adam og Eva
Vi møter de første menneskene, som gradvis kjenner hverandre igjen, selv om de ikke kan si hvor de har møtt hverandre før. Adam forklarer for Eva hvordan han erkjente språket og seg selv, og Eva kan bare slutte seg til ham med lignende erfaringer.
Syndefallet hos Wergeland er for det meste mannens verk, og en hovmodsbevegelse. Adam skjønner at han har krefter til å drepe et farlig rovdyr som vil ta barnet hans, men blir dermed overmodig og utroper seg til verdenshersker. Akadiel, som heretter kommenterer alt som skjer, gir her noen filosofiske nøkler til menneskets indre utvikling framover mot kultur og sivilisasjon.
Deretter gjengir diktverket tretten mellom Kain og Abel, og endelig Adams død. Del 1 slutter med at de to åndene kommer tilbake til sitt himmelske opphav, bedøvet av menneskelivet de har levd, og kanskje noe klokere enn før.
[rediger] 2. Syndfloden
Her gjengis fortellingen om storflommen, slik den er skrevet ned i Første Mosebok. Vi møter en rekke mennesker som slåss om å komme seg opp på den siste tørre knausen. Samtidig forteller Akadiel at menneskene har spredt seg og delt seg etter raser og fargesjatteringer over hele kloden (men altså før storflommen kom).
[rediger] 3. Herredømmenes opprinnelse
Fra nå av og framover blir menneskene mer opptatt av å ordne seg i samfunn med ledere. Først oppstår kongedømmet, deretter prestedømmet, og Akadiel kommenterer at jorda fra nå av er "lenket" av kroner og offeraltere, og spår at det vil komme en tid da friheten gjenoppstår.
[rediger] 4. Lysbrudd i mørket. Gullalderen
Gullaldermonologen, som den kalles, handler om hvordan "mannen", som kulturhero underviser og lærer opp menneskene, gir dem kunnskap om jordbruk, handel og sjøfart, og deretter også om gudsdyrkelse og indre erkjennelse. Den arketypiske mannen blir gjenkjent under en rekke navn over hele kloden, som Krishna, Osiris, Fu Hsi, Tuisto, Odin, og senere Buddha, Hermes, Kung fu tse, Moses eller Mime.
Akadiel forteller så hvordan denne gullalderen snart forfaller til brutal jernalder, der mennesket er "krumt i despoters lenke, befales å tro, forbys å tenke". Men han spår igjen at det vil komme en ny oppvåkning for menneskeånden.
[rediger] 5. Herskende kaster
Denne delen tar for seg framveksten av adel og presteskap. Det kommer fram at de siste er de verste, fordi de manipulerer folks tanker, siden de bestemmer seg for å fordunkle og tilsløre det som måtte finnes av sannhet til egen fordel. Dette fenomenet synes å gjenta seg over hele verden. Menneskene i verden tar til seg denne måten å tenke på, ettersom "de herskendes ideologi er den herskende ideologi".
[rediger] 6. Hjertenes mellomspill
Seks små scener under mottoet kjærligheten overvinner alt, også klassemotsetninger og fordommer.
[rediger] 7. Makt og bedrag
28 enkeltstående scener som skildrer de verste tilfellene av tyranni, utbytting og løgn fra klassisk historie. Denne delen kan lett sammenlignes med Bestialitetens historie i skildring av overlagte grusomheter.
[rediger] 8. Menneskeåndens lysbrudd
Her er vi framme ved navngitte profeter og filosofer. Mellom disse finner vi Platon, Aristoteles, Demokrit og Zenon. Deretter møter vi de jødiske sektene fariseere og sadukeere.
[rediger] 9. Himmel og Helvete
Tilbake i åndeverdenen møter vi igjen Abiriel og Ohebiel, og alle de menneskene som har dødd til da, deriblant mange av dem som tidligere er presentert, spesielt de fra "makt og bedrag". Wergeland er omhyggelig med å skildre hva han mener saligheten består i - for de grusomme fyrstenes del: skyldfølelse for sine ugjerninger til evig tid.
[rediger] Frelsen
[rediger] 1. Fristelsen i ørkenen
Her møter vi den unge Jesus, som sitter og grubler over menneskehetens historie, og sørger over tingenes tilstand. Akadiel kommer til ham og trøster ham, og monologen som følger er en indre kamp for Jesus. Her kjenner vi igjen fortellingen fra de førti dagene da Jesus ble fristet av djevelen. Akadiel hevder at Jesus er "Abiriel og Ohebiel i full forening".
[rediger] 2. Jesus og Johannes
Denne delen skildrer dåpen, og forskjellen på de to. Her møter vi Johannes Døperen slik han skildres i evangeliene.
[rediger] 3. Disiplene, moren og venninnene
Fra nå og framover følger vi Jesu gjerning nokså nøyaktig etter Bibelens tekst. Her holder Jesus den store Kjærlighets-monologen, som er Wergelands variant av Bergprekenen. Samtidig griper han tak i diktets grunntanke, mennesket som fallen ånd. Denne monologen er mye sitert, og er basert på Evangeliet etter Johannes: Din kjærlighet deg binder, menneske, på rette plass imellom jord og himmel.
[rediger] 4. Forklarelsen på berget
Scenen følger skildringen hos Matteus, men innslag av kommentarer fra Akadiel.
[rediger] 5. Jesus, folket og prestene
Prestenes og fariseernes reaksjon på Jesu forkynnelse. Wergelands Jesus er en frihetsforkynner, som foregriper den senere frigjøringsteologien. Dette er hoverårsaken til prestenes ergrelse over ham. Delen strekker seg helt fram til palmesøndag og inntoget i Jerusalem.
[rediger] 6. Siste samvær
Nattverden og Getsemane.
[rediger] 7. Mørkets seier
Jesus blir domfelt. Hos Wergeland er det igjen prestene som er de hovedansvarlige, ikke folket.
[rediger] 8. Korsfestelsen
Følger i stor grad handlingen hos Matteus og Johannes.
[rediger] 9. Jesu legemlige oppstandelse
Her innfører Wergeland en kvinne som heter Rakel, ikke kjent fra evangeliene. Wergeland legger stor vekt på kvinnenes deltagelse i hendelsene. Delen går ganske raskt fra oppstandelse til himmelfart. Disiplene går ut med budskapet straks etter.
[rediger] 10. Kristendommens første store seier
Denne delen skildrer hvordan kristendommen slår igjennom i Romerriket, og hvordan keiseren, her bare kalt Cæsar, blir urolig over den nye religionens fremmarsj. Til slutt velger han å la seg døpe, fordi han skjønner dette er den eneste måten han kan holde på kontrollen over sine folk. Tittelen på avsnittet er ironisk. I og med Cæsars beslutning, blir kristendommen en maktideologi som så mange andre. I denne delen omtales Jesus interessant nok som "republikaner" - altså en fare for den sittende makthaveren.
[rediger] 11. Jesu åndelige oppstandelse
År 1845, påskedag, og dikteren sitter og sturer over tingenes tilstand. Akadiel kommer til ham og gir ham en visjon over menneskehetens åndelige utvikling de neste tusen årene, og dikteren våkner opp hvert århundre for å se hva som har skjedd. I løpet av disse tusen årene blir det fred, likestilling, likeverd, og full seier for kristendommen gjennom fredelig fremgang. Alle de ulike sektene samles som "bekker i en stor flod", og paven blir overflødig. Den siste paven dør etter sekshundre år eller så. Til slutt samles hele menneskeheten i en felles hyllest til Gud.
