Milton Friedman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Milton Friedman (født 31. juli 1912, død 16. november 2006) var en amerikansk økonom. Han fikk i 1976 Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel for sine bidrag på områder som forbruksanalyse, valutahistorie og -teori, samt for å demonstrere kompleksiteten i stabiliseringspolitikk ^[1]. Friedman er kjent for å være en sterk tilhenger av en fri markedsøkonomi, og skrev mange populærvitenskapelige debattbøker i tillegg til sin akademiske forskning. I alle debattbøkene tar Friedman til orde for større frihet for enkeltmenneskene. Han mente at myndighetene i alle vestlige land, også USA, dominerer det økonomiske livet for mye.

Innhold 1 Pengepolitikk 2 Permanentinntektshypotesen 3 Politisk aktivisme 4 «Mirakelet i Chile» 4.1 Kritikk 5 Eksterne lenker 5.1 Kritiske artikler om Friedman og Chile 6 Utgivelser 6.1 Populærvitenskapelige publikasjoner 6.2 Akademiske bøker og artikler 7 Referanser

[rediger] Pengepolitikk

Friedman hadde en lang akademisk karriere, blant annet 30 år ved University of Chicago, der han var «Paul Snowden Russell Distinguished Service Professor of Economics». I tillegg har han vært rådgiver for flere amerikanske presidenter og hatt sentrale roller i en rekke rådgivende organer innen økonomisk politikk i De forente stater.

En av hans viktigste akademiske prestasjoner er forsøket på å påvise at den store depresjonen på 1930-tallet ikke skyldtes banker, spekulanter og andre private aktører i markedet. Tvert i mot. Han og hans medforfatterinne Anna Schwartz argumenterte i boken A Monetary History of the United States 1867-1960 (1963) at det var den amerikanske sentralbankens pengepolitikk som hadde skylden, og at depresjonen således skyldtes myndighetene, ikke markedet.

Poenget til Friedman var at den økonomiske nedgangskonjunkturen fra 1929-30 var ganske normal. Det store problemet kom da det oppstod en krise i det amerikanske bankvesenet høsten 1930. Det var maktkamp i ledelsen av den amerikanske sentralbanken, og banken klarte derfor ikke å redde forretnings- og sparebankene. I krisen i 1907-08 hadde bankene reddet hverandre. (Denne krisen hadde ført til opprettelsen av den amerikanske sentralbanken.) I desember 1930 gikk 350 amerikanske banker konkurs. Våren 1931 gjentok det samme seg. Nye banker gikk konkurs. Dette førte til at kunder mistet pengene sine, og at betalingssystemet ble hemmet. Høsten 1931 satte sentralbanken opp renten mitt i krisetidene, da Storbritannia forlot gullstandarden. Vinteren 1933 ble bankene rammet av en ny konkursbølge. Til sammen forsvant 10.000 av USAs 35.000 banker mellom 1929 og 1933. Da Franklin D. Roosevelt tiltrådte, startet redningsaksjonene for bankene igjen.

Samtidig unnlot Federal Reserve å øke pengemengden. På grunn av krisen hadde USA i årene etter 1929 et overskudd på handelsbalansen. Dette betød at gull strømmet inn, noe som vanligvis skulle føre til at sentralbanken økte pengene som var i omløp. Sentralbanken gjorde imidlertid ikke dette. Sammen med det store antallet konkurser i banknæringen, førte det til at pengemengden i USA falt med 35 prosent fra 1929-33^[2]. Det var dette fallet i pengemengden som gjorde at nedgangen i 1929 fikk utvikle seg til den store krisen, mener Friedman. Og dette fallet skyldes dårlig politikk fra de pengepolitiske myndighetene.

Teoretisk tilhører han monetaristene. Han anbefalte myndigheter og stater å ikke sette i verk etterspørselsregulerende tiltak, men heller bare justere pengemengden (publikums likviditet) i forhold til endringer i produksjonen.

På 1960-tallet var det mange land som førte en inflatorisk politikk. Tanken bak denne politikken var at det ville føre til lavere arbeidsledighet. Friedman mente at partene i arbeidslivet på sikt ville gjennomskue denne politikken, og at høyere inflasjon ikke kunne kjøpe lavere arbeidsledighet permanent. Tvert imot. Høyere inflasjon ville som regel bety mer variabel inflasjon, noe som vil føre til lavere investeringer, lavere økonomisk vekst og høyere ledighet. Friedman spådde derfor at denne politikken ville føre til stagflasjon. Han var sannspådd, og Paul Krugman har senere kalt denne spådommen for en av de store bragdene i den økonomiske vitenskap etter krigen^[3].

[rediger] Permanentinntektshypotesen

Milton Friedman har også satt sitt navn under permanentinntektshypotesen (PIH). Ifølge denne hypotesen, vil en vanlig konsument glatte forbruket gjennom livet. I perioder med uvanlig lav inntekt, vil man bruker mer enn inntekten ved å låne eller trekke på tidligere sparing. I perioder med høy inntekt, vil forbruket være lavere enn inntekten. Gjennomgående vil en rasjonell konsument bruke en permanent andel av sin forventede totale livsinntekt hvert år.

Opplyste og rasjonelle innbyggere innser at en plutselig økonomisk stimulans fra myndighetene, for eksempel i form av lavere skatt, er midlertidig. De vil derfor bare øke forbruket tilsvarende den permanente delen av denne stimulansen, som skal tilsvare renten av beløpet.

En meget viktig implikasjon av denne hypotesen er derfor at en aktiv finanspolitikk ikke vil ha de ønskede resultater. For at en aktiv og stabiliserende finanspolitikk skal virke, må husholdningene bruke en stor del av en eventuell inntektsøkning. Det vil gi høyere etterspørsel direkte. De som selger produkter til husholdningene, får også økte inntekter, og vil øke sin etterspørsel, og så videre. Denne effekten kalles multiplikatoreffekten, og innebærer at den samlede etterspørselen vil øke langt mer enn statens stimulanser. Det gir i sin tur lavere arbeidsledighet, som oftest er målet med en aktiv finanspolitikk. Dersom husholdningene sparer mye av en plutselig inntektsøkning, som Friedman sier at de vil, vil multiplikatoreffekten være liten ^[4].

[rediger] Politisk aktivisme

I tillegg til sin vitenskapelige publisering, hadde Friedman en stor populærvitenskapelig produksjon, blant annet sammen med sin kone, Rose. Hans mest kjente verk var fjernsynsserien^[5] og boken Free to Choose. Fjernsynsserien ble vist på PBS i 1980 og ble senere en populær bok. Serien ble også vist på NRK. Boken [[Capitalism and Freedom]] var også mye lest.

Individets rett til selv å velge var Friedmans hjertesak, enten det dreide seg om kamp mot verneplikt, rett til fritt skolevalg, liberalisering av narkotikalovgivningen eller retten til selv å styre sin egen økonomi. Han var svært skeptisk til både fagforeninger og ikke minst byråkrater, og en sterk tilhenger av markedet som måten å produsere og fordele goder på.

I tillegg til Nobelprisen, fikk han en rekke æresdoktorater fra forskjellige universiteter. Han mottok «The Presidential Medal of Freedom» i 1988, og var også senior research fellow ved Hoover Institution i USA.

Milton Friedmans sønn, David, har fulgt opp sin fars forsvar av frie markeder og mennesker, og er en kjent libertarianer. David går imidlertid lengre enn sin far, og tar til orde for anarkokapitalisme.

Friedman døde 16. november 2006 av hjerteproblemer, 94 år gammel.

[rediger] «Mirakelet i Chile»

Friedman var kontroversiell i politiske miljøer, ikke bare fordi han tar til orde for en radikal liberalistisk politikk, men også fordi han har ble beskyldt for å støtte den chilenske diktatoren Augusto Pinochets regime på 1970-tallet. Friedman besøkte Chile i 1975 og holdt flere foredrag, og møtte i denne forbindelse Pinochet. «The Chicago Boys», som var en gruppe med chilenske økonomer som var sterkt inspirert av Friedmans økonomiske tanker, stod bak den økonomiske politikken som ble ført i Chile. Da han fikk Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel i 1976, møtte demonstranter opp for å protestere, fordi de mente at han var en støttespiller for Pinochets diktatoriske regime.

Mange, deriblant Friedman selv, mente imidlertid at den økonomiske politikk som ble ført i Chile under Pinochets styre gjorde underverker for landet. Friedmans påstand var at frie markeder skaper den beste forutsetningen for demokrati og at der mennesker får makt over sine egne økonomiske valg, vil de kreve makt over de som utøver statens mydighet også. Friedman brukte selv begrepet «mirakelet i Chile» om utviklingen. Pinochets liberale økonomiske politikk ble i stor grad videreført av de neste statslederne, noe som førte til blant annet at fattigdommen i landet ble nesten halvert i perioden 1987–98 – fra 45 til 22%. Chile er i dag blant Sør-Amerikas rikeste land, og blir i regionen kun slått av Argentina på FNs HDI-rangering.

Friedman sa selv det følgende i et intervju med PBS i forbindelse med dokumentarfilmen «Commanding Heights: The Battle for the World Economy»: ^[6]

«The Chilean economy did very well, but more important, in the end the central government, the military junta, was replaced by a democratic society. So the really important thing about the Chilean business is that free markets did work their way in bringing about a free society.»

[rediger] Kritikk

Kritikere har på den annen side påstått at det såkalte mirakelet i Chile i virkeligheten forteller den motsatte historien: Da Pinochet grep makten gjennom sitt kupp i 1973, var arbeidsledigheten på 4,3%. Etter ti år med Friedman-inspirert økonomi hadde den steget til 22% i 1983. 20% av Chiles befolkning levde under fattigdomsgrensen i 1970, men da Pinochet gikk av i 1990 levde 40% av befolkningen under fattigdomsgrensen. Under militærdiktaturet sank reallønnen med 40%.

Mens Friedmans chilenske tilhengere, «The Chicago Boys», fikk gjennomført en privatisering av offentlige pensjoner, 66 banker og 212 statlige industrier, hevder kritikerne at det var keynesisansk politikk som reddet Chile fra krisen i 1983 (da bruttonasjonalproduktet sank med 19% på ett år), ved at Pinochet-regjeringen gjennomførte en statlig innsats for å redde en halv million arbeidsplasser. Tiltaket ble etterfulgt av en renasjonalisering av pensjoner, banker (disse ble senere igjen privatisert på ny) og fremfor alt kobberindustrien, landets viktigste inntektskilde, som fremdeles er under statlig kontroll i dag.

[rediger] Eksterne lenker

• Intervju med Milton Friedman i forbindelse med dokumentarfilmen «Commanding Heights»
• Milton & Rose D. Friedman Foundation for Educational Choice

[rediger] Kritiske artikler om Friedman og Chile

• Greg Palast imøtegår det han karakteriserer som «myten om mirakelet i Chile». Fra The Observer.
• Damien McCrystal, også i The Observer, med flere kritiske merknader til Friedman.
• Enda en kritisk gjennomgang av påstandene om «mirakelet i Chile».

[rediger] Utgivelser

[rediger] Populærvitenskapelige publikasjoner

• Capitalism and Freedom ISBN 0226264017 (1962)
• Social Security: Universal or Selective? sammen med Wilbur J. Cohen (1972)
• There's No Such Thing as a Free Lunch (1975), columns from Newsweek
• Free to Choose: A personal statement, sammen med Rose Friedman, (1980)
• Economic Freedom, Human Freedom, Political Freedom ISBN 188396900X (1992)
• Two Lucky People: Memoirs (sammen med Rose Friedman) ISBN 0226264149 (1998)
• Money Mischief: Episodes in Monetary History ISBN 0151620423 (1994)
• "The Case for Free Trade" sammen med Rose Friedman, 1997, Hoover Digest
• "Reflections on A Monetary History" The Cato Journal, Vol. 23, 2004

[rediger] Akademiske bøker og artikler

• Income from Independent Professional Practice sammen med Simon Kuznets (1945), Milton Friedmans PhD thesis
• "Utility Analysis of Choices Involving Risk" sammen med L. Savage, 1948, Journal of Political Economy.
• "A Monetary and Fiscal Framework for Economic Stability", 1948, ‘’American Economic Review’‘ [in JSTOR].
• "Some Comments on the Significance of Labor Unions for Economic Policy", 1951, in D. McC. Wright, editor, The Impact of the Union. New York: Harcourt Brace.
• "Commodity-Reserve Currency", 1951, Journal of Political Economy
• "The Expected-Utility Hypothesis and the Measurability of Utility", sammen med L. Savage, 1952, Journal of Political Economy
• The Methodology of Positive Economics (1953)
• Essays in Positive Economics (1953)
• "The Quantity Theory of Money: A restatement", 1956, in Friedman, editor, Studies in Quantity Theory.
• A Theory of the Consumption Function (1957)
• "The Supply of Money and Changes in Prices and Output", 1958, in Relationship of Prices to Economic Stability and Growth.
• A Program for Monetary Stability (1960)
• "The Demand for Money: Some theoretical and empirical results", 1959, ‘’Journal of Political Economy’‘ [also in JSTOR]
• ‘’A Program for Monetary Stability’‘ (1960
• "The Lag in Effect of Monetary Policy", 1961, ‘’Journal of Political Economy’‘ [in JSTOR]
• "Should There be an Independent Monetary Authority?", in L.B. Yeager, editor, In Search of a Monetary Constitution
• Inflation: Causes and consequences, 1963.
• A Monetary History of the United States, 1867-1960, with Anna J. Schwartz, 1963.
• "Money and Business Cycles" with A.J. Schwartz, 1963, REStat.
• "The Relative Stability of Monetary Velocity and the Investment Multiplier in the United States, 1898-1958", with D. Meiselman, 1963, in Stabilization Policies.
• "A Reply to Donald Hester", with D. Meiselman, 1964, REStat
• "Interest Rates and the Demand for Money", 1966, JlawE
• The Balance of Payments: Free Versus Fixed Exchange Rates with Robert V. Roosa (1967)
• "What Price Guideposts?", in G.P. Schultz, R.Z. Aliber, editors, Guidelines
• "The Role of Monetary Policy: Presidential Address to AEA", 1968, American Economic Review [in JSTOR] Vol. 58, pp. 4-17. * "Money: the Quantity Theory", 1968, IESS
• "The Definition of Money" with Anna J. Schwartz, 1969.
• Monetary vs. Fiscal Policy with Walter W. Heller (1969)
• "Comment on Tobin", 1970, Quarterly Journal of Economics
• Monetary Statistics of the United States: Sources, methods. with Anna J. Schwartz, 1970.
• "A Theoretical Framework for Monetary Analysis", 1970, Journal of Political Economy [in JSTOR].
• The Counter-Revolution in Monetary Theory. 1970.
• "A Monetary Theory of National Income", 1971, Journal of Political Economy [in JSTOR]
• "Comments on the Critics", 1974, in Gordon, ed. Milton Friedman and his Critics.
• "Monetary Correction: A proposal for escalation clauses to reduce the cost of ending inflation", 1974
• The Optimum Quantity of Money: And Other Essays (1976)
• Price Theory (1976)
• Milton Friedman in Australia, 1975 (1975)
• Milton Friedman's Monetary Framework: A Debate with His Critics (1975)
• "Comments on Tobin and Buiter", 1976, in J. Stein, editor, Monetarism.
• "Inflation and Unemployment: Nobel lecture", 1977, Journal of Political Economy [in JSTOR]. Vol. 85, pp. 451-72.
• "Interrelations between the United States and the United Kingdom, 1873-1975.", with A.J. Schwartz, 1982, J Int Money and Finance
• Monetary Trends in the United States and the United Kingdom: Their relations to income, prices and interest rates, 1876-1975. with Anna J. Schwartz, 1982
• "Monetary Policy: Tactics versus strategy", 1984, in Moore, editor, To Promote Prosperity.
• “Lessons from the 1979-1982 Monetary Policy Experiment, ” Papers and Proceedings, American Economic Association. pp. 397-401. (1984).
• "The Case for Overhauling the Federal Reserve", 1985, Challenge
• "Has Government Any Role in Money?" with Anna J. Schwartz, 1986, JME
• "Quantity Theory of Money", in J. Eatwell, M. Milgate, P. Newman, editors, The New Palgrave (1998)
• "George J. Stigler, 1911-1991: Biographical Memoir", 1998, at

National Academy of Science

[rediger] Referanser

1. ^ The Sveriges Riksbank Prize in Economic Sciences in Memory of Alfred Nobel 1976
2. ^ Transkript av tredje avsnitt av Friedmans TV-serie Free to Choose.
3. ^ Krugmans kronolog over Milton Friedman i New York Review of Books
4. ^ A retrospective on Friedman's theory of permanent income
5. ^ IdeaChannel TV
6. ^ On His Role in Chile Under Pinochet