Oder-Neisse-linjen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kart over den Tysk-Polske grensen etter 1945, tapte tyske områder er markert med gult; grønt for dagens Tyskland

Oder-Neisse-linjen (tysk Oder-Neiße-Linie), (polsk Granica na Odrze i Nysie Łużyckiej) har vært grensen mellom Den tyske demokratiske republikk og Polen siden 1950 og siden 1990 grensen mellom det samlede Tyskland og Polen. Linjen følger stort sett elvene Oder og Neisse, men svinger vest av Oder så de to byene Szczecin og Swinoujscie tilhører Polen.

[rediger] Historisk bakgrunn

Før den andre verdenskrig var Polens vestlige grense mot Tyskland bestemt innenfor rammene av Versailles-traktaten fra 1919. Grensen gikk stort sett langs de historiske grenselinjene for det gamle Polen, men med små justeringer grunnet befolkningssammensetningen i forskjellige områder. Den østlige delen av Pommern, Schlesien og Masuria hadde blitt delt, med store områder befolket av slavere på den tyske siden og store tyske byer på den polske. Selve grensen var i tillegg svært lang og den «Polske korridor» avskar «Fristaten Danzig» fra resten av Tyskland.

Den Tysk-Polske grense, grenseelven Neisse ved Bahren

Etter andre verdenskrig var slutt forlangte Sovjet at Polens grenser østover skulle flyttes vestover så den i hovedsak gikk langs den såkalte Curzonlinjen. Til gjengjeld fikk Polen flytte sine grenser vestover på Tysklands bekostning. Store folkegrupper ble tvangsflyttet for å tilpasse innbyggerne til de nye grensene. Omlag ti millioner tyskere måtte flykte fra århundregamle tyske områder; de fleste polakker mente imidlertid at det var en riktig avgjørelse med tanke på de lidelser Tyskland hadde utsatt Polen for under krigen.

[rediger] Tysk annerkjennelse av grensen

Regjeringene i Øst-Tyskland og Polen undertegnet en grenseavtale i Zgorzelec i 1950 hvor Oder-Neisse-linjen ble gjensidig anerkjent, offisielt betegnet som «Grensen for fred og vennskap». [1]

Annerkjennelse av Oder-Neisse-linjen som en endelig Tysk-Polsk grense var et av Sovjets krav for å godta et gjenforent Tyskland. Kravet ble avvist av den vest-tyske kansleren Konrad Adenauer, og mange mente at Øst-Tyskland ikke hadde fullmakt til å representere hele Tyskland.

De fleste av de 12 millioner fordrevne tyskerne hadde bosatt seg i Vest-Tyskland og en annerkjennelse av Oder-Neisse-linjen som en permanent tysk grense ble lenge ansett som politisk umulig. I 1963 erklærte imidlertid Willy Brandt at «selvfornektelse er forræderi» og fra midten av 1960-tallet disktuterte den tysk evangeliske kirken en mulig annerkjennelse av den nye grensen.

Vest-Tysklands holdning endret seg med Willy Brandts Ostpolitik. I 1970 undertegnet Vest-Tyskland avtaler med Sovjet og Polen hvor Oder-Neisse-linjen ble godtatt som en faktisk grense for Polen. De to avtalene gjorde det til en viss grad mulig for de fordrevne å besøke områdene de hadde forlatt; å permanent vende tilbake var imidlertid utenkelig.

Etter den tyske gjenforeningen i 1990 undertegnet det forente Tyskand og Polen en avtale den 14. november 1990 hvor Oder-Neisse-linjen ble fastlagt som landenes endelige grense. Før avtalen ble undertegnet hadde Tyskland endret sin forfatning og slettet artikkel 23 som kunne blitt benyttet som grunnlag for å kreve de historiske tyske områdene i øst. Den tyske kansleren Helmut Kohl motsatte seg først annerkjennelsen av Oder-Neisse-linjen og et betydelig diplomatisk arbeid ble lagt ned for å sikre at Tyskland aksepterte grenselinjen.

Den Tysk-Polske grenseavtalen trådte i kraft den 16. januar 1992, sammen med en annen avtale om godt naboskap; hvor de to landene gjensidig forpliktet seg til å verne om grunnleggende rettigheter for sine respektive minoriteter. Det bor fremdeles omlag 150 000 etniske tyskere i Polen, mens det bor halvannen million polakker i Tyskland, både nylig innvandrede og familier som har bodd der i over hundre år. Et stort antall av disse «Polske immigrantene» ble med den andre avtalen anerkjent som «legale tyskere» og som skulle regnes som innfødte tyskere.