Konrad Adenauer
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konrad Adenauer (født 5. januar 1876 i Köln, død 19. april 1967 i Rhöndorf) var en tysk katolsk politiker og statsmann (Zentrum, etter krigen CDU).
Han var sønn av en embedsmann, studerte jus og arbeidet som advokat, før han ble fulltids politiker. Fra 1917 til 1933 og i 1945 var han overborgermester i Köln og fra 1920 til 1933 dessuten president for det preussiske statsrådet som medlem av Det katolske senterpartiet. I denne egenskapen var han den viktigste demokratiske motspilleren til Preussens sosialdemokratiske statsminister Otto Braun.
Etter krigen deltok han i grunnleggelsen av CDU. I 1949 ble han valgt som første tyske kansler etter annen verdenskrig, en stilling han beholdt til 1963, noe som på det tidspunktet gjorde ham til den lengst regjerende kansler siden Otto von Bismarck. Fra 1951 til 1955 var han også utenriksminister.
Utenrikspolitisk er han kjent for «Politik der Stärke», en politikk som gikk ut på å være hard overfor Sovjetunionen, Øst-blokken og kommunismen. Bakgrunnen for denne politikken var tanken om at et gjenforent og demokratisk Tyskland bare kunne oppstå gjennom et sterkt Vest-Tyskland. Som følge av landets erfaringer under annen verdenskrig var også Tyskland en ekstremt antikommunistisk stat. Dette medførte et usedvanlig nært samarbeid med USA og Vest-blokken, som kulminerte med tysk NATO-medlemskap i 1955. Selv om landets midlertidige grunnlov fra 1949 krevet gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937, avslo Adenauer enhver tanke om et samlet, men nøytralt Tyskland. Dette fordi han anså at en slik ordning ville gi Sovjetunionen en for sterk dominans overfor tysk politikk, og en manglende amerikansk sikkerhetsgaranti ville kunne foranledige en sovjetisk invasjon vestover i Europa. Dette synet var et syn han delte med den amerikanske utenriksministeren John Foster Dulles. Disse var forøvrig begge dypt religiøse, og ble personlige venner, noe som førte til et meget tett og effektivt samarbeid i utenrikspolitikken.
En annen av hans hjertesaker var gjenoppbygningen av Tysklands militære kapasitet, som ga landet en av Europas største og mest moderne hærer. Hans vennskap med Charles de Gaulle var også viktig for forsoningen mellom Frankrike og Tyskland, og for etableringen av EUs forløpere.
I 1954 fikk han Karlsprisen, og han er æret med en byste i Walhalla-tempelet.
| Forgjenger: Lutz Schwerin von Krosigk |
Tysklands kansler |
Etterfølger: Ludwig Erhard |
| Forgjenger: Lutz Schwerin von Krosigk |
Tysklands utenriksminister |
Etterfølger: Heinrich von Brentano di Tremezzo |
