Den tyske demokratiske republikk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Deutsche Demokratische Republik | |
| Den tyske demokratiske republikk | |
 |
 |
| Flagg | Riksvåpen |
| Offisielle språk | Tysk |
| Hovedstad: | Øst-Berlin |
| Styreform: | Folkerepublikk |
| Statsoverhode: | |
| Statskirke: | ingen |
| Valuta: | Mark der DDR |
| Areal: | 108 333 km² |
| Befolkning: | 17 000 000 (-) |
| Eksisterte: | 7. oktober 1949 - 3. oktober 1990 |
| Geografisk plassering: | |
 |
|
Den tyske demokratiske republikk (tysk: Deutsche Demokratische Republik, DDR), uformelt også kalt «Øst-Tyskland» (ikke å forveksle med de historiske østlige tyske provinsene), i Vest-Tyskland referert til som Midt-Tyskland, SBZ eller «såkalte DDR», var en totalitær kommuniststat som bestod av den sovjetiskokkuperte delen av Tyskland (Sowjetische Besatzungszone, SBZ) fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990.
Innhold |
[rediger] Historie
9. oktober 1949 ble Den tyske demokratiske republikk, Deutsche Demokratische Republik, grunnlagt i den sovjetiske sonen av Tyskland. Dette ble ikke godtatt i vest.
17. juni 1953 Arbeideropprør i Berlin: Arbeidere protesterer for bedre vilkår, kortere arbeidsdag og frie valg. Samme ettermiddag slås opprøret brutalt ned av den sovjetiske hæren. Dagen for folkeoppstanden blir året etter gjort til offentlig høytidsdag i Vest-Tyskland, og en del av Unter den Linden i Vest-Berlin ble gitt navnet Straße des 17. Juni.
13. august 1961 Berlinmuren påbegynnes og markerer den fysiske delingen av øst og vest.
3. mai 1971 går Walter Ulbricht av og erstattes av Erich Honecker.
21. desember 1972 undertegnes den såkalte Grundlagenvertrag, den viktigste avtalen som fulgte av Willy Brandts Ostpolitik. Her anerkjennes Den tyske demokratiske republikk av Forbundsrepublikken Tyskland. Denne politikken førte også til at andre NATO-land anerkjente DDR.
18. oktober 1989 Erich Honecker må gå av etter en rekke med demonstrasjoner. Han ble erstattet av Egon Krenz.
9. november 1989 Etter massivt press kunngjør generalsekretær Krenz gjennom politbyråmedlemmet Günter Schabowski at grensepasseringer til Vestberlin tillates, men grensevaktene blir ikke informert om reglene for passeringene. Dette fører til at folk slippes ukritisk igjennom, og folk begynner å rive den forhatte muren.
18. mars 1990 De første og siste frie valgene i DDRs historie gjennomføres. CDU vinner en stor seier ved å love gjenforening med Forbundsrepublikken Tyskland. Lothar de Maizière blir DDRs siste statsleder.
1. juli 1990 inngår de to tyske statene en valutaunion.
12. september 1990 undertegnes en avtale mellom de to tyske statene og sierherrene fra andre verdenskrig. Dette var det siste hinderet for at DDR kunne innlemmes i den tyske forbundsrepublikken.
3. oktober 1990 opphørte Den tyske demokratiske republikk å eksistere som stat, og dens territorium ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland.
[rediger] Økonomi
Den sovjetokkuperte sonen mistet en god del av industrien etter krigen, etter at sovjeterne nedmonterte fabrikker og flyttet de til Sovjetunionen og foretok annen plyndring som «krigsskadeerstatninger».
På tross av denne økonomiske påkjenningen ble DDR snart en av de viktigste økonomiene i Comecon, kommunistblokkens økonomiske samarbeidsområde, og DDR-staten ble den mest avanserte og velstående av de østeuropeiske kommunistlandene. På samme måte som i vest lyktes man å bygge tungindustrien opp igjen. Levestandarden i østsonen var likevel betydelig dårligere enn i vestsonen.
Som i de andre folkedemokratiene hadde man i DDR en planøkonomi, der staten kontrollerte hele økonomien. Det var et statlig ansvar å sette produksjonskvoter, noe som førte til en kronisk mangel på forbruksvarer med tilhørende køer i butikkene. Det var bl.a. ventelister på flere år for å få kjøpt en bil.
Utover på 1970-tallet ble problemene i økonomien større og større. Samtidig valgte myndighetene å nasjonalisere de private bedriftene man hittil hadde tillatt (om enn i liten skala). Dette bidro til å forsterke den negative trenden, og mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst. I 1983 lånte forbundsrepublikken Tyskland en million mark til DDR for å redde DDRs økonomi. De statlige foretakenes (VEB, Volkeigene Betriebe) manglende evne til fornyelse da eksportmarkedet til Sovjetunionen kollapset senere på 1980-tallet gjorde at problemene ble svært store frem mot sammenslåingen.
Etter at DDR ble en del av Forbundsrepublikken mistet mange DDR-bedrifter sitt marked, noe som førte til stor arbeidsledighet i de tidligere østtyske delstatene. Arbeidsledigheten er fortsatt betydelig høyere i det østlige Tyskland enn i vest.
[rediger] Politikk
Etter krigens slutt ble det tyske kommunistpartiet KPD og den østlige grenen av det sosialdemokratiske partiet SPD tvangssammenslått til det sosialistiske enhetspartiet SED. Dette ble gjort på ordre fra Moskva.
I tillegg til SED, som dominerte DDRs politikk totalt, fantes det også fire andre partier, kalt «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytepartier»): Christlich-Demokratische Union Deutschlands (Tysklands kristeligdemokratiske union i DDR, CDU), Demokratische Bauernpartei Deutschlands (Tysklands demokratiske bondeparti, DBD), Liberal-Demokratische Partei Deutschlands (Tysklands liberal-demokratiske parti, LDPD) og Nationaldemokratische Partei Deutschlands (Tysklands nasjonaldemokratiske parti, NDPD). Disse partiene må ikke forveksles med partier i Vest-Tyskland med samme navn.
Disse fem partiene var representert i DDRs parlament, Volkskammer (Folkekammeret). I tillegg til partiene var også ungdomsorganisasjonen Freie Deutsche Jugend (Fri tysk ungdom, FDJ) og fagforeningen Freier Deutscher Gewerkschaftsbund (Fri tysk fagforening, FDGB) representert i Folkekammeret.
Regjeringen i DDR ble kalt Ministerrat (ministerråd), og etter landets første president Wilhelm Piecks død i 1960 ble rollen som statleder utøvd av lederen i Staatsrat.
Det ble jevnlig avholdt valg i DDR, der velgerne kunne velge mellom å stemme åpent eller hemmelig. Ved å velge å stemme hemmelig kunne man bli registrert av det hemmelige politiet Stasi som «klasseforræder». Valgene var derfor bare en parodi på frie valg, man kunne uansett ikke oppnå noe særlig ved å stemme på noen av de andre partiene. SED vant derfor alltid store seirer. Representasjonen i statsorganene var dessuten bestemt på forhånd, og SED hadde rett til et bestemt antall representanter uansett valgresultat.
[rediger] Administrativ inndeling
Fra starten av ble DDR inndelt i fem land (delstater): Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen. Disse utgjorde sammen med Øst-Berlin DDR fra 1949 til 1952.
Etter 1952 ble delstatene i DDR oppløst, og erstattet med femten distrikter (Bezirke). Disse hadde navn etter sine største byer: Rostock, Schwerin, Neubrandenburg, Magdeburg, Potsdam, Berlin, Frankfurt an der Oder, Cottbus, Halle, Erfurt, Leipzig, Dresden, Karl-Marx-Stadt, Gera og Suhl.
Etter DDR ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland ble de tidligere landene gjenopprettet, nå som delstater i et samlet Tyskland.
[rediger] Idrett
DDR-regimet satset store ressurser på idrett, og landets idrettsutøvere var såpass fremgangsrike at man i enkelte OL kunne måle seg med antallet medaljer USA og Sovjetunionen vant. Etter murens fall viste det seg imidlertid at noe av suksessen bygget på bruk av doping, der idrettsutøvere ble systematisk dopet gjennom hele karrieren.
