Slaget på Hatthammeren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

{{{underskrift}}}
Slaget på Hatthammeren
Konflikt: Birkebeinerkrigene

Dato:	Sommeren i 1178
Sted:	Hatthammeren vest for Nidaros mellom Trondheim og Byneset samt dagens Leinstranda
Resultat:	Seier for erkebiskopens styrker med bymennenes støtte
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Birkebeinerflokken med tronpretendent Sverre Sigurdsson	Magnus Erlingssons kongedømme i Norge
Kommandanter
Sverre Sigurdsson	Erkebiskop Øystein Erlendsson med bymennene i Nidaros
Styrke
1 tjuesesse og tre mindre skip med trolig 200 til 300 mann	5 skip med 400 til 500 mann hver, Erkebispeskipet som tjuesesse hadde nitti til hundre mann om bord
Tap
Ukjent, ett skip unnslapp for så å blir forlatt. To menn ble oppgitt som drept, men tapet var nok større.	Ukjent
{{{notater}}}

Slaget på Hatthammeren i 1178 vest for Nidaros var det første regulære sammenstøtet for den nye tronestreberen hos birkebeinerne, Sverre Sigurdsson. Sjøslaget endte med nederlag for Sverre mot et oppbud av godt bevæpnede bymenn fra Nidaros. De sistnevnte fikk verdifulle støtte fra erkebiskop Øystein Erlendssons følge av hærmenn. Slaget var en mindre trefning uten avgjørende betydning.

[rediger] Bakgrunn

Etter å ha blitt hyllet som konge på et tinget i Båhuslen, mars 1177, og deretter på Øretinget i Trøndelag, juni samme år, valgte Sverre Sigurdsson å foreta en geriljakrigføring. Målet for aksjonen var ikke bare å slanke bort de dårlige elementer blant birkebeinerne, som kan ha bestått av opptil tusen mann istedenfor de knappe tre hundre som Sverres saga hevdet, men også å kunne øke flokkens dyktighet og overlevelse.

Strategien var å dominere på de steder hvor det ikke fantes motstandere. Dette var en relativt enkel oppgave i et så stort og tynt befolket land som Norge, med store avstander mellom befolkningskonsentrasjoner som Nidaros, Bergen og Tønsberg. Bondemilits var dermed de gjenværende motstanderne, og disse måtte birkebeinerne kjempe imot i flere sammenstøt i årene 1177 til 1178. Det første sammenstøtet kom ved Trondheim i juni 1177, der bare 180 birkebeinerne, kanskje dobbelt så mange i virkeligheten, vant over to separate styrker på 700 og 500 mann. Sverre unngikk konfrontasjon med de kongelige styrkene fordi han visste hans flokk ikke kunne måle seg med kongens menn. Ved å ha et mindre antall tøffe og stridsvante menn med seg kunne han dominere omgivenhetene tross ulike odds. Ved et tilfelle var det 240 birkebeinere mot 1200 bøndene ved Mjøsa.

Sommeren 1178, etter flere strategiske felttog, eller streifstog, i den hensikt å svekke den kongelige kontrollen samt å skaffe forskyninger til sine egne styrker gjennom plynding, marsjerte birkebeinerne for andre gang til Trøndelag. På dette tidspunktet lot det til at Sverre hadde besluttet å erobre Nidaros, selv om Sverres saga påstår at det skjedde under tvang fra egne menn som vil slåss i håp om rikt krigsbytte. Sagaopplysningen kan være en bevisst redigering hvor Sverre vrir fra seg ansvaret for nederlaget i hans første regulære slag.

I Nidaros hadde erkebiskop Øystein Erlendsson et væpnede følge og flere skip i beredskap for å forsvare byen da det kom meldinger om birkebeinernes ankomst fra Namdalen og vestover i små fartøyer. Erkebiskopen byr ut et oppbud av bymenn og kjøpmenn. Disse ble organisert på flere av de skipene som erkebiskopen hadde skaffet, blant annet Erkebispeskipet der Sigurd, sønn av Ossur Balle, var leder. Når vetene tennes, stevner bymennene ut og rodde fra Nidelva, ut i fjorden og langs kysten til det ubygde skogsområdene Gaularåsen (dagens Bymarka og Leinstrandmarka). Under Hatthammeren oppdaget de birkebeinerne.

[rediger] Sjøslaget

Med fem skip gikk bymennene og erkebiskopens hærmenn til angrep mot birkebeinernes fire skip. Ettersom de lå tett inntil land ble begge flåtene drevet mot strendene av en nordøstlig vind. Det var da Erkebispeskipet kom inn i kampene og gikk til angrep med rundt hundre menn trolig kledt i ringbrynje og annet godt krigsutstyr. Sverre innså at de ikke kunne vinne over bymennene, som viste seg å være både sterkere og mer stridsvillige enn det de hadde trodd i forveien. På hans ordre kaster birkebeinerne seg på land, men blir tett forfulgt av bymennene som tilogmed greide å såre Sverre med et kastespyd, og klarte å felle to av hans menn.

[rediger] Etterspillet

Nederlaget på Hatthammeren vest for Nidaros var et kraftig tilbakeslag for birkebeinerne. De måtte flykte sørover til Opplandene og deretter ned til Viken der Magnus Erlingsson og Orm kongebror holdt til. Sverre valgt på ny å søke slag, men denne gangen ville han bestemme hvor slaget skulle stå. Da meldningene kom om at den kongelige hæren var på vei til Ringerike fra Lier viste han hvilken vei kongen vil ta. Resultatet var Slaget ved Hørte bro.