Slaget ved Trafalgar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Trafalgar ble utkjempet den 21. oktober 1805 og var en del av krigen «den tredje koalisjonen», ledet av Storbritannia, førte mot Frankrike. Det var det viktigste sjøslaget under Napoleonskrigene og det sentrale sjøslaget i det 19. århundre. En flåte på 27 linjeskip fra Royal Navy ødela en fransk-spansk flåte på 33 linjeskip vest for Kapp Trafalgar, sørvest i Spania. Den franske og spanske flåten under den franske viseadmiral Pierre Charles de Villeneuve mistet 22 skip, mens britene ikke hadde skipstap. Britenes tap av sjøfolk og soldater var på 449 døde og 1 241 sårede, mens de fransk-spanske tap var på 4 408 døde og 2 545 sårede. Den britiske sjefen for eskadren, viseadmiral Horatio Nelson døde mot slutten av slaget; han hadde da sikret sin plass som Storbritannias største helt til sjøs.

Den spektakulære britiske seieren bekreftet den sjømilitære overmakten Storbritannia hadde etablert under attenhundretallet. Etter slaget var Royal Navy suveren på havet inntil det keiserlige Tyskland bygget seg opp før første verdenskrig, hundre år senere. Idet slaget ved Trafalgar ble utkjempet hadde imidlertid Napoleon gitt opp planene om å invadere England og utførte i stedet suksessfulle militære operasjoner i Tyskland mot britenes allierte på kontinentet.

Innhold 1 Bakgrunn 1.1 Flukt til Vestindia 1.2 Tilflukt i Cádiz 1.3 Forsyningssituasjonen 2 Nelsons slagplan 3 Slaget 3.1 Avreisen 3.2 Slaget starter 4 Etter slaget 5 Konsekvenser 6 Eksterne lenker

[rediger] Bakgrunn

I 1805 var Frankrike under Napoleon den dominerende militære makt på det europeiske kontinent, mens den britiske Royal Navy kontrollerte havet. Som en del av sin strategi hadde britene innført en blokade mot Frankrike, det hemmet fransk handel og oppbyggingen av franske sjømilitære ressurser. På tross av flere suksessfulle omgåelser av blokaden var de franske sjømilitære styrkene ikke i stand til å påføre britene større tap. Britenes kontroll over havet gjorde det relativt lett å angripe franske interesser hjemme og ute.

Da «den tredje koalisjonen» erklærte Frankrike krig etter den kortvarige freden i Amiens var Napoleon fast bestemt på å invadere Storbritannia. For å klare det var han imidlertid nødt til å sikre at Royal Navy ikke kunne ødelegge invasjonsstyrken, som ville trenge den franske flåtens kontroll av den engelske kanal.

Den franske marinens hovedstyrke var ved Brest, i Bretagne og i Toulon ved middelhavskysten. Andre havner langs den franske atlanterhavskysten hadde mindre marineenheter. I tillegg var Frankrike og Spania allierte, så den spanske flåten i Cádiz og Ferrol var også tilgjengelig.

Britene hadde erfarne og veltrente marineoffiserer mens de beste franske offiserene enten hadde blitt henrettet eller avskjediget fra tjenesten under den første delen av den franske revolusjonen. Den mest erfarne franske marineoffiseren var derfor viseadmiral Pierre-Charles Villeneuve, sjef for Frankrikes middelhavsflåte. Villeneuve hadde imidlertid vært lite offensiv overfor Nelson og Royal Navy etter sitt nederlag mot Nelson ved slaget ved Nilen.

Napoleons sjøkrigsstrategi i 1805 var at de franske og spanske styrkene i Middelhavet og Cádiz skulle bryte gjennom blokaden og samle seg i Karibien. Derfra skulle de returnere, støtte flåten i Brest når de brøt ut, og sammen skulle de rydde den engelske kanal for britiske marinefartøy, og slik sikre overfarten for invasjonsstyrkene.

[rediger] Flukt til Vestindia

I begynnelsen av 1805 kommanderte Lord Nelson den britiske flåten som blokkerte Toulon. I motsetning til William Cornwallis, som ledet britenes tette blokade av Brest, så la Nelson an en lett blokade, i håp om å narre den franske flåten ut. Nelsons plan var å møte og ødelegge den franske flåten i et avgjørende slag. Men da den franske flåten under Villeneuve seilte ut var Nelsons skip ikke i posisjon, grunnet en storm. Mens Nelson lette etter den franske flåten i Middelhavet, passerte franskmennene Gibraltarstredet, møtte den spanske flåten og seilte som planlagt til Vestindia. Da Nelson oppdaget at den franske flåten hadde unnsluppet og var på vei over Atlanterhavet, forlot han Middelhavet og fulgte etter. Den tids admiraler hadde stor grad av selvstyre, grunnet dårlige kommunikasjonsmuligheter. Nelsons oppgave var å stenge inne, eller ødelegge den franske flåten under Villeneuve.

[rediger] Tilflukt i Cádiz

I Vestindia klarte den franske flåten å unngå britene. De seilte tilbake til Europa, planen var å bryte blokaden ved Brest. Da to spanske skip ble erobret av britene under slaget ved Kapp Finisterre avbrøt Villeneuve forsøket, og seilte istedet til Ferrol.

Napoleons plan for invasjonen av England var helt avhengig av evnen til å samle en tilstrekkelig antall linjeskip ved Boulogne. Det betød at Villeneuves styrke på 32 linjeskip sluttet seg til Viseadmiral Ganteaumes styrke på 21 linjeskip ved Brest. Med en skvadron på 5 linjeskip under kommandør Allemand ville det gi en total styrke på 53 linjeskip.

Da Villeneuve seilte fra Ferrol den 10. august hadde han mottatt ordre fra Napoleon om å seile nord mot Brest. I stedet ble han nervøs av at britene observerte hans manøvre og den 11. august endret han kurs og seilte mot Cádiz. Den 26. august avsluttet de tre franske armekorps som var samlet ved Boulogne ventingen på Villeneuve og marsjerte mot Tyskland, uten fransk kontroll av kanalen var en invasjon umulig.

Nelson hadde returnert England i august, etter to års sjøtjeneste. Han var på land i 25 hektiske dager og ble varmt mottatt av sine landsmenn, som var nervøse for en mulig fransk invasjon. Den 2. september fikk man i England melding om den kombinerte fransk-spanske flåten i Cádiz. Den 15. september satte Nelson seil med sitt flaggskip HMS «Victory».

Den 15. august bestemte admiral Cornwallis seg for å avse 20 linjeskip, og sendte de mot den fransk-spanske styrken i Spania. Det var et sjansespill da den engelske kanal nå bare var forsvart av 11 linjeskip; men den avgitte styrken ville danne kjernen i slaget ved Trafalgar. Denne styrken, under viseadmiral Calder nådde Cádiz den 15. september. Den 29. september sluttet Nelson seg til og tok kommando over hele styrken.

Den britiske flåten holdt vakt utenfor Cádiz havn ved en mindre styrke fregatter og skonnerter, mens hovedstyrken lå 50 nautiske mil ute. Nelsons plan var å narre den kombinerte fransk-spanske flåten ut og engasjere den i et kaotisk tilintetgjørende slag. Styrken som voktet havnen var under kommando av kommandør Blackwood ombord på HMS «Euryalus», den 8. oktober hadde han syv skip, fem fregatter og to skonnerter.

[rediger] Forsyningssituasjonen

I begynnelsen av oktober hadde Nelsons styrke et akutt behov for forsyninger. Den 2. oktober ble fem linjeskip og en fregatt sendt til Gibraltar under kontreadmiral Louis for å hente forsyninger. Disse skipene ble senere beordret til konvoitjeneste i Middelhavet, mens Nelson hadde regnet med at de ville returnere. Andre britiske skip ankom imidlertid og den 15. oktober var styrken kampklar.

Villeneuve hadde også forsyningsproblemer, og det var ikke lett å løse de da franskmennene manglet penger. Den britiske blokaden hindret etterforsyninger og skipene var i dårlig stand. De fransk-spanske skipene manglet over 2000 mann for å sette seil. Villeneuves besetninger var også dårlig trenet, de manglet seilerfaring og kanoneksersis. Situasjonen var så dårlig at et flertall av hans fartøyssjefer var stemt for å holde seg i havnen.

Den 14. september ga Napoleon ordre om at den fransk-spanske styrken i Cádiz skulle seile ut ved første anledning og slutte seg til syv spanske linjeskip ved Cartagena. Sammen skulle de seile til Napoli og landsette soldatene de hadde ombord for å støtte de franske troppene der; om de møtte en underlegen britisk styrke skulle de angripe den.

[rediger] Nelsons slagplan

Mens de britiske linjeskipene ventet på en fransk-spansk utbrudd, holdt Nelson to middager ombord på HMS «Victory», hvor han instruerte sine fartøyssjefer hvordan det forestående slaget skulle utkjempes. Det grunnleggende prinsippet var at den formasjonen flåten hadde når fienden ble oppdaget, skulle holdes; ingen tid skulle kastes bort på å danne en linje. Angrepet skulle skje i to grupper, en gruppen under viseadmiral Collingwood skulle angripe de aktre skipene (de lengst bak), mens den andre gruppen skulle sørge for at skipene i senter og front ikke kunne assistere de som ble avskåret.

Nelson understreket at noe måtte overlates til tilfeldighetene, og fortalte sine kapteiner at:

«Ingen kaptein kan gjøre særlig feil hvis han plasserer sitt skip langsmed fienden.»

I korthet skulle utførelsen bli slik forholdene tillot, underlagt det styrende prinsipp at fiendens baktropp skulle avskjæres og overlegne styrker konsentreres på ett sted i fiendens linje.

Planen hadde tre viktige fordeler. Den lot den britiske flåten engasjere fienden så raskt som mulig, og reduserte sjansen for at fienden ville trekke seg tilbake uten kamp. Ved å bryte fiendens linje ville planen skape et kaotisk slagfelt, hvor de mer trente britiske linjeskipene ville vinne. Nelson visste at britenes overlegne sjømannskap, bedre kanoneksersis og høyere moral var en fordel som ikke kunne oppveies av heltedåder hos motparten. Konsentrasjonen ville bli på den siste delen av fiendens flåte, skipene i front måtte snu for å støtte baktroppen, og det ville ta tid.

Den store ulempen ved å angripe rett på var at de fransk-spanske skipene kunne avfyre bredsider mot baugen på de ledende britiske skipene når de nærmet seg, og britene kunne ikke besvare denne ilden før de brøt den fransk-spanske linjen.

Nelsons plan var et radikalt brudd med gjeldende marinetaktikk, som dikterte at man manøvrerte for å møte fienden på en linje og så engasjerte man parallelt. Nelson var imidlertid ikke den første som angrep slik, admiral Duncan i slaget ved Camperdown og admiral Jervis i slaget ved Kapp St. Vincent, begge i 1797, hadde brukt tilsvarende taktikk.

Som en viktig del av forberedelsene til slaget beordret Nelson fartøyene malt i karakteristiske gule og sorte mønstre (senere kjent som Nelsons mønster) som ville gjøre skipene lett gjenkjennelige under det kaotiske slaget.

[rediger] Slaget

Den 18. oktober mottok viseadmiral Villeneuve et brev som informerte han om at viseadmiral François Rosily hadde ankommet Madrid med ordre om å overta kommandoen over den fransk-spanske flåten. Han mottok samtidig etterretning om at seks britiske linjeskip hadde anløpt Gibraltar (dette var kontreadmiral Louis skvadron). Med utsiktene til å bli degradert bestemte Villeneuve seg for å seile ut før hans etterfølger nådde Cádiz, og flåten klargjorde for avreise.

[rediger] Avreisen

Været hadde imidlertid blitt rolig etter en uke med kuling. Dette forsinket prosessen med å få den store flåten ut av havnen, og ga britene god forhåndsvarsling. Villeneuve hadde lagt planer for dele styrken i fire skvadroner, hver med en blanding av franske og spanske skip. Villeneuves skipssjefer, som tidligere hadde stemt for å bli i havn, var fremdeles negativt innstilt til avreisen og fulgte ikke hans ordre. Som et resultat av det avseilte flåten uten noen spesiell formasjon.

Det tok mesteparten av 20. oktober for Villeneuve å få flåten organisert, og den seilte så i tre kolonner mot Gibraltarstredet i sørøst. Den samme kvelden så man fra skipet «Achille» en styrke på 18 britiske linjeskip som hadde tatt opp forfølgelsen. Flåten begynte å forberede seg på kamp og i løpet av natten ble skipene samlet på en linje. Den neste dagen ble Nelsons flåte på 27 linjeskip og 4 fregatter oppdaget i nordvest, på vei mot dem. Villeneuve beordret igjen tre kolonner, men skiftet raskt mening og gikk tilbake til en linje. Resultatet av vaklingen var en uregelmessig formasjon.

Den britiske flåten seilte i den formasjonen de ville slåss med, under signal 72 heist på HMS «Victory», Nelsons flaggskip. Klokken 0540 var britene 21 nautiske mil nordvest av Kapp Trafalgar, med den fransk-spanske flåten mellom seg og land, mens de forsøkte å unnslippe. Klokken 06 ga Nelson ordre om klart skip (forberede seg på kamp).

Villeneuve innså at han ikke kunne unngå kamp, klokken 08 ga han ordre om at flåten skulle snu for å seile tilbake til Cádiz i tett formasjon. Denne ordren snudde om på rekkefølgen for den fransk-spanske flåten, baktroppen under kontreadmiral Pierre Dumanoir le Pelley kom nå i front. Vinden var svak og stadig skiftende og gjorde manøvrering vanskelig for de uerfarne mannskapene, det tok derfor halvannnen time før flåten hadde tørnet rundt. Den fransk-spanske flåten dannet nå en halvmåneaktig formasjon, med de mer tungseilende skip i le og nærmere kysten.

Villeneuve var pinlig oppmerksom på at den britiske flåten ikke ville angripe ham på tradisjonelt vis, på en parallell linje, men istedet konsentrere angrepet på en del av linjen. Han var imidlertid altfor opptatt med sine uerfarne mannskaper til å kunne foreta mottiltak.

Klokken 11 på formiddagen var hele Nelsons flåten synlig for Villeneuve, på to parallelle kolonner. De to flåtene ville være innen rekkevidde av hverandre innen en time. Villeneuve var fremdeles opptatt av å få sine skip på linje, da det var ujevn avstand mellom de, og fordelt på fem nautiske mil.

Etterhvert som britene nærmet seg kunne de se at den fransk-spanske flåten ikke seilte i tett formasjon, men mer i uregulære grupper. Nelson hadde problemer med å finne det franske flaggskipet da ingen av fartøyene førte kommandoflagg.

De seks britiske linjeskipene som hadde blitt sendt til Gibraltar hadde ikke returnert, så Nelson måtte kjempe uten dem, hans styrker var underlegne både i menn og kanoner. Den fransk-spanske flåten hadde nesten 30 000 menn og 2 568 kanoner mot Nelsons 17 000 menn og 2 148 kanoner. Den fransk-spanske flåten hadde også seks flere linjeskip enn britene, og kunne således lettere konsentrere sin ildgivning, med to og inntil tre skip på hvert britisk.

[rediger] Slaget starter

Slaget utviklet seg stort sett etter Nelsons plan. Klokken 11:35 sendte Nelson det senere så berømte flaggsignalet «England expects that every man will do his duty» (England forventer at hver mann gjør sin plikt). Nelson hadde opprinnelig tenkt å sende «confides» i stedet for «expects», men ordet «confides» var ikke med i kodeboken. Ordet «duty» var heller ikke i boken, så det ble sendt bokstav for bokstav, «D-U-T-Y». Nelson ombord i HMS «Victory» ledet så angrepet med kolonnen i lo, mens Collingwood ombord i HMS «Royal Sovereign» ledet kolonnen i le. Nelson ledet sin kolonne i en finte, tilsynelatende siktet han mot fronten av den fransk-spanske linjen, for å falle av (forandret kurs) mot angrepsmålet. Collingwood justerte kursen på sin kolonne tilsvarende, så de to kolonnene kom tettere sammen ved angrepslinjen.

Siden vinden var laber, seilte skipene langsomt og de britiske skipene var under kanonild fra flere skip i nesten en time før deres egne kanoner kunne skyte (den britiske flåten seilte rett på, og i seilskutetiden kunne man ikke skyte fremover, kun sideveis).

Klokken 1200 heiste Villeneuve signalet «engasjer fienden», og det franske skipet «Fougueux» avfyrte sin første bredside mot HMS «Royal Sovereign». HMS «Royal Sovereign» hadde alle seil oppe, hadde nettopp fått ny bunnsmøring og seilte derfor fra de andre britiske skipene. I det hun nærmet seg fienden kom hun under ild fra fire skip; «Fougueux», «Indomptable», «San Justo» og «San Leandro». Da HMS «Royal Sovereign» brøt linjen rett aktenfor admiral Alavas flaggskip «Santa Ana» avfyrte hun en ødeleggende dobbelt bredside.

Det andre skipet i den britiske lekolonnen, HMS «Belleisle» kom under ild fra fire franske skip; «Aigle», «Achille», «Neptune» og «Fougeux». Hun var snart masteløs, ute av stand til å manøvrere eller skyte, men holdt ut i 45 minutter inntil de andre britiske skipene kom henne til hjelp.

I 40 minutter var HMS «Victory» under beskytning fra de franske skipene «Héros», «Redoutable» og «Neptune» og det spanske skipet «Santísima Trinidad». Selv om mange av skuddene bommet, så traff andre og drepte endel av hennes besetning. Hun fikk også skutt vekk rorhjulet så hun måtte styres fra nedre dekk. Klokken 1245 brøt HMS «Victory» fiendens linje mellom Villeneuves flaggskip «Bucentaure» og «Redoutable». HMS «Victory» kom tett på «Bucentaure» og avfyrte en ødeleggende langskips bredside mot hennes akterende, salven drepte og skadet mange av besetningen på kanondekket. Villeneuve trodde at britene ville borde (komme langsmed og sette over marinesoldater) og var klar for et motangrep. Kommandør Hardy på HMS «Victory» engasjerte imidlertid istedet «Redoutable». Villeneuves «Bucentaure» ble overlatt til de tre neste britiske linjeskipene fra lovartkolonnen; HMS «Temeraire», HMS «Conqueror» og HMS «Neptune».

Et større sammenstøt utviklet seg, og under kampen kom HMS «Victorys» master inn mot mastene til det franske linjeskipet «Redoutable». Besetningen på «Redoutable» som inkluderte en sterk infanterienhet (med tre kapteiner og fire løytnanter) samlet seg for et forsøk på å borde og erobre HMS «Victory». En muskett avfyrt fra misanmasten på «Redoutable» traff Nelson i venstre skulder og gikk gjennom kroppen inntil den stoppet i ryggraden. Nelson utbrøt; «De klarte det til sist, jeg er død.» Han ble båret under dekk og døde omlag klokken 1630, i det slaget som ville gjøre han berømt endte i favør av britene.

HMS «Victory» sluttet å skyte da kanonmannskapet ble beordret på dekk for å slå tilbake det franske bordingsmannskapet, men ble tvunget ned av fransk ild. I det besetningen på «Redoutable» var klar for å borde HMS «Victory» kom HMS «Temeraire», det andre linjeskipet i lovart kolonne inn fra «Redoutables» styrbord baug, avfyrte en bredside og drepte mange blant den franske besetningen.

Klokken 1355 hadde kommandør Lucas på «Redoutable» 99 mann igjen av sin besetning på 643, og selv hardt såret var han tvunget til å overgi seg. Den franske «Bucentaure» ble isolert av HMS «Victory» og HMS «Temeraire», og engasjert av HMS «Neptune», HMS «Leviathan» og HMS «Conqueror». Tilsvarende ble «Santísima Trinidad» isolert og overmannet og overga seg etter tre timer.

Etterhvert som stadig flere britiske skip kom med i slaget ble de fransk-spanske skipene i senter og akterut i linjen gradvis overmannet. Fortroppen som lenge hadde holdt seg passiv, gjorde en maktesløs demonstrasjon og seilte så vekk. Britene overtok 22 skip og tapte ingen. Av de erobrede skipene sank en, to ble senket av britene, ett eksploderte, to brant, og fire havarerte i en kuling etter slaget.

[rediger] Etter slaget

Bare elleve fransk-spanske skip nådde Cádiz og bare fem av de ble ansett som sjødyktige. Under kommandør Julien Cosmao seilte de ut to dager etter og forsøkte å ta tilbake noen av de erobrede skipene. De klarte å gjenerobre to skip og tvang Collingwood å senke flere andre. Fire skip fra fronten av linjen som hadde unnsluppet ble tatt den 4. november i slaget ved Cape Ortegal.

Da viseadmiral François Rosily ankom Cádiz fant han bare 5 franske linjeskip, i stedet for de 18 han forventet å ta kommando over. Skipene som hadde klart seg var stengt inne i Cádiz inntil 1808 da Napoleon invaderte Spania. De franske skipene ble da erobret av de spanske styrkene og satt inn i kampen mot Frankrike.

HMS «Victory» klarte å nå Gibraltar, og ble midlertidig reparert der, slik at hun kunne seile tilbake til England. Av det mannskapet som var blitt såret ble de fleste brakt i land og behandlet ved marinehospitalet. De som døde av sine skader ble begravet på Trafalgar kirkegård, ved sørenden av hovedgaten.

Viseadmiral Villeneuve ble tatt til fange og tatt med til England. Etter han ble frigitt returnerte han til Frankrike, og på vei til Paris ble han funnet på sitt rom med seks knivstikk i brystet, dommen var at han hadde begått selvmord!

Slaget ved Trafalgar fant sted dagen etter slaget ved Ulm og Napoleon fikk ikke vite om nederlaget før et par uker etter. Napoleon hadde streng kontroll med media og holdt tapet hemmelig, i stedet ble det i et propagandafremstøt erklært som en stor seier.

Mindre enn to måneder etter britenes seier ved Trafalgar endte krigen til den tredje koalisjonen med en avgjørende fransk seier over britenes allierte, Russland og Østerrike, i slaget ved Austerlitz. Preussen bestemte seg for å holde seg utenfor koalisjonen og Frankrike hadde igjen fred. Storbritannia var imidlertid suveren på havet, slik at Napoleon etablerte en kontinental blokade i et forsøk på å stoppe britenes handel med fastlandseuropa.

[rediger] Konsekvenser

Etter slaget ved Trafalgar ble Royal Navy aldri mer utfordret av den franske flåten i en større trefning. Napoleon hadde oppgitt sine planer om invasjon av Storbritannia før slaget, men de ble aldri senere tatt opp grunnet frykten for Royal Navy.

Nelson ble Storbritannias største maritime krigshelt og en inspirasjon for Royal Navy, men hans uortodokse taktikk ble bare sjelden etterlignet av senere generasjoner. Det første monumentet som ble reist i Storbritannia for å minnes Nelson ble plassert på Glasgow Green i 1806. Det 44 meter høye monumenter ble konstruert av David Hamilton og ble betalt av en innsamling. Rundt fundamentet er navnene på hans berømte seire; Aboukir (1798), København (1801) og Trafalgar (1805).

Londons berømte Trafalgar Square fikk navnet etter hans seier, og Nelsons statue på søylen ble ferdig i 1843. Franske skolebarn ble imidlertid i generasjoner fortalt at Trafalgar var et ubetydelig slag hvor den britiske admiralen ble drept.

Forskjellen i tap har av noen historikere blitt forklart med hvor ulik trening og erfaring de to flåtestyrkene hadde. Nelsons flåte var bemannet av sjømenn med lang erfaring fra mange slag, mens den franske flåten var mest vant med å etterforsyne tropper. Slaget kan følgelig sees som en uunngåelig massakre av en overlegen fiende, men det svekker uansett ikke dets symbolske betydning.

Royal Navy fortsatte å dominere havet under de neste hundre år. Selv om seieren ved Trafalgar typisk ble gitt som grunn for dette, gir moderne analyser av historikere som Paul Kennedy grunnlag for å se at økonomisk styrke var vel så viktig for å beholde makten på havet.

[rediger] Eksterne lenker

• Interaktive guide til slaget
• HMS «Victory», Royal Navy nettsted
• Bilder av HMS «Victory»
• Livet ombord på HMS «Victory»
• Nelson, Trafalgar og de som kjempet med han
• Nelsons Memorandum - slagplan - i the British Library
• Napoleon, hans armé og fiender