Den tredje koalisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den tredje koalisjonen under Napoleonskrigene bestod av en allianse mellom det Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Østerrike, Russland, Napoli og Sverige mot Napoleon Bonapartes Frankrike. Dette var den første koalisjonen mot det første franske keiserdømmet; de tidligere hadde vært mot den franske revolusjonære staten.

Napoleon hadde planlagt en invasjon av Storbritannia etter freden i Amiens i 1803 og hadde samlet en styrke på 150 000 mann ved Boulogne. For å invadere måtte han kontrollere eller trekke den britiske flåten vekk fra den engelske kanal. En omfattende plan for å avlede de britiske styrkene mislyktes i og med at en fransk-spansk flåte under admiral Villeneuve måtte vende tilbake etter det uavgjorte slaget ved Cape Finisterre i 1805. Villeneuves flåte lå blokkert i Cádiz, men brøt ut og satte kurs for Napoli 19. oktober. Den ble imidlertid nedkjempet av Lord Nelson i slaget ved Trafalgar den 21. oktober. Napoleon hadde da allerede gitt opp planene om å invadere Storbritannia, og rettet igjen oppmerksomheten mot fiendene på kontinentet.

Koalisjonen forsøkte å utnytte det faktum at Napoleons styrker var konsentrert ved Boulogne og planla angrep på Italia og Bayern. De allierte armeene ble organisert i Tyskland og Italia for å iverksette en invasjon av Bayern under ledelse av Karl Mack von Lieberich i påvente av forsterkning av den russiske armeen under Mikhail Illarionovitsj Kutusov. Den bayerske arméen, som var tvangsalliert med Napoleon, ble tvunget til å overgi München og gikk i retrett nordover.

I august dro Napoleon i rask marsj med sin armé fra Boulogne til Rhinen. Sent i september krysset han Rhinen og omringet den østerrikske hæren ved Ulm. Napoleon forhindret de østerrikske forsøkene på å omgruppere, avskar Ulm fra Østerrike og tvang Lieberich til å kapitulere i oktober. Kutusov ved den østerriksk-bayerske grensen ble tvunget til å trekke seg tilbake til Wien, og deretter, 13. november, nordover til Mähren for å møte forsterkninger.

Napoleon marsjerte nordover mot de allierte arméenes forsvarsposisjoner ved Austerlitz. I slaget ved Austerlitz lurte Napoleon østerrikerne inn i en felle ved å fingere en retrett for så å storme høydene de hadde forlatt, og dermed omringe og nedkjempe alt bortsett fra den høyre flanken under Pjotr Bagration.

Den østerrikske arméen i Italia under erkehertug Karl ble tvunget til retrett uten kamp av de franske seirene i Tyskland, og de alliertes invasjonsplaner i Nord-Tyskland og Napoli ble oppgitt. Østerrike ble tvunget til å trekke seg fra koalisjonen og avtvunget sine besittelser i Italia i Pressburg-traktaten.

Napoleon hadde seiret over Russland på slagmarken, men var fortsatt med i krigen, og Preussen gikk inn i krigen i 1806 i protest mot fransk territoriell overtredelse under krigshandlingene i 1805. Dette ble den fjerde koalisjonens krig.

[rediger] Se også

• Napoleonskrigene
• Den første koalisjonen