Bruker:Svart/sandkasse/Rettoppgjøret etter 1945

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Rettsoppgjøret (Landssvikoppgjøret) etter den andre verdenskrig er oppgjøret med alle som på en eller annen måte hadde samarbeidet med tyskerne i løpet av krigen. Oppgjøret begynte med arrestasjoner like etter den tyske kapitulasjonen og fortsatte med rettsaker mot omlag 92 000 siktede og straff for omlag 50 000, derav 17 000 i fengsel. Det norske rettsoppgjøret skiller seg ut ved at det omfattet forholdsvis mange saker, men dommene ble forholdsvis milde. I tillegg til rettsoppgjøret var det et omfattende uformelt oppgjør hvor det skjedde utrenskninger innenfor organisasjoner, arbeidsliv osv.

Innhold 1 Bakgrunn 2 Samarbeide med okkupanten 3 Grunnlag 4 Gjennomføring 5 Resultat 6 Kritikk 7 Mer informasjon

[rediger] Bakgrunn

Over hele Europa hadde det i løpet av krigen bygget seg opp en forbitrelse og hat mot nazistene og deres kollaboratører. I alle land som var berørt ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen. I Tyskland selv arrangerte de allierte et særskilt tribunal, Nürnbergprosessen, som skulle dømme krigsforbryterne. I Frankrike regner man med at minst 10 000 kollaboratører ble avrettet uten rettergang. Et trekk ved rettoppgjørene i de fleste land er at dommene til å begynne med var strenge, men etterhvert som bitterheten ga seg ble de mildere. Det norske rettoppgjøret skiller seg ut fra oppgjøret i mange land ved at det i Norge var preget av rettslige prosdyrer, og ikke likvidasjoner og summariske retterganger som preget tiden etter 1945 i mange land. Likevel har også det norske rettsoppgjøret blitt kritisert, serlig for for det som mange mener var brudd på grunnloven.

[rediger] Samarbeide med okkupanten

Når et land okkuperes må befolkningen og de forskjellige strukturer forholde seg okkupanten. De som ikke drar ut i skogen for å drive geriliakrig, må samarbeide med okkupanten på ett eller plan, ofte på okkupantens premisser. Nødvendig samarbeid går over til svik på et punkt som bestemmes av befolkningen og forholdene i landet, og kan forandres over tid. En viktig faktor her er sårbarhet som bla avhenger selvforsyningsgrad og arbeidsdeling. Norge stod i 1940 mye sterkere i forhold press fra en okkupant enn dagens samfunn.

Kongen og regjering slapp unna, Quislings regjeringskupp, mye rart skjedde sommeren/høsten -40. Riksrådsforhandlinger (Paal Berg, senere leder hjemmefronten) - brutt 25. september, høyesterett. Nyordning, Nazifisering. Forsøk på å Nazifisere organisasjoner mislykkes - idrettsfront. Spenningen mellom 1940-politikere og motstandesbvegelse, prøver å legge ansvar på Nygardsvold, «kuppforsøk» sommeren 1945, Paal Berg - relevant her?.

• ideologisk - NS. Frontkjempere. Todeling nasjonalister og tyskvennlige. Straffet

• politisk - samarbeide fram til Riksrådforhandlingene brøt sammen i august. Senere passivitet, aktiv motstand.

• administrativ - akseptert hele krigen

• økonomisk - oppmuntret/akseptert til å begynne med, ble mer og mer tvilsomt. Lite straff

• millitært - mange offiserer hadde NAZI-sympatier og samarbeidet med tyskerne. I en undersøkelse basert på arkivmateriale fra forsvaret fant Lars Borgersrud at nær halvparten av våre høyere offiserer var medlemmer i NS eller hadde en høyere stilling i tjeneste for okkupanten. I juni -45 bestemte forsvarsminister Oscar Torp av det i hvert enkelt forsvarsdistrikt skulle utnevnes et utvalg som skulle granske befalets nasjonale holdning. Torp la vekt på at ingen kunne taes inn i tjeneste igjen uten at den nasjonale holdningen hadde vært uklanderlig. Utvalgene var strenge til å begynne med , men etter hvert som forholdet til Sovjetunionen gikk over i kald krig ble offisersbehovet så stort at behandlingen ble mildere. Forsvaret hadde også Det centrale granskningsutvalg for millitære befalingsmenn av 1945 (DSU) som var utilgjengelig for forskning inntil slutten av 1990-tallet. Mye forvirring sommeren -40 om hva norske offiserer skulle gjøre etter kapitulasjonen da Administrasjonsrådet styrte. Offiserene var ikke spesielt aktive i motstandskampen.

[rediger] Grunnlag

• Landssvikanordningen - utformet av regjeringen i London desember 1944 ga det legale grunnlaget inntil Stortinget i 1947 ga særskilt lov om landssvik. Ca 92 000 saker. Medlemskap i Nasjonal Samling etter 9. april 1940 ble regnet som landssvik.
• Erstatningsdirektoratet - (1945-1952) NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar, fremmet 62000 saker for domstolene, med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter ol. Ledet av Jens Chr. Hauge nedlagt 1952.
• Krigsforbrytersaker - mot tyskere
• Dødsstraff - i fred ble aviklet i 1902, men etter den millitære straffeloven kunne dødsstraff idømmes og gjennomføres i krig. I 1942 kom regjeringen i London med to anordninger som utvidet adgangen til å bruke dødsstraff. Blant annet etter at krigen var slutt. Senere kom flere anordninger som bla tillot dødsstraff mot utenlandske krigsforbrytere. I juni 1945 ga Stortinget sin tilslutning mot seks stemmer. Mer om bruk av dødsstraff i Rettsoppgjøret

[rediger] Gjennomføring

De første forberedelser til et rettsoppgjør ble foretatt av London-regjeingen, senere skjedde det meste på initiativ av hjemmefronledelsen. Innsamlingen av mistenkte personer begynte 9. mai 1945 etter lister som hjemmefronten og de norske myndighetene hadde satt opp. I alt ble 28 750 personer arrestert, og det høyeste antall fanger var omlag 14 000 i juli 1945 fordelt på 200 leire. mere

[rediger] Resultat

• Resultatet i de landssviker og krigsforbrytersaker som ble etterforsket.

	Landssvik	Krigsforbr
dømt til døden	30	15
dømt til frihetsstraff	17 000	66
dømt til annen straff	3 450	0
vedtatt forelegg* på frihetsstraff	3 120	0
vedtatt forelegg på annen straff	25 180	0
frifunnet ved endelig dom	1 375	5
påtaleunlatelse	5 500	0
henlagt etter bevisets stilling	37 150	261
sum	92 805	342

(Forelegg betyr at man aksepterer straff uten rettsak)
Kilde: Om landssvikoppgjøret. Innstilling fra Justisdepartementet til Stortinget, 1962.
Eksempel på dommer: Kvinnehirdmedlem Frontkjemper Dødsdom over to torturister

• Borgerlige rettigheter - dom medførte tap av borgelige rettigheter, også stemmeretten, normalt for en periode på ti år. Alle NS medlemmer ble fratatt rettigheter fra sensommeren 1945 uansett om de var siktet eller ikke, det hadde den sideeffekten at de ikke kunne stemme ved valget samme høsten. 6,5% av de stemmeberettigede, 2% av befolkningen.
• Erstatningssaker –
• Tyskerarbeidere – 100–200 000 nordmenn hadde lønnet arbeid hos tyskeren. Dette ble ikke regnet som kriminelt, erstatningsdirektoratet hadde flere saker opp til vurdering.
• Straffen av de ikke skyldige – tyskerbarn (6–8000) og NS-barn ble forfulgt og mobbet lenge etter krigen. Også av det offentlige.
• Det «uformelle» oppgjøret – utrenskinger innenfor organisasjoner, arbeidsliv osv. Kortvarig, skyldes at folk respekterte rettsoppgjøret. Isfront blir silkefront

• Frontkjempere (4894) dømt for landssvik, ikke for gjerninger
• Passive og ubeskrevne NS-medlemmer slapp stort sett med påtaleunnlatelse
• avrettinger – 25 nordmenn, 10(?) fra Rinnanbanden, 12 tyskere. Siste dødsdom fullbyrdet i august 1948 de fire siste av oprinnelig 80 livstidsfanger ble benådet i oktober 1957
• amnesti 1948 - lov om løslatelse på prøve når halve straffen var sonet, unntak - økonomiske landssvikere, torturister og personer dømt til mer enn åtte års fengsel

[rediger] Kritikk

Rett etter krigen var folk forbitret på nazistene og mente at de slapp for lett unna, mens andre advarte mot for hard behandling av landssvikerne, fremforalt de små synderne. Representanter for denne Silkefronten var avisene Nationen og Morgenbladet og enkeltpersoner som juristen Johs Andenæs. Mens Isfronten som ønsket harde reaksjoner hadde stor støtte hos arbeiderbevegelsen og deres aviser.

Den offentlige oppmerksomheten la seg ganske fort omkring landsvikoppgjøret, landet måtte bygges og utover 1950-tallet var det stort sett de som hadde blitt dømt som brydde seg om saken. ?-organisasjon ble stiftet i 1948 for å ta seg av NS-medlemmense interesser og de utgav bladet ?, mange utgav også sin versjon av saken på «eget forlag». NS-siden hevdet at de hadde hadde jobbet for nasjonale interesser i forhold til tyskerne. Senere har kritikken mot rettsoppgjøret fra NS-siden flytt sammen med med en bredere trend av «revisjonisme» av krigshistorien.

Hva bestod kritikken av?

• Formelle feil:
  • Grunnloven forbyr lover med tilbakevirkende kraft, regjeringen utferdiget forordninger bla om dødsstraff og kriminaliserte NS-medlemskap fra 9. april 1940.
  • Norge hadde kapitulert i 1940 – og kunne dermed regnes som tysk. Mye brukt forsvar fra de som ble anklaget for landssvik. Siden den gang har det vært en opphetet debatt om avtalen gjaldt total kapitulasjon eller bare av styrkene som var igjen på norsk jord, men det har egentlig vært en akademisk debatt om formuleringer, siden Norges demokratisk valgte kongehus og regjering hadde unsluppet tyskerne og satt i London.
  • Elverumsfullmakten
• Rettsprossessen - seierherrene dømte, rettsoppgjøret var en stor belastning for rettsystemet som måtte utbygges kraftig, de første ukene ble omlag 18 000 personer arrestert og samlet i ca. 50 leire hvor soningsvilkårene til å begynne med var ganske harde. Stortinget vedtok regler for forenklet saksbehandling. Sakene gikk raskt unna f.eks ble Quisling dømt i løpet av 11 dager. Ingen dommer kunne forventes å være uhildet. Likevel ser det ut til at de fleste er enige i at rettsprossesen foregikk under verdige former. Ulik straff – de første som ble dømt fikk strengere straff enn de som fulgte etter.

• NS-medlemskap landssvik – er det å være passiv medlem i NS landssvik?

• Dødsstraff i fredstid – avskaffet 1902

• Sosial slagside – folk med lav sosial status fikk strengere straff. 22 og 25 avrettede hadde «lavere status», mens krigsprofitører - «brakkebaroner» - som tjente store penger på krigen slapp lett unna. Domstolene kom frem til at vanlig forretningsvirksomhet for tyske kunder var straffefritt. 3300 ble dømt for økonomisk landssvik, 800 av disse fikk fengselsstraff eller tvangsarbeide.
• Norsk krigsindustri – store deler av norsk næringsliv samarbeidet villig med okkupasjonsmakten, og leverte verdifulle bidrag til den tyske krigsinsatsen. [1]
• Frontsøstre (4–500) i tysk Røde Kors tjeneste ble dømt, kjent eksempel Hanna Kvanmo
• NS- og tyskerbarn - de uskyldig straffede. Minst 10 000 barn med tyske fedre
• Tyskerjenter - omgang med fiendens soldater spiller på mekanismer som frambringer sterk aggresjon og førte til folkelige reaksjonen etter frigjøringen i mange land, men også myndighetene reagerte kraftig. Mange tyskerjenter ble anholdt og internert sommeren 1945. Dette skjedde uten at de hadde gjort noe ulovlig. Mange mistet jobben, og kvinner som var gift med tyskere ble regnet som tysk statsborger og utvist fra Norge. Anerkjente norske psykiatere fulgte opp og erklærte tyskerjentene som nærmest åndelig defekte. Usikkert antall, anslått til 40-50 tusen.
• Symbolsk – plasserte ansvaret for det som gikk galt i forbindelse med krigen hos en gruppe, mens forsvar, regjering, NRK og andre som sviktet slapp forholdsvis lett unna.

[rediger] Mer informasjon

• Landssvikarkivet 1945 – «Domsarkivet», dokumentene fra alle saker som ble behandlet i Landssvikoppgjøret
• Om landssvikoppgjøret. Instilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget - startet 1955 ferdig 1962
• Det vanskelige oppgjøret - Professor Johs Andenæs, 1979. Går langt i retning av å forsvare oppgjørets forskjellige sider.
• Oppgjøret som rystet Norge - oversiktsartikkel av professor Hans Fredrik Dahl
• Å overkomme fortiden: Rettsoppgjøret etter 1945 - Et forskningsprosjekt om senvirkninger av rettsoppgjøret i Norge etter 1945, sammenlignet med erfaringer fra andre land. Universitetet i Oslo.
• Oppgjøret med frontkjemperne - Rettsoppgjøret med de norske frontkjemperne. Frontkjemper.info.
• Norge i Krig, bind 8 - Frigjøring - hovedredaktør Magne Skodvin, Aschehoug 1987 ISBN 82-03-11423-7
• I krigens kjølvann - redigert av Stein Uglevik Larsen, Universitetsforlaget 1999 ISBN 82-00-12868-7