Svein Tjugeskjegg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Svein I Tjugeskjegg Konge av Danmark og England
Navn:	Svend Otto Haraldsson Tveskæg
Regjerte:	Danmark: 986 - 1014 England: 1013 - 1014
Født:	ca. 960
Død:	3. februar 1014, Lincoln, England
Foreldre:	Harald Blåtann og Gunhild
Ektefelle‍(r):	Gunhild av Polen Sigrid Storråde
Barn:	Harald Sveinsson Knut den store

Svein Tjugeskjegg (ca 960 – 3. februar 1014) var konge av Danmark ca 986-1014 og konge av England 1013-1014. Han hevdet også overherredømme av Norge 1000-1014, men mest i navnet da Norge stort sett styrte seg selv.

Svein etterfulgte sin far kong Harald Blåtann som konge av Danmark, sannsynligvis på slutten av 986 eller tidlig i 987. Kong Svein er Danmarks store vikingkonge: han var med på å lokke norskekongen Olav Tryggvason i en felle og drepe ham i raseri over at kong Olav hadde gått til sengs med hans søster Tyra Haraldsdatter. Muligens gjorde han opprør mot sin egen far og tok kongsmakten. I tillegg erobret han England, skjønt han døde fem uker senere.

[rediger] Om Sveins navn

Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød: «Zven, Rex ad Dener», som kan oversettes til «Svein, konge av danene». Hans far aksepterte kristendommen en gang på 960-tallet. Da kongefamilien ble kristne ble det sagt at Svein også fikk det kristne navnet Otto for å ære den tyske keiseren. Men det finnes få opptegnelser som viser at Svein brukte dette navnet.

På dansk blir han kalt for «Svend Tveskæg» og på engelsk for «Sweyn Forkbeard». Det norske tilnavnet «Tjugeskjegg», som er mer korrekt på norsk enn på dansk, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det norrøne ordet «tjúgu-skegg» på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.

[rediger] Opprør mot Blåtann?

Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn Gunhild. I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke har blitt bevist på noe vis har det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet av sin far, men gjorde opprør da han nedkjempet og drepte ham i et slag. Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 985, 986 eller 987.

Snorre Sturlasson skriver i Heimskringla at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet. Svein gikk da sammen med Jomsvikingene til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble likevel konge.

Svein Tjugeskjegg (Svend Tveskæg) framstilt av illustratøren Lorenz Frølich omkring 1883-1886 som dekor på Frederiksborg slott i Danmark er inspirert av Bayeux-teppet fra 1000-tallet.

Den tyske kirkehistorikeren Adam av Bremen var sterkt kritisk til Svein og hevder i verket Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum fra siste halvdelen av 1000-tallet at Svein ble avsatt av den svenske kongen Erik Seiersæl som deretter styrte Danmark inntil han døde i 994 eller 995. Dette har aldri blitt bevist, og blir ikke betraktet som sannsynlig av dagens historikere, som peker på at Adam siterte en annenrangs kilde. Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som Olof Skötkonung, som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason. Olof var videre den første konge av det som det tilsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Seiersæl styrte en region rundt Uppsala. Adams skrifter kan bli lest i lyset av Adams forsøk på å framheve Harald Blåtann som en helgenkandidat, i motsetningen til sønnen Svein som han hevdet var en hedning. Det siste kan gjerne være riktig, ettersom de store flertallet av befolkningen i de tre nordiske landene fortsatt ikke var kristne.

I henhold til Adam ble Svein straffet av Gud for sitt opprør og for å ha forvoldt farens død. For dette måtte han tilbringe «fjorten år» som landsforvist, noe som nok er en bibelsk referanse fra en ekklesiastisk forfatter. Adam skriver at Svein ble skydd av alle, men fikk til slutt søke tilflukt i Skottland. Den skotske kongen var øyensynlig kjent i Europa som en hedning og en morder. Adams uhistoriske hensikt var nok å vise at Svein hørte til blant hedninger og dets like, og ikke kunne regjere et kristent land før han aksepterte Kristus som sin frelser.

[rediger] Striden med Norge

Både før og etter Svein ble konge drev han ute og herjet i viking. I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvason i England, og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.

I henhold til Snorre Sturlasson var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon jarl avsatt og drept. I Slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet selvstedighet mot Danmark i krig.

Den danske hæren var forsterket med de fryktede Jomsvikingene, ledet av Sigvalde jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke. Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den tapre. Nødtvunget gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med Gunnhild, en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svein søster. Med Gunnhild fikk Svein sønnene Harald Sveinsson og Knut den mektige.

I Norge ble Olav Tryggvason konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, heller tvert imot. I henhold til Olav Tryggvasons saga forsøker han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men når hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne «en hedensk hund». I Polen sitter Sveins søster Tyra Haraldsdatter og misliker sterkt at hun er blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er «hedning». Hun flykter derfra og helt til Norge, møter kong Olav og sørger for å gifte seg med ham.

I Danmark sitter Svein Tjugeskjegg og får høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid Svein Tjugeskjegg ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans «uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.» I Norge driver Tyra med sitt eget rankespill og egger kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til leidang og sier: «Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.»

Den personlige striden mellom Svein og Olav som blir framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år 1000 faller i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, Eirik Håkonsson. Han er blitt gift med datteren til Svein, Gyda Sveinsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein. Eirik oppnår det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.

Snorre sier for øvrig at Sveins første hustru Gunnhild av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde. Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svein døde i 1014 og hun kom da tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen. Med Sigrid fikk Svein datteren Estrid Sveinsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson jarl (død 1026).

[rediger] Religion og herjingstokt

Om Svein var hedning eller ikke var neppe et vesentlig spørsmål for andre enn Adam av Bremen. Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte. En av grunnene til Adams raseri kan være at Svein holdt seg til engelske prester og biskoper heller enn fra Hamburg, det bispedømme som Adam selv var underlagt. Fra England kan det også ha vært prester av dansk opprinnelse mens Svein hadde få forbindelser til tyske prester.

Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at straks erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk et fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto III ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt det tyskromerske riket. Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.

Etter år 1000 var Svein Tjugeskjegg den mektigste kongen i Norden. Sverige sørget for å holde avstand, og ekteskapet med Sigrid Storråde var å betrakte som en dynastisk fredsavtale med svenskene. Norge var formelt underlagt Danmark og Eirik jarl stilte norske skip og hærmenn til danskekongens disposisjon.

Svein var ganske sikkert involvert i hærtokt mot England i årene 1003-1005, 1006-1007, og 1009-1012, som en følge av massakrene på Sankt Brictiusdagen (13. november) i England hvor alle danske og norrøne innbyggere i Nord-England ble mishandlet og drept i henhold til krønikene til John av Wallingford. Det er antatt at Svein Tjugeskjegg hadde en personlig interesse ettersom Gunhild, hans egen søster, var et av de mange ofrene. Massakrene var en storstilt etnisk utrenskning av dansker og norrøne bosetterne i England og var initiert av den engelske kongen Ethelred den rådville. Svein krevde Danegeld, en massiv skatt, og i 1013 ledet han personlig en mektig flåte av dansker og nordmenn for en storstilt invasjon av England. Sammen med ham var Eirik Håkonsson fra Norge.

[rediger] Konge av England

Den samtidige Laud-krøniken slår fast at «før august måned kom kong Svein med hans flåte til Sandwich. Han dro svært hurtig til munning av Humber i East Anglia og deretter oppover Trent til han kom til Gainsborough. Uhtred jarl og alle northumbrianere bøyde seg raskt for ham, noe alt folk i Lindsey gjorde, deretter alt folk i de fem Boroughene. Han tok gisler i hvert shire (område). Da han forsto at alt folk hadde underkastet seg for ham, krevde han at hans styrker skulle bli gitt proviant og hester. Han dro deretter sørover med mesteparten av invasjonsstyrken mens noen av dem, sammen med gislene ble sammen med hans sønn Knut. Etter han dro over Watling Street dro de opp til Oxford, og byborgerne bøyde seg for ham og ga ham gisler. Derfra red de mot Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter østover til London.»

I London synes Svein å ha blitt møtt med motstand. Innbyggerne hadde brent ned alle broene over elven Thames. Sangen «London Bridge is falling down» som blir sunget den dag i dag er et minne om denne hendelsen. Svein fikk store tap da han forsøke å komme seg over elven og han måtte trekke seg tilbake. Krøniken forteller at «kong Svein dro derfra til Wallingford, over Thames til Bath, og ble værende der med hærstyrken.» Ealdorman Aethelmaer kom og de vestlige thegnene (høvdingene) med ham. De bøyde seg alle for Svein og ga ham gisler.

London hadde klart å sto imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Ethelred II flyktet til Normandie på slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, «rådet for de vise menn», underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.

Svein hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough, Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han dør den 3. februar 1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun fem uker, angivelig av slag. Man vet ikke når han ble født, men antar at han var i femtiårene da han døde. Han ble begravet i York Minster, men liket ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i Roskilde Domkirke, hvor han i dag ligger på en ukjent plass sammen med faren Harald.

I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. Den danske hæren erklærte at hans yngre sønn Knut var den nye kongen av England, men både flåten og Knut selv dro tilbake til Danmark og Ethelred kom tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at «alt var tilgitt».

Sveins sønn ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk.

[rediger] Litteratur

• Sturlasson, Snorre (2003): Snorres kongesagaer, Gyldendal 2003
• Lund, Niels (1997): Harald Blåtands Død, Roskilde Museums Forlag, 1997.
• Ashley, Mike (1998): British Monarchs, Robinson Publishing, 1998.
• Sandqvist, Sven (1985): La mort du roi Souvain : le dix-neuvième conte du recueil intitulé Le Tombel de chartrose. Almqvist & Wiksell ISBN 91-7402-156-7
• Howard, Ian (2003): Swein Forkbeard's invasions and the Danish conquest of England 991-1017. Boydell. ISBN 0-85115-928-1
• Liljensøe, Jørgen (1989): Svend Tveskæg. Branner og Korch. ISBN 87-411-5580-7 (egnet for barn)
• Sangen om slaget ved Maldon : og andre kilder til Sven Tveskægs og Olav Tryggvessons kampe i England i 990erne. Oversat med indledning og noter af Niels Lund. København: Museum Tusculanum / Selskabet til Historiske Kildeskrifters Oversættelse, 1991 ISBN 87-7289-157-2