Vandaler
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vandalene var et germansk folkeslag, som utgjorde en betydelig del av trusselen mot Romerriket under den såkalte folkevandringstiden. Vandalene vandret gjennom Gallia og Hispania før de dannet et betydelig kongedømme i Afrika med hovedstad i Saldae (dagens Béjaïa). Herfra dominerte de øyene i det vestlige Middelhavet. I 534 overga den siste vandalkongen seg til romerne, etter dette hadde vandalene lite betydning i historien.
Navnet Andalucia (fra al-Andalus) er sannsynligvis en arabisk avledning av det etniske navnet Vandal.
Innhold |
[rediger] Opprinnelse
Vandalene ble først identifisert med Przeworsk-kulturen i det 19. århundre. Kontroversen rundt potensielle forbindelser mellom vandalene og andre mulige germanske stammer, lugier. Noen akademikere tror at enten var lugiene et tidligere navn for vandalene eller vandalene var del av den lugianske føderasjonen.
Likheter i navn har antydet hjemlandet til vandalene i Norge (Hallingdal), Sverige (Vendel) eller Danmark (Vendsyssel). Vandalene er antatt å ha krysset Baltikum inn i det som i dag er Polen rundt det 2. århundre f.Kr. og slo seg ned i Schlesien fra rundt 120 f.Kr. Tacitus skrev ned deres nærvær mellom Oder- og Vistula-elvene i Germania (98). Hans identifisering ble bekreftet av senere historikere. Ifølge Jordanes hadde de og rygene blitt fortrengt av goterne. Denne tradisjonen støtter identifiseringen av vandalene med Przeworsk-kulturen, siden goternes Wielbark-kultur ser ut til å ha erstattet en gren av denne kulturen.
I middelalderen var det populært antatt at vandalene var forfedrene til polakkene. Denne antagelsen oppstod antagelig av to grunner: For det første ble venedene blandet med vandalene og for det andre bodde både venedene og vandalene i antikkens tid i området som senere ble bosatt av polakker. I 796 kan en i Annales Alamanici finne et utdrag som sier at «Pepin av Italia reiste til vandalenes region, hvor vandalene kom ut for å gjøre motstand mot ham.» I Annales Sangallenses ble det samme raidet (riktignok plassert i 795) oppsummert med en enkel melding, «vandalene ble ødelagt». Dette betyr at tidlige skribenter i middelalderen gav vandalenes navn til avarer.
[rediger] Historie
Vandalene var delt inn i to stammegrupper, silingi og hasdingi. Silingiene levde i et område som kalt Magna Germania i flere århundrer, nå Schlesien. I det 2. århundre flyttet hasdingiene, ledet av kongene Rhaus og Raptus, sørover og angrep først romerne i det nedre Donau-området, inngikk så fred og slo seg ned i det vestlige Dacia (Romania) og det romerske Ungarn.
Ifølge Jordanes kom hasdingiene i konflikt med goterne rundt tiden til Konstantin den store. På den tiden levde vandalene i land som senere ble bebodd av gepiderne, hvor de var omringet «i øst (av) goterne, i vest (av) marcomanni, i nord (av) hermanduri og i sør Hister (Donau).» Vandalene ble angrepet av den gotiske kong Geberic og deres kong Visimar ble drept. Vandalene migrerte så til Pannonia hvor de levde de neste seksti årene.
I 400 eller 401, muligens på grunn av hunnernes angrep, begynte vandalene sammen med deres allierte (de samatianske alanerne og germanske suebianerne), å bevege seg vestover under kong Godigisel. Noen av silingiene sluttet seg til dem senere. Rundt denne tiden hadde hasdingiene allerede blitt kristnet. På samme måte som goterne tidligere, adopterte vandalene arianismen, en trosretning som var i opposisjon til hovedstrømmen som var trinitariansk kristendom i Romerriket, som senere ble til den katolske kirke og den ortodokse kirke.
[rediger] Gallia
Vandalene reiste vestover langs Donau uten store problemer, men da de nådde Rhinen, møtte de motstand fra frankerne som befolket og kontrollerte de romerske regionene i det nordlige Gallia. 20 000 vandaler, inkludert Godigisel selv, døde i det påfølgende slaget, men klarte så med hjelp fra alanerne å beseire frankerne. Den 20. desember 406 krysset vandalene den islagte Rhinen for å invadere Gallia. Under Godigisels sønn Gunderic plyndret vandalene seg vestover og sørover gjennom Aquitaine.
[rediger] Iberia
Vandalene krysset Pyreneene i oktober 409 og fikk land fra romerne på den iberiske halvøy som foederati i Gallaecia (i nordvest) og Hispania Baetica (i sør). Alanerne fikk land i Lusitania (vest) og regionen rundt Karthago Nova. Suebiene kontrollerte også deler av Gallaecia. Vestgoterne som invaderte Iberia før de fikk landområder i Septimania i det sørlige Frankrike, knuste alanerne i 426 og drepte den vestlige alanske kongen, Attaces. Restene av hans folk tilbød senere vandalkongen Gunderik den alanske kronen. Senere vandalkonger i Nord-Afrika kalte seg Rex Wandalorum et Alanorum («konge av vandalene og alanerne»).
[rediger] Afrika
Gunderiks halvbror Geiserik viste seg å bli den store vandalkongen. Han begynte å bygge en vandalflåte, og etter at han ble konge, krysset han Gibraltarstredet i 429 og beveget seg østover mot Karthago. I 435 gav romerne dem noe territorium i Nord-Afrika, men likevel falt Karthago til vandalene i 439. Geiserik bygget så opp kongedømmet til vandalene og alanerne til en mektig stat med hovedstad i Saldae. Han erobret Sicilia, Sardinia, Korsika og Balearene.
Forskjellen i trosgrunnlaget mellom de arianske vandalene og Romas katolikker eller donatister var en konstant kilde til spenning i deres afrikanske stat. De fleste vandalkongene, med unntak av Hilderik, forfulgte mer eller mindre katolikkene. Medlemmer av presteskapet ble utvist, klostre ble oppløst og et generelt press ble brukt på katolikker som ikke lot seg kue. Selv om katolisismen sjelden var offisielt forbudt, med unntak av de siste månedene av styret til Hunerik, var konvertering fra vandalenes tro til katolisismen forbudt, og livet var generelt vanskelig for det katolske presteskapet som ble nektet å ha biskoper.
[rediger] Plyndringen av Roma
Vandalene tok Roma i 455 og plyndret byen i to uker fra 2. juni. De forlot byen med utallige verdisaker, inkludert byttet fra tempelet i Jerusalem som ble ført til Roma av Titus. De tok også med seg keiserinnen Licinia Eudoxia og hennes døtre Eudocia og Placidia. De ødela en enorm bysantinsk flåte som ble sendt mot dem innen 468.
[rediger] Nedgang
Da Geiserik døde i 477, ble hans sønn Hunerik konge. Huneriks styre var preget av sin religiøse forfølgelse av manikeerne og katolikkene. Guntamund (484–496) forsøkte å skape intern fred med katolikkene. Den vandalske makten hadde vært nedadgående siden Geiserik døde, og Gunthamund mistet store deler av Sicilia til østgoterne og måtte stå i mot økt press fra maurerne.
Hilderik (523–530) var den mest katolskvennlige av vandalkongene. Men han hadde lite interesse for krig og overlot det til et familiemedlem, Hoamer. Da Hoamer led nederlag mot maurerne, gjennomførte den arianske fraksjonen i kongefamilien et opprør og Gelimer (530–533) ble konge. Hilderik, Hoamer og deres slektninger ble kastet i fengsel.
Den bysantinske keiser Justinian I erklærte krig mot vandalene. Handlingen ble ledet av Belisarius. Etter å ha hørt at den største delen av den vandalske flåten kjempet mot et opprør i Sardinia, bestemte han seg for å handle raskt og landet i Tunisia og marsjerte mot Karthago. Sent på sommeren 533 møtte kong Gelimer Belisarius 16 km sør for Karthago i slaget ved Ad Decimium. Vandalene var til å begynne med i ferd med å vinne slaget, men da Gelimers nevø Gibamund falt i slaget, flyktet vandalene. Belisarius tok raskt Karthago mens de overlevende vandalene kjempet videre.
15. desember 533 braket Gelimer og Belisarius sammen igjen i Ticameron, rundt 32 km fra Karthago. Igjen kjempet vandalene godt, men brøt sammen da Gelimers bror Tzazo falt i slaget. Belisarius rykket raskt frem til Hippo, den nest største byen i vandalenes kongedømme, og i 534 overgav Gelimer seg til den romerske erobreren og gjorde slutt på vandalenes kongedømme.
[rediger] Vandalenes konger
| År | Konge | Merknader |
| –407 | Godigisel | Førte vandalene over Rhinen og inn i Gallia |
| 407–428 | Gunderik | Førte vandalene over Pyreneene og inn i Hispania |
| 428–477 | Geiserik | Førte vandalene over Gibraltarstredet og etablerte vandalenes kongedømme i Nord-Afrika med sin hovedstad i Karthago |
| 477–484 | Hunerik | |
| 484–496 | Guntamund | |
| 496–523 | Trasamund | |
| 523–530 | Hilderik | |
| 530–534 | Gelimer |
[rediger] Vandalenes språk
- Hovedartikkel: Vandalisk språk
Lite vites om det vandaliske språk som var av den østgermanske lingvistiske grenen, nært beslektet med gotisk (kjent fra Ulfilas' bibeloversettelse). Begge er utdødd. Noen spor kan være igjen i andalusisk dialekt, den sørligste gruppen av de spanske dialektene som riktignok er mer preget av arabisk fra de siste maurerne (711 til 1492), de første og siste muslimske herskerne i Iberia.
[rediger] Dagens arv
- Navnet Andalusia (Spanias sørligste region) er stammer antagelig fra det etniske navnet «vandal».
- Verbet «vandalisere» ble en betegnelse for barbarisk plyndring og ødeleggelse. Utrykket kommer av den hurtige erobringen kong Genseriks hær foretok av Roma i 455. Sannheten er at de skadet ikke byen mer enn andre invaderende. Oppstyret lever videre i vandalisme (kun fra 1790-årene) som betyr meningsløs ødeleggelse.
- Vandalene er maskotten til Universitetet i Idaho.
- The Vandals er navnet på et punk-band fra Los Angeles.
[rediger] Litteratur
- John Julius Norwich, Byzantium: The Early Centuries
- Westermann, Grosser Atlas zur Weltgeschichte (på tysk)
- Pauly-Wissowa
- Online Etymology Dictionary: Vandal
- Brian Adam: History of the Vandals
- Ivor J. Davidson, A Public Faith, Chapter 11, Christians and Barbarians, Volume 2 of Baker History of the Church, 2005, ISBN 0801012759
- Victor of Vita, History of the Vandal Persecution ISBN 0853231273. Written 484, non-NPOV primary source.
