Afrikansk villhund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Afrikansk villhund
Afrikansk villhund (Lycaon pictus)
Vitenskapelig(e) navn:	Lycaon pictus
Norsk(e) navn:	afrikansk villhund , hyenehund, malerhund, malerisk villhund, kapphund m.m.
Hører til:	hundefamilien, rovdyr, pattedyr
Rødlistestatus:	EN C2a(i)^[1] (ver 3.1 (2001))
Habitat:	Alle, unntatt snaufjell, ørken og regnskog
Utbredelse:	se kartet
Bekreftet og ubekreftet distribusjon
Underarter:	L. p. pictus L. p. lupinus L. p. manguensis L. p. sharicus L. p. somalicus

Afrikansk villhund (Lycaon pictus) kalles også hyenehund og er et sosialt flokklevende rovdyr i hundefamilien. Villhunden finnes over store deler av Afrika, sør for Sahara. Den blir av mange regnet som en av verdens mest effektive jegere. Den er også den eneste arten som har overlevd inn i vår tid i slekten Lycaon.

[rediger] Beskrivelse

Afrikansk villhund

Lycaon pictus betyr «malt ulvelignende dyr». Slektsnavnet Lycaon stammer fra det greske ordet lukos som betyr ulv. Villhunden er den eneste arten som har overlevd i denne slekten. Det første eksemplaret ble oppdaget av vestlige forskere (Temminck, 1820) i Mozambique og fikk navnet Kapp jakthund.

Afrikansk villhund framstår som en langstrakt slank hund med spesielt lange ben, ekstremt store, runde avlange stående ører, stor mage og en flekkemønstret mangefarget pels som har gitt den det vitenskaplige navnet «malerhund» (Lycaon pictus).

Pelsen som sådan er kort og glatt og har ikke underpels. Den går igjen i fargene brun, rød, sort, blekgul og hvit i et flekket mønster, som for hvert dyr er like unikt og individuelt som et fingeravtrykk. Den buskete halen er alltid hvit på den ytre halvdelen, men kan være hvit nesten fra haleroten og ut til haletippen. Ørene er for det meste sorte, men ved inngangen til selve øret har den gjerne litt lysebrun behåring. Selv om pelsen er som et fingeravtrykk for hvert dyr, er det allikevel kjent at det karakteristiske flekkmønstret har likhetstrekk både innad i de ulike flokkene/familiene og innenfor de ulike regionene villhunden holder til.

Skallen er massiv og snutepartiet, som er meget kraftig og er utstyrt med svært kraftfulle kjever, er alltid nærmest sort i fargen. Den har også sorte bånd som strekker seg fra snuten og opp mot øynene og over kinnene til bak mot ørene, samt ei enkel sort smal stripe som strekker seg fra snuten og opp over pannen og skallen på dyret. Tannformelen er som hos de fleste andre canider (3/3 + 1/1 + 4/4 + 2/3). Et annet særtrekk er at villhunden bare har fire tær på hver fot.

Kroppslengen er ca. 75-110 cm, målt fra snutespiss til halerot. Halen måler gjerne ca. 30-40 cm. Hanner og hunner har omtrent samme størrelse. Den blir normalt ca. 60-75 cm i skulderhøyde og vekten ligger på omkring 18-36 kg (Nowak^[2], 1999; Stuart og Stuart^[3], 1995; Zoological Society of Philadelphia^[4], 2004).

[rediger] Spredning

Tidligere fantes afrikansk villhund nærmest over hele Afrika, unntatt i tropisk regnskog og full ørken. Nå er utbredelsen blitt mer fragmentert. I dag finner man den derfor helst i Namibia, Botswana, Mozambique, deler av Zimbabwe, Swaziland, og i Transvaal i Sør-Afrika. Det finnes imidlertid spredte populasjoner også andre steder i Afrika, eksempelvis i Kamerun.

[rediger] Habitat

Tidligere trodde man at afrikansk villhund først og fremst var å finne på åpent gressland, småskog og savanne. Ny forskning har imidlertid avdekket at disse hundene har større tetthet der bush og småskog er tettere. I noen grad er de også tilstede i noen skogkledte fjellområder og ørkennære strøk, som Sahel.

[rediger] Atferd

Afrikansk villhund

[rediger] Flokken

Afrikansk villhund er et av de mest sosiale hundedyrene. Flokken tilbringer mesteparten av tiden sammen og ledes av et såkalt alfapar (en lederhann og hans utvalgte ledertispe). Alfaparet kan gjenkjennes på deres økte tendens til å markere seg. Villhunden kan danne flokker på opp mot 40 dyr, men det er mer vanlig at den omfatter 2-27 dyr. Tidligere, da det fantes mange flere slike villhunder i Afrika, kunne flokkene bestå av opp mot 100 dyr. Gjennomsnittsflokken består imidlertid gjerne av ca. 7-15 dyr.

En flokk består som regel av flere hanner enn hunner, og de har hver i sær sin egen rangordning innad i flokken. Flokken er heller ikke statisk med hensyn til individene, men skifter gjennom sesongen. Noen dyr forsvinner til andre flokker, mens andre kommer. Jo lenger ned på rangstien et dyr står, jo større er sannsynligheten for at det forlater flokken. På denne måten kan flokkene variere i størrelse og sammensetning gjennom året. Slik vandring mellom flokkene bidrar dessuten til å sikre den genetiske variasjonen. Nye flokker dannes gjennom at dyr av samme kjønn forlater flokken og forener seg med dyr av motsatt kjønn fra en annen flokk. Når en alfa dør vil plassen normalt bli overtatt av et annet dyr i flokken, men nødvendigvis ikke av det dyret som står nærmest på rangstigen. Det finnes en rekke eksempler på at en alfahann har blitt erstattet av et ungdyr.

Hanner og hunner samarbeider om å føde opp valper og i å bringe mat til skadde og syke individer som tilhører flokken. Innad i flokken er det sjelden aggresjon medlemmene i mellom, unntatt mellom den dominante tispa og eventuelle tisper som måtte forsøke å formere seg.

[rediger] Territorium

Villhundens territorium varierer mye i forhold til det habitatet de holder til i. Tettheten av byttedyr vil avgjøre hvor store territoriene blir. I Okavangodeltaet i Botswana er det vanligvis omkring 450 km², mens det i Serengeti kan være opp mot ca. 2 000 km². Villhunder lever et nomadisk liv og forflytter seg ofte, unntatt når tispene skal føde. Ellers blir flokken sjelden lenger enn en til to dager på samme leirplass.

Villhunden er normalt ikke territorial og regnes som døgn-/dagaktiv. Den har normalt størst aktivitet i grålysningen på morgenen og i skumringen på kvelden. Villhunden forsvarer ikke territoriet sitt utenom paringstiden. Det er vanlig at territoriene til forskjellige flokker overlapper hverandre ganske mye, unntatt i selve kjerneområdet for hver enkelt flokk. Utenfor kjerneområdet er det kjent at det hersker en slags tidsintervall for bruk av overlappende områder flokkene i mellom, slik at ulike flokker befinner seg i bestemte områder til forskjellige tider. Slik unngår flokkene unødvendige konfrontasjoner i disse områdene. Mindre flokker vil normalt søke å unngå større flokker, og trekke seg vekk fra overlappende områder i tide. Skulle de allikevel møtes vil mindre flokker flykte for å unngå konflikt. Mellom jevnbyrdige flokker som møtes kan det derimot oppstå alvorlige konflikter.

[rediger] Kommunikasjon

Villhunden kommuniserer ved hjelp av markeringer, kroppsspråk og lyder. Dyr som har kommet bort fra flokken gir gjerne fra seg en «hoo»lignende lyd, som så besvares av andre medlemmer. De har en bjeffelignende lyd når de varsler fare, og en klynkende lyd når de tigger mat.

[rediger] Jakt

Afrikansk villhund er verdens mest suksessfulle flokkjeger, en dyktig jeger som ofte jakter på byttedyr som er mye større enn den selv. Jakten foregår vekselvis over hele territoriet, avhengig av tettheten på byttedyr. Jakten foregår helst i skumringen om kvelden eller i grålysningen om morgen. På større byttedyr foregår jakten i flokk, men den jakter også på mindre byttedyr alene eller parvis. Flokkjakt ledes alltid av alfahannen etter ett sinnrikt og svært effektivt mønster der andre medlemmer ser ut til å ha bestemte oppgaver under selve jakten.

Villhunder har stor utholdenhet og hurtighet. De kan holde en jakt gående i høy fart over mange kilometer. Over en strekning på inntil to km kan farten komme opp i 60 km/t. Statistisk nedlegger de 85-90% av alle byttedyr som jages, noe som er langt mer enn noen annen art som jakter i flokk. Byttet trettes ut før hundene angriper, ledet av alfahannen og en sinnrik angrepsatferd. I gjennomsnitt veier byttet ca. 50 kg, men villhunden kan nedlegge byttedyr på opp mot 200 kg. Byttet rives i filler av de kraftige kjevene og dør nærmest momentant. I motsetning til de fleste andre rovdyr vil villhunden ofte tillate andre rovdyr og fugler å spise av byttet. Det gjelder imidlertid ikke flekkhyener, som resolutt jages vekk og av og til også drepes.

Fordi villhunden normalt ikke forsvarer byttet sitt er den utsatt for at det stjeles av hyener, sjakaler, leoparder og løver. Sistnevnte vil også drepe valpene om anledningen byr seg, men disse vil bli aggressivt forsvart av flokken dersom de ikke er totalt underlegne.

[rediger] Annet

Afrikansk villhund kan trolig være svært farlig for et menneske, fordi den er et rovdyr som jakter i flokk. Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon på at villhund noen gang har angrepet mennesker, verken vitenskapelig eller i form av sagn og fabler.

[rediger] Ernæring

De vanligste byttedyrene er impala (Aepyceros melampus), kudu (Tragelaphus strepsiceros), Thomsons gaselle (Gazella thomsonii) og gnu (Connochaetes taurinus). Den kan også jakt på større arter, som sebra (flere arter), eland (Tragelaphus oryx) og kafferbøffel (Syncerus caffer), med det er mer sjeldent. Noen steder jakter de også på små antiloper som dik-dik (Madoqua spp.), steinbukk (Raphicerus campestris) og vortesvin (Phacochoerus spp.).

Afrikansk villhund spiser ikke kadavre, uansett hvor friske de måtte være (Estes^[5], 1991; Kingdon^[6], 1997; Nowak, 1999; Wildlife Africa CC^[7], 2002).

Villhunden blir ofte beskyldt for å ta kveg og annen buskap i de områdene den finnes, men studier som er gjennomført viser at dette ikke er tilfellet. En tre og en halv år lang studie (1994-1997) av en flokk i Zimbabwe viste tvert i mot at de buskapsdyra som forsvant ble tatt av et «tobeint rovdyr» - mennesket.

[rediger] Reproduksjon

Afrikansk villhund

Hos villhunden er det vanligvis bare alfaparet som formerer seg, og de lever gjerne i et monogamt parforhold livet ut. De vil også normalt forsøke å hindre andre medlemmer av flokken i å formere seg, noe som ofte fører til aggressiv atferd dem i mellom, spesielt blant tispene. Det hender imidlertid at tisper som står lavere på rangstigen også får lov til å formere seg.

Afrikansk villhund blir kjønnsmoden når de er omkring 12-18 måneder gamle, men de begynner ikke å formere seg før på et langt senere tidspunkt. De yngste tilfeller som er kjent var ei tispe som var omkring 22 måneder gammel. Tispa går drektig i ca. 60-72 dager og føder gjerne valpekullet sitt mellom mars og juli måned, litt etter hvor de holder til. Nyfødte valper er sorte med irregulære hvite flekker. Kullet kan variere mye i størrelse. Mellom to og 22 valper regnes som normalt, men gjennomsnittet er ti til elleve valper. De minste kullene stammer gjerne fra dyr som lever i fangenskap.

Tispa føder helst i en gressdekket hule, ofte etter et jordsvin. Der blir valpene oppvartet til de er omkring tre-fire uker gamle, da mora gjerne tar dem med ut for første gang. Straks valpene kommer ut blir de gjenstand for oppmerksomhet fra hele flokken, som også deler på ansvaret med å skaffe dem mat og passe på dem. De blir normalt avvendt da de er omkring fem uker (3-12 uker) gamle. Etter dieperioden vil mora gjenoppta sin jaktatferd, mens andre medlemmer i flokken passer valpene. Etter en jakt vil dyra i flokken gulpe opp mat til valpene etter et hierarkisk mønster, der dyra lavest på rangstigen må bidra mest. Når valpene blir omkring tre-fire måneder gamle vil de begynne å bli med flokken når den jakter på byttedyr. De får gjerne forsyne seg først når et bytte er nedlagt. Mora føder gjerne et nytt kull i løpet av 12-14 måneder. På denne tiden forlater gjerne det forrige kullet flokken, kjønnsvis. Hanner følger hanner, og tisper følger tisper. De kan imidlertid også velge å bli i flokken.

Dødligheten er normalt høy for valper, spesielt den første tiden. Det er imidlertid ting som tyder på at dess flere medlemmer flokken har, jo større er overlevelsesgraden hos valpene. At andre medlemmer av flokken deltar i valpestellet har derfor stor betydning for flokkens suksess. Villhunden blir sjelden mer enn sju år i vill tilstand, selv om det er kjent at enkelte individer har levd til de blir nærmere tolv år gamle.

[rediger] Systematikk

Forskerne antar at den afrikanske villhunden skilte lag med de andre canidene for omkring tre millioner år siden. Den er bare fjernt i slekt med hundedyr som ulv, rev, dingo og tamhund. Villhundens nærmeste nålevende slektninger trodde man var asiatisk villhund (Cuon alpinus) og søramerikansk bushhund (Speothos venaticus), men ny forskning viser at dholehunden er nærmere beslektet med artene i hundeslekten og fjellrev.

Afrikansk villhund ble først beskrevet av den hollandske aristokraten og zoologen Coenraad Jacob Temminck (1778-1858) i 1820. Det hersker en viss uenighet med hensyn til navnet afrikansk villhund, fordi noen forskere mener det er misvisende og heller burde vært brukt om sjakaler - fordi sjakalen inngår i hundeslekten, men ikke den såkalte afrikanske villhunden. Mange velger derfor å kalle den malerhund eller malerisk villhund, fordi dette samsvarer med det vitenskapelige navnet (Lycaon pictus) og derfor er mer beskrivende for arten.

I dag anerkjenner forskerne normalt fem underarter (Kingdon^[8], 1997) av arten. Det råder imidlertid en viss usikkerhet omkring de, fordi det genetiske arvematerialet hos villhunder i Vest- og Sentralafrika fortsatt ikke er skikkelig kartlagt. En studie viser at det er stor variasjonen i genotypene flokkene i mellom, i hele utbredelsesområdet.

Lycaon pictus pictus (Sørafrika)
Lycaon pictus lupinus (Østafrika)
Lycaon pictus manguensis (Vest- og Sentralafrika)
Lycaon pictus sharicus (Sahara)
Lycaon pictus somalicus (Afrikas Horn)

[rediger] Status

Afrikansk villhund er en av de mest truede artene i Afrika, som eneste representant i slekten Lycaon. Den har siden 1990 blitt regnet som truet (EN) av IUCN, men står fortsatt ikke oppført på CITES lister. Totalbestanden ble i 2004 estimert til å være på omkring 3 000-5 500 dyr, hvorav ca. 2 500 voksne. De fleste befinner seg i den sørlige delen av Afrika og i Tanzania. I tillegg kommer ca. 500 dyr som lever et liv i fangenskap rundt om i verden.

I Hwange nasjonalpark i Zimbabwe finnes det 5 kjente flokker. I Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika finnes det 8 flokker. I Masai Mara naturreservat i Kenya finnes det 6 kjente flokker. I Moremi viltreservat i Botswana finnes det 8 kjente flokker. I Tanzania har Selous viltreservat 6 kjente flokker og Serengeti nasjonalpark 7 flokker.

Til tross for at arten er juridisk beskyttet i store deler av sitt utbredelsesområde minker bestanden. Konflikter med mennesker, sykdommer og oppdeling av habitatet er de vanligste årsakene til den synkende tendensen, samtidig som beskyttelsen i praksis blir dårlig håndhevet av myndighetene. Arten er nærmest utradert i Vestafrika. Den største bestanden finnes i Sørafrika, spesielt nord i Botswana, vest i Zimbabwe, øst i Namibia, og i Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika.

[rediger] Referanser

^ McNutt, J.W., Mills, M.G.L., McCreery, K., Rasmussen, G., Robbins, R. & Woodroffe, R. 2004. Lycaon pictus. In: IUCN 2006. «2006 IUCN Red List of Threatened Species». Status pr. 16. november 2006.
^ Nowak, R. 1999. «Walker's Mammals of the World». Sixth Edition. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.
^ Stuart, C., T. Stuart. 1995. «Stuart's Field Guide to the Mammals of Southern Africa». Cape Town: Struik.
^ Zoological Society of Philadelphia. 2004. «Philadelphia Zoo Animal Facts - African Wild Dog» (online). 24. mars 2004
^ Estes, R. 1991. «The Behavior Guide to African Mammals». Berkeley and Los Angeles, California: The University of California Press.
^ Kingdon, J. 1997. «The Kingdon Field Guide to African Mammals». San Diego: Academic Press.
^ Wildlife Africa CC, 2002. «Wildlife Africa - Wild Dog Behavior» (online). WildlifeAfrica. 24. mars 2004
^ Kingdon, J. (1997) «The Kingdon field guide to African mammals». Academic Press, San Diegoref>, 1990)

[rediger] Litteratur

Gus Mills & Lex Hes: «Säugetiere des südlichen Afrikas», Könemann Verlagsgesellschaft, 1999. ISBN 3-8290-3610-8
Ronald M. Nowak: «Walker's Mammals of the World». Johns Hopkins University Press, 1999 ISBN 0801857899
Chris & Tilde Stuart: «Field Guide to the Larger Mammals of Africa». Struik, 2000, ISBN 1868725340