Atlantis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

For romfergen ved navn Atlantis, se Atlantis (romferge).

Athanasius Kirchers kart over Atlantis liggende i Atlaterhavet, fra Mundus Subterraneus 1669. Kartet er orientert med syd øverst.

Atlantis er et sagnland, oppkalt etter titanen Atlas' datter (gammel gresk Ἀτλαντὶς νῆσος, «Atlas' øy»), omtalt av den greske filosof Platon og benyttet som et eksempel på en idealstat. Han beskrev det som opprettet av Poseidon og at det lå et sted i Atlanterhavet.

Platon fortalte om hvordan hovedstaden var omgitt av mektige sirkulære kanaler med et palass i sentrum. Avslutningsvis fortalte han om hvordan landet til slutt forsvant under havets overflate. Historien ble gjennom det meste av oldtiden sett på som en litterær fiksjon, og først mot slutten av oldtiden begynte noen kommentatorer av Platons verker å se på historien som sann. Gjennom middelalderen og især i nyere tid har interessen for Atlantis vokst, og man identifiserte landet med ulike områder, for eksempel Helgoland eller Antarktis.

Innhold

1 Eldre beretninger om Atlantis
- 1.1 Platon
2 Atlantis i fiksjonen
3 Tro
4 Teorier om Atlantis
5 Eksterne lenker

[rediger] Eldre beretninger om Atlantis

[rediger] Platon

Platon avbildet av renessansemaleren Rafael.

Platons beretninger om Atlantis er å finne i verkene Timaios, og Kritias. Disse filosofiske dialogene, som vanligvis er datert tilbake til 360 f.Kr er de tidligst kjente referansene til Atlantis. Timaios begynner med en introduksjon, etterfulgt av en fortelling om skapelser, universets struktur og gamle sivilisasjoner.

I introduksjonen forestiller Sokrates seg den perfekte sivilisasjon, og lurer på om han og hans gjester kan komme opp med en historie som gir dette samfunnet til liv. Kritias nevner en visstnok historisk hendelse som ville være det perfekte eksempel, og følger opp ved å beskrive Atlantis i Kritiasdialogen, for det meste dets opprinnelse og form. Det gamle Athen beskrives som det perfekte samfunnet, mens Atlantis er dets motsetning. Kritias' fortelling sies å stamme fra den athenske lovgiveren Solons reise til Egypt, hvor Sonchis, prest i Theben oversatte det til gresk for ham.

[rediger] Atlantis i fiksjonen

Ifølge Platon var Atlantis et land hvor dyktige bønder skapte velluktende frukthager, og hvor det var mange dyr, blant annet en stor elefantbestand. I landets viktigste by lå det utallige herskapsboliger som i glans og prakt kun ble overgått av det kongelige palasset. Tempelet like ved var reist til ære for Poseidon.

Men verken gull eller glans kunne tilfredstille atlantidene fra dem selv. Deres tiltakende materialisme påkalte gudenes store vrede, og hele sivilisasjonen ble, ifølge Platon, dømt til en rask og dramatisk død. I senere tider har mange ment at Platon påpekte at dette var en metafor for hvordan han mente verdenssamfunnet utviklet seg.

[rediger] Palasskomplekset i Atlantis

Fremst blant de mange kostelighetene i Platons Atlantis var det praktfulle palasskomplekset. Det var bygd på et høydedrag midt inne i hovedstaden, og var omgitt av tre kanaler. I enden av borggården som den kongelige residensen var plassert rundt, lå Poseidontemplet. Hele komplekset var reist av Atlas, Poseidons eldste sønn og den første kongen i Atlantis, men herskerne som fulgte Atlas på tronen, var ikke fornøyd med å etterlate senteret for sin makt slik de overtok det.

Platon skrev:

«Siden det ble overtatt av de ulike kongene som arv fra forgjengeren, og hver og en prøvde etter beste evne å overgå denne i å utsmykke palasset, inntil de hadde gjort det til et under å skue, så stort og vakkert var det.»

Besøkende til palassanlegget måtte først følge en bred hovedgate som gikk over de tre kanalene, før de kom fram til slottsportalene som ledet gjennom en mur av messing, en mur av tinn, og innerst en mur av kobber som «funklet som ild». Innenfor disse praktfulle murene var aristokratiets boliger. Herskapshus i hvit, svart og rød stein som var brutt ut i landet.

Om de atlantiske monarkene skrev Platon:

«Rikdommene deres, var så umåtlige at dets like aldri var blitt sett i noe kongehus før, og det skal godt gjøres å se det igjen også.»

[rediger] Atlantis' herskere

Paradiset Atlantis, palasset er øverst til venstre.

I hjertet av palasskomplekset lå Poseidontemplet. Her kom kontinentets herskere for å fastsette sine lover. Templet var et bevis på atlantidenes dyktighet innen metallarbeid.

«Rundt bygningen var en mur i gull,og ytterveggene var dekt med sølv. Innvendig var hele taket laget i elfenben,prydet med gull, sølv, og orichalcum, og alt annet der inne, vegger, søyler, og gulv var innfattet i Orichalcum.»

Der inne sto også en kjempestatue av Poseidon som red en slede av seksvingede hester. Rundt ham sto hundre små statuer av nymfer som red delfiner.

Overkongen av Atlantis og hans ni brødre, fyrster i de ni andre provinsene kom sammen hvert 5. eller 6. år for å diskutere lover og regler i Atlantis. De ofret en okse på et ildsted før de satt seg rundt det og avsa sine dommer. Disse ble risset inn på gulltavler.

Platon skrev:

«I mange slektledd, hadde de et sannferdig, og på alle vis opphøyd sinnelag, og de viste mildhet, og visdom.»

[rediger] Atlantis' undergang

Ifølge Platon kunne atlantidene på høyden av sin makt, for 11 500 år siden, gjøre krav på store deler av Middelhavsområdet, og de var fulle av maktbegjær. Atlantidene sluttet å sette godheter over materielle gleder.

«Men når Guds del hos dem begynte å utraderes ved at den ofte, og mye ble oppblandet med det dødelige, da kunne de ikke lenger bære sin lykke, men fornedret seg.»

Visstnok sendte de hærstyrker for å erobre Aten, og områdene øst for Athen. Da grep Zevs inn, og han dømte hele Atlantis til en total og brå død. På et døgn var hele Atlantis, med mennesker, dyr og hærstyrker senket ned i jorden.

Platon tvilte på at det ville bli funnet spor av det tapte landet, og skrev at havet der borte var blitt ufarbart og umulig å utforske.

[rediger] Tro

Historien om Atlantis spilte en viktig rolle i det nittende århundres okkulte renessanse. Den amerikanske kongressmannen og forfatteren Ignatius Donnelly utga i 1881 boka Atlantis: The Antediluvian World. I denne boka lanseres teorien om at alle gamle høykulturer stammer fra Atlantis.

I H. P Blavatskys teosofi omtales sivilisasjoner på Atlantis og andre tapte kontinenter. Hun hevder at pyramidene i Egypt og Mexico ble konstruert av flyktninger fra Atlantis. Disse beretningene ble utviklet videre av C. W. Leadbeater, Rudolf Steiner, Edgar Cayce og andre.

Atlantisfortellingen er seinere brukt som råstoff i et stort antall romaner, filmer, tegneserier og sanger, og fortsetter å fascinere kunstnere, mystikere og mange andre den dag i dag.

[rediger] Teorier om Atlantis

Det er lansert mange teorier som søker å finne "opprinnelsen" til Atlantis i reelle naturfenomener, som den vulkanske eksplosjonen som ødela øya Thera/Santorini på 1400-tallet f.Kr.. Den skapte store flodbølger som kan ha ødelagt mange av de kystnære sivilisasjonene ved Middelhavet.