Avlat
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Avlat er i Den katolske kirke en ettergivelse av timelig straff for syndige handlinger. Bakgrunnen er at man i katolsk lære mener at synd fører til skyld, som må skriftes, og straff som må avtjenes. Denne straffen kan avtjenes på tre måter: Ved å gjøre bot, ved å gjøre handlinger som gir avlat, eller i skjærsilden.
I skriftemålet tilgis, etter katolsk lære, syndene, slik at det ikke lenger finnes skyld. Dog gjenstår straffen. Presten som tar imot skriftemålet vil oppgi en bot man skal utføre, men man anser at denne ikke alltid er tilstrekkelig; blant annet dekker den ikke straff for mindre synder som er tilgitt gjennom den allmenne syndsbekjennelse i messen. For å sikre at denne straffen er sonet er avlat den beste mulighet i det jordiske liv, og mange velger derfor å utføre de handlinger som fører til avlat.
Kriteriene for å få avlat er at all synd er skriftet og tilgitt, at man har et oppriktig ønske om å ikke synde mer, og at man utfører en av de foreskrevne handlinger. Den mest kjente av disse handingene er å foreta en pilegrimsreise til Roma under et hellig år, og gå gjennom en av de hellige porter. Men det er også knyttet avlat til f.eks. det å be visse bønner i tilknytning til messen. Det er Den apostoliske skriftemålsdomstolen som administrerer oversikten over hvilke handlinger som gir avlat.
Avlaten kan være plenær (fullstendig) eller partiell (delvis). Dersom man utfører en handling som gir plenær avlat, men ikke helt oppfyller kravene, kan man allikevel oppnå partiell avlat. Det er også mulig å få avlat på vegne av en avdød person for å forkorte dennes tid i skjærilden.
[rediger] Avlatshandel
I senmiddelalderen oppsto det en ulovlig praksis med å selge avlatsbrev. Dette var særlig utbredt i Tyskland, og ble blant annet brukt til å finansiere byggingen av den nye Peterskirken i Roma. Avlatshandelen var noe av det reformatoren Martin Luther reagerte først mot i Den katolske kirke.
