Camel (band)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Camel er et britisk band som ble stiftet 1971 i Surrey. Bandet hører sjangermessig til innen progressiv rock. Camel ble aldri like populær som andre britiske progrock-band, som Alan Parsons Project, Genesis, Pink Floyd, The Who, Yes eller King Crimson, men de kultiverte en påfølgende dedisert kult gjennom mange episke, dramatiske og lidenskapelige verk. Gjennom hele deres lange karriere ble det gjennomgått mange forandringer, og Andrew Latimer forble lederen av bandet.

Innhold 1 Historie 1.1 1971–1975 1.2 1976–1980 1.3 1981–1983 1.4 1984–1993 1.5 1994–2000 1.6 2001–2007 2 Stilarter og uttrykksformer 2.1 Progrockens storhetstid 2.2 Nye innfallsvinkler 2.3 Camel i konsert 3 Posisjon og innflytelse 4 Medlemmer 4.1 Konsertbesetninger 5 Diskografi 5.1 Studioalbum 5.2 Livealbum 5.3 Samlealbum 6 Andre utgivelser 6.1 Singler 6.2 Video 7 Trivielt 8 Referanser 9 Eksterne lenker

[rediger] Historie

[rediger] 1971–1975

Camel ble stiftet i 1971, da Peter Bardens (keyboard, vokal) kom inn sammen med Andrew Latimer (gitar, fløyte, vokal), Andy Ward (trommer) og Doug Ferguson (bass) i et band som kalte seg The Brew. De skiftet bandnavnet til Camel og spilte deres første konsert på «Waltham Forest Technical College» som oppvarmingsband for Wishbone Ash 4. desember.

I august 1972 signerte Camel platekontrakt med MCA Records og utga debutalbumet kalt «Camel». Utgivelsen ble ingen suksess, mye fordi den var preget av forskjellige stilarter. Bandet gikk så over til Decca Records der de i 1974 utga sitt andre album Mirage. Dette albumet fikk et omslag som lignet meget på sigarettmerket Camel. Dette førte videre til at de måtte endre coveret før utgivelsen av den amerikanske versjonen. Det var på dette albumet Camel begynte å utvikle sitt distinktive lydbilde, markert med gruppens flytende innviklede rytmer og en uforutsigbar instrumental veksling mellom Peter Bardens og Andrew Latimer. Melodien «The White Rider» som er på denne utgivelsen, ble skrevet av Andrew Latimer. Han hentet sin inspirasjon fra J.R.R. Tolkiens Ringenes herre. I 1975 kom deres instrumentale konseptalbum The Snow Goose ut, inspirert av Paul Gallicos novelle med samme navn. Det uvanlige ved dette albumet var at det ikke hadde noen vokal, og musikken fulgte den emosjonelle sirkelen til historien i novellen. Albumet solgte meget godt og klatret opp på «British Top 30».

Den 17. oktober 1975 fremførte Camel «The Snow Goose» i en fullsatt Royal Albert Hall akkompagnert av London Symphony Orchestra.

[rediger] 1976–1980

I 1976 ga de ut albumet Moonmadness basert på sanger skrevet av de fire bandmedlemmene. Dette albumet hadde et annerledes lybilde enn den forrige utgivelsen, men dette ble ikke like godt tatt imot av den engelske fanskaren. Albumet ble riktignok mer suksessfullt i USA, hvor det nådde nummer 118 på Billboard 200-listen, den høyeste listeplasseringen bandet skulle komme til å få i USA.

Camels besetning endret seg flere ganger i bandets historie, dette startet i 1976 når Mel Collins (saksofon) ble med som et femte medlem. Doug Ferguson sluttet i 1977 på grunn av at Andy Ward hevdet at sin store utvikling som trommeslager, med eksperimentering innen jazz, ble hemmet av Ferguson. Dette skulle senere vise seg å være et uheldig feilgrep for bandet, fordi Doug Ferguson med sin fortid i militæret hadde en god disiplin og var en person som hindret feider innad i bandet. Dette gjaldt da spesielt låtskriverfeidene mellom Andrew Latimer og Peter Bardens.

Senere i 1977 ble Doug Ferguson erstattet av Richard Sinclair (fra Caravan, bass og vokal). Med denne besetningen ga Camel ut albumene Rain Dances og Breathless, som begge fjernet seg fra de forrige utgivelsene rent stilmessig. Dette skjedde mye på grunn av de nye medlemmene som var med på å fremheve det nye musikalske aspektet. Disse utgivelsene var jazzpregede og og mer eller mindre designet for å få spilletid på radio. Dette radikale skiftet fikk variert mottagelse blant fansen. Den 30. juli 1978, rett før bandet skulle ut på turné forlot Peter Bardens bandet etter at det hadde vært mye spenning mellom han og Andrew Latimer. Inn kom Dave Sinclair (fetter av Richard, keyboards) og Jan Schelhaas (fra Caravan, keyboards). Sinclair-fetterne forlot bandet rett etter turneen og ble erstattet av Kit Watkins fra Happy the Man på keyboards og Colin Bass (bass).

Denne besetningen (Andrew Latimer, Andy Ward, Colin Bass, Jan Schelhaas og Kit Watkins) utga i 1979 I Can See Your House From Here, et album som skapte promoteringsproblemer fordi det hadde et uærbødig «cover» som viste en korsfestet astronaut som så ned på jorda. Albumet led også av at rocken ble forandret da punkrocken gjorde sitt inntog, noe som gjorde at progressiv rock fikk mindre presseoppslag og dermed erfarte lavere salg av plater. Camel led under dette plutselige skiftet og albumet fikk det dårligste salget siden debuten. Kit Watkins forlot bandet på slutten av verdensturneen dette året.

[rediger] 1981–1983

Camel utga deretter konseptalbumet Nude i 1981, som omhandler en sann historie om en japansk soldat funnet på en forlatt stillehavsøy flere år etter annen verdenskrig, uten å vite at krigen var slutt. Albumet, som ble mest solgte av bandets album i Norge, har et distinkt 80-talls-preg og fremhever også tyngre improvisasjoner og orkestrering. Kit Watkins returnerte for å bidra til turneen, men forlot bandet like etter igjen.

Sommeren 1981 fikk Andy Ward et problem med alkohol- og narkotikamisbruk og Camel ble oppløst en kort periode. Han deltok blant annet en kort periode i Marillion i forsøk på å erstatte Mick Pointer på trommer, men hans misbruk gjorde at han raskt ble kastet ut igjen.

Etter at Decca Records viste til kontrakten og dermed presset bandet til å utgi en «hit», ble en motvillig Andrew Latimer tvunget til å starte bandet opp igjen senere samme året. Men fordi Andy Ward i tillegg til personlige problemer, hadde påført seg selv en alvorlig håndskade, ble han erstattet av Stuart Tosh (trommer, vokal). Camel fikk denne gangen hjelp av musikernomader som Kit Watkins (keyboards), Andy Dalby (gitar), Chris Rainbow (vokal), og David Paton (bass, vokal). Det resulterte i 1982-albumet med den ironiske tittelen The Single Factor. Albumet var et stort brudd med gruppens progressive røtter og kan minne om Alan Parsons Project, noe som muligens kan forklares med at David Paton og Chris Rainbow på denne tiden også var medlemmer av dette bandet. På senhøsten 1983 forlot Kit Watkins bandet for tredje gang, dessuten begynner rettslige krangler med bandets tidligere manager Geoff Jukes . Disse kranglene tok det fem år å løse.

[rediger] 1984–1993

I mellomtiden hadde Ton Scherpenzeel (keyboardspiller fra det nederlandske prog-rock bandet Kayak) inntatt Kit Watkins' plass. Sammen med Colin Bass og Paul Burgess (trommer) utga gruppen i 1984 albumet Stationary Traveller. Dette brøt ned grensene lagt av den forrige utgivelsen, og åpnet opp bandets relativt konsise melodier med lange atmosfæriske instrumentale avsnitt, dog med et klart og bastant 80-talls lydbilde. Konseptet til albumet var basert på det delte Berlin og dets politiske, emosjonelle og fysiske skiller. Richie Close (keyboard) kom i 1984 inn som «backup» da turneen begynte. Close døde i 1987 av legionærsyken. I 1985 avsluttet Decca Records samarbeidet med Camel fordi bandet ikke lenger arbeidet aktivt med å produsere nye låter i henhold til kontrakten, noe som gjorde at Camel ble oppløst i en femårsperiode.

I 1990, etter at søksmålene til den tidligere «manageren» var avsluttet, flyttet Andrew Latimer til USA og startet opp Camel på nytt med Mickey Simmonds (keyboards), Colin Bass og Paul Burgess. Denne besetningen spilte i 1991 inn og ga ut albumet Dust and Dreams. Dette var en musikalsk levendegjøring av John Steinbecks Vredens druer som ble utgitt på Andrew Latimers eget nystartede plateselskap Camel Productions. Utgivelsen kan på mange måter sies å ligne på Nude-utgivelsen fra 1981 idet den har et distinkt 80-tallspreg, dog med utypiske innslag av instrumenter som obo, harmonica og horn.

I 1993 ble liveutgivelsen og samlealbumet Never Let Go (oppkalt etter en populær Camel-melodi) utgitt.

[rediger] 1994–2000

Andrew Latimer jobbet nå alene og preget av hans fars død spilte han inn albumet Harbour of Tears. Denne tittelen henspiller på en havn i Irland som var det siste utvandrerne så før de seilte over til USA rundt 1845. Albumet har et følsomt, folkelig, tradisjonelt og irsk-orientert lydbilde, hvor Latimer spiller mye fløyte og plystrer, noe som gjør verket gripende, mer stemningsskapende og avslappende enn bandets forrige studioutgivelse.

I 1997 turnerte Camel igjen. Denne gangen med Andrew Latimer (gitar, vokal), Colin Bass (bass, vokal), Foss Patterson (keyboards) og Dave Stewart (trommer). Denne turneen resulterte i et livealbum som het Coming of Age som ikke ble utgitt før i 1999.

I 1999 spilte bandet inn og ga ut albumet Rajaz. Albumets komposisjon var inspirert av rytmen til en kamels fotsteg, noe som skulle hjelpe den gående reisende til å nå sin destinasjon. Denne idéen påvirket Latimer og han viser her et bredere spekter av engasjement og utvider sitt gitarspill med eksperimentale jazzinnflytelser. Han synger også på alle albumets sanger, og gir dermed tekstene et mer personlig følelsesmessig preg. Tekstene reflekterer også hans livslange artistiske valg og personlige erfaringer med bandet.

Før den påfølgende turneen forlot Dave Stewart Camel for å drive sin musikkforetning i Glasgow (Skottland). Han ble erstattet av trommeslageren Denis Clement. Turnéen i 2000 ble også akkompagnert av Guy Le Blanc på keyboards.

[rediger] 2001–2007

Andrew Latimer, Colin Bass, Guy Le Blanc og Denis Clement dro i 2001 på en turné til Sør-Amerika. I 2002 utga bandet albumet A Nod and a Wink, et album som på mange måter kan sies å være det første «bandprosjektet» på mange år. Albumet henspiller på Camels røtter og de ulike bandene innen sjangeren progressiv rock i 1970-årene. I motsetning til den forrige utgivelsen Rajaz (1999), som var sterkt gitarorientert, byr denne utgivelsen på mye tradisjonelt fløyte- og keyboardspill. Mens noen melodier er opplagt humoristiske og muntre, er albumets siste låt, den ti minutter lange melodien «For Today» knyttet til terrorangrepet 11. september 2001. Dette nummeret avslutter albumet med et sensitivt og emosjonellt klimaks.

Denne studioutgivelsen er også Camels foreløpig siste utgivelse. På grunn av finansielle og personlige byrder, valgte Andrew Latimer å avse fra fremtidige verdensturnéer, så turnéen i 2003 ble derfor annonsert som en «farvel-turné». Guy Le Blanc ble av medisinske årsaker tvunget til å slutte like etter turnéen var i gang. Han ble erstattet av Tom Brislin i USA og Ton Scherpenzeel i Europa. I 2005 la forøvrig Andrew Latimer plateselskapet Camel Productions på is og flyttet tilbake til England hvor han i følge sine egne nyhetsoppdateringer planlegger å starte opp igjen i nærmeste fremtid. I 2007 ble konserten fra Hammersmith Odeon i London, 1984, lagt ut på DVD under navnet Total Pressure. Denne inneholder i tillegg til to timer med konsert også tidligere ukjente klipp og et intervju gjort med Andrew Latimer i 1985.

[rediger] Stilarter og uttrykksformer

[rediger] Progrockens storhetstid

Da Camel startet sin musikalske karriere var de inspirert av tidlige britiske band som for eksempel The Beatles, The Moody Blues og King Crimson i en tid hvor progrocken for alvor begynte å få innfall i den tradisjonelle britiske popmusikken. I begynnelsen, da bandet var kjent som The Brew, hadde originalbesetningen en vinkling mot tradisjonell engelsk blues, samtidig som de eksperimenterte med komposisjoner og en tilnærming mot den kreative popmusikken som blant andre The Beatles sto for med sin populære utgivelse White Album. Til tross for at bandet startet opp i en periode hvor psykedelisk musikk hadde befestet sin posisjon tok ingen av The Brews musikere idéer derfra, hverken i forbindelse med musikk eller livsstil. Dette kan muligens forklares med at bandet tidlig valgte en tradisjonell musikalsk vinkling, samtidig som de alle var oppvokst i mindre engelske byer hvor psykedelisk musikk ikke hadde samme innflytelse. For Camel ble det viktig å fokusere på talentet de hadde rent musikalsk, og dette er med på å prege gruppen gjennom hele dens karriere.

Fra begynnelsen av 1970-tallet frem til de ga ut sin første utgivelse var Camel et band som kombinerte flere stilarter. Blant annet kombinerte de tradisjonell blues og tidlig progressiv rock med typiske instrumenter som gitar, bass, trommer og hammondorgel. Her var spesielt gitar og orgel i hurtig samspill hovedstammen i de ulike instrumentale komposisjonene, ikke ulikt hva Pink Floyd drev med på samme tid. Denne gruppen var ifølge gitaristen Andrew Latimer deres forbilde i flere år fremover, noe som førte til at Camel i tillegg til å fortsette med en uforutsigbar instrumental veksling også eksperimenterte med komposisjoner preget av både flytende innviklede rytmer og utradisjonelle instrumenter som tverrfløyte. Noen av låtene fra denne perioden kan sammenlignes både med Pink Floyd og King Crimson, men også med Jethro Tull.

Under progrockens storhetstid var det å arbeide med det som nå kalles konseptalbum et vanlig fenomen blant bandene. Dette gjorde Camel med The Snow Goose som er et rent instrumentalt album basert på en novelle av forfatteren Paul Gallico. Denne vendingen, fra å basere seg på individuelle melodier gjerne skrevet av enkelte bandmusikere, til å arbeide sammen som gruppe i et prosjektarbeid hvor målet var å sette musikk til en historie ble vendepunktet for Camel. De høstet god kritikk fra flere hold, og ble et populært og yndet konsertmål for en stadig voksende målgruppe.

[rediger] Nye innfallsvinkler

Etter vendepunktet på midten av 1970-tallet fikk gruppen både en tilnærming mot elektroniske instrumenter som synthesizer og mot jazz i det som nå kalles jazz-fusion. En kombinasjon av hyppige medlemsutskiftninger med tilhørende nye innflytelser og press fra plateselskapet om å produsere korte kommersielle låter, gjorde at Camel fikk både et radikalt stilskifte mot jazz-fusion og et helt nytt musikalsk aspekt. Dette overrasket bandets fans. Under denne perioden ble Camel sammenlignet med blant andre Genesis, Marillion, Steve Hackett, Tangerine Dream og Pendragon. Melodiene var fortsatt forankret i progrocken, men ble ved hjelp av nye bandmedlemmer og deres innflytelse vinklet mot jazz, samtidig som plateselskapet og bransjen for øvrig ville ha kortere låter for å kunne gi ut singler og dermed også få spilletid på radio og TV.

Bandet var i begynnelsen av 1980-tallet preget av utskiftninger, som bidro med nye innflytelser stilmessig. Dette forårsaket at Andrew Latimer stod igjen som det eneste kreative sentrum av orginalbesetningen da trommeslageren Andy Ward måtte forlate bandet av personlige grunner. Camel gikk som de fleste andre band på denne tiden i retning av popmusikken da punkrocken gjorde sitt inntog. Denne kursendringen var en av grunnene til at progrock fikk mindre presseoppslag og dermed erfarte lavere salg. Camel eksperimenterte først med atmosfæriske instrumentaler, men på grunn av press fra plateselskapet ble bandet tvunget til å arbeide med korte poplåter som kan minne om Alan Parsons Project. Dette bandet hadde på sin side flere listetopper i Storbritannia under samme periode, ved siden av at to av Camels medlemmer kom fra det bandet.

Camel ga likevel ikke opp ideene om tidkrevende konseptalbum, og dette kombinert med eksperimentering med stadig nye instrumenter som panfløyte, obo og munnspill samt utenommusikalske begivenheter, som oppstart av nytt plateselskap, gjorde at Camel fikk en ny giv på 1990-tallet. Fra denne perioden av blir lydbildet til Camel preget spesielt av Andrew Latimers gitar og hans rolle i bandet. Musikken og tekstene kan sees som personlige og dype, og som ofte avspeiler Latimers livslange artistiske valg og personlige erfaringer med bandet.

[rediger] Camel i konsert

Camels konserter hadde ikke samme karakter som for eksempel The Rolling Stones' eller Pink Floyds. Camel brukte ikke store scener og spektakulære virkemidler i form av lys og røyk for å skape en ekstra dimmensjon, men heller små rigger og minimalt med lysprojektorer og eksterne virkemidler. Dette kan forklares med at bandet ikke var like populært som de nevnte gruppene og dermed ikke spilte for et like stort publikum på like store arenaer. En annen grunn var muligens at musikerne innad i gruppen likte å spille i mindre konsertlokaler hvor de kunne ha et fokus på musikken og da spesielt kunstrock. Camel har holdt konserter i Storbritannia og ellers i Europa, blant annet hadde de konsert under sin Nude–turné på den 1. februar 1981 ^[1] og under sin Single Factor–turné den 9. juni 1982 ^[2] samt under sin Stationary Traveller-turné den 29. mai 1984 ^[3]. Alle de tre konsertene ble avholdt på Chateau Neuf i Oslo. Camel har for øvrig også hatt omfattende turnéer både i Nord- og Sør-Amerika samt i Japan.

[rediger] Posisjon og innflytelse

Camel var et av de mer markante bandene på midten av 1970-tallet da progrocken hadde sin storhetstid. Det tapte terreng da henholdvis punkrocken og poprocken gjorde sitt inntog. Gruppen fikk et oppsving etter den nye oppstarten i begynnelsen av 1990-tallet og tidligere fans vendte tilbake sammen med yngre fans. De nye fansene fikk et innblikk i Camels musikk gjennom nedlasting fra internett eller innkjøp av nyutgitte tidligere album. Før denne perioden var Camel inspirert av band som Roxy Music, Pink Floyd, The Moody Blues, King Crimson, Genesis og ikke minst The Beatles. Senere inspirasjonskilder for bandet var blant andre Yes og Alan Parsons Project.

Grupper som offentlig har sagt at de har hentet inspirasjon fra Camel er Eloy, Finch, Cairo og Opeth. Av andre band og artister som i en periode kan ligne musikalsk på Camel er Kayak, Caravan, Marillion, Renaissance, Gentle Giant, Focus, Wishbone Ash, National Health, Brian Eno, David Gilmour, Steve Hackett, Styx, The Strawbs, Jethro Tull, Robert Fripp og Asia.

[rediger] Medlemmer

Andrew Latimer – Gitar, vokal, fløyte, keyboard (1971–) Doug Ferguson – Bass (1971–1977) Andy Ward – Trommer (1971–1982) Peter Bardens – Keyboard, vokal (1971–1978) Mel Collins – Saksofon, fløyte (1976–1984) Richard Sinclair – Bass, vokal (1977–1978) Dave Sinclair – Keyboard (Turné 1978) Jan Schelhaas – Keyboard (1978–1981) Colin Bass – Bass, vokal (1979–1981, 1991–) Kit Watkins – Keyboard (1979–1983) Stuart Tosh – Trommer (Turné 1982) Andy Dalby – Gitar (Turné 1982)

David Paton – Bass, vokal (1982–1983) Chris Rainbow – Vokal (1982 og 1984) Richie Close – Keyboard (Turné 1984) Ton Scherpenzeel – Keyboard (1984 og 1991) Paul Burgess – Trommer (1984 og 1991–1992) Mickey Simmonds – Keyboard (1992 og 1996) Dave Stewart – Trommer (1997–1999) Foss Patterson – Keyboard, vokal (Turné 1997) Guy Le Blanc – Keyboard, vokal (2000–2002) Denis Clement – Trommer (2000–2003) Tom Brislin – Keyboard (Turné 2003)

[rediger] Konsertbesetninger

• 1971–1976 – Andrew Latimer, Peter Bardens, Andy Ward, Doug Ferguson
• 1976 – Andrew Latimer, Peter Bardens, Andy Ward, Doug Ferguson, Mel Collins
• 1977 – Andrew Latimer, Peter Bardens, Andy Ward, Richard Sinclair, Mel Collins
• 1978–1979 – Andrew Latimer, Andy Ward, Richard Sinclair, Mel Collins, Jan Schelhaas, Dave Sinclair
• 1979–1981 – Andrew Latimer, Andy Ward, Colin Bass, Jan Schelhaas, Kit Watkins
• 1982 – Andrew Latimer, Kit Watkins, David Paton, Chris Rainbow, Stuart Tosh, Andy Dalby
• 1984 – Andrew Latimer, Colin Bass, Paul Burgess, Chris Rainbow, Ton Scherpenzeel, Richie Close
• 1992 – Andrew Latimer, Colin Bass, Paul Burgess, Mickey Simmonds
• 1997 – Andrew Latimer, Colin Bass, Dave Stewart, Foss Patterson
• 2000–2001 – Andrew Latimer, Colin Bass, Denis Clement, Guy Le Blanc
• 2003 (USA) – Andrew Latimer, Colin Bass, Denis Clement, Tom Brislin
• 2003 (Europa) – Andrew Latimer, Colin Bass, Denis Clement, Ton Scherpenzeel

[rediger] Diskografi

[rediger] Studioalbum 1973 – Camel (album) 1974 – Mirage 1975 – The Snow Goose 1976 – Moonmadness 1977 – Rain Dances 1978 – Breathless 1979 – I Can See Your House From Here 1981 – Nude 1982 – The Single Factor 1984 – Stationary Traveller 1991 – Dust and Dreams 1996 – Harbour of Tears 1999 – Rajaz 2002 – A Nod and a Wink

[rediger] Livealbum 1978 – A Live Record 1984 – Pressure Points 1992 – On The Road 1972 1993 – Never Let Go 1994 – On The Road 1982 1997 – On The Road 1981 1999 – Coming of Age 2000 – Gods of Light 2001 – The Paris Collection

[rediger] Samlealbum 1981 – Chameleon (Best of Camel) 1985 – Camel: The Collection 1985 – A Compact Compilation 1991 – Landscapes 1993 – Echoes: The Retrospective 1997 – Master Series 2001 – Lunar Sea

[rediger] Andre utgivelser

[rediger] Singler Album i parantes 1973 – Curiosity (Camel) 1975 – Flight Of The Snow Goose (The Snow Goose) 1975 – The Snow Goose (The Snow Goose) 1976 – Another Night (Moonmadness) 1977 – Highways Of The Sun (Rain Dances) 1980 – Remote Romance (I Can See Your House From Here) 1980 – Your Love Is Stranger Than Mine (I Can See Your House From Here) 1981 – Lies (Nude) 1982 – No Easy Answer (The Single Factor) 1984 – Long Goodbyes (Stationary Traveller) 1984 – Cloak And Dagger Man (Stationary Traveller)

[rediger] Video 1984 – Pressure Points (VHS, Live fra 1984-turné) 1999 – Coming of Age (VHS, Live fra 1997-turné) 2002 – Coming of Age (DVD, Live fra 1997-turné) 2003 – Curriculum Vitae (DVD, fakta om bandets historie) 2003 – Pressure Points (DVD, Live fra 1984-turné) 2004 – Camel Footage (DVD, diverse konsertklipp) 2005 – Camel Footage 2 (DVD, diverse konsertklipp) 2007 – Total Pressure (DVD, Live fra 1984-turné)

[rediger] Trivielt

• Under Breathless-turnéen sa Andrew Latimer følgende: "...På et tidspunkt vurderte jeg å kalle bandet Caramel!" (med referanse på flere medlemmer fra Caravan som hadde hadde sluttet seg til Camel).^[4]
• Doug Ferguson er kreditert med sin duffle coat på The Snow Goose. Den ble brukt til å lage lyder som skulle etterligne vingeslag fra fugler og kan høres på sangen Epitaph.^[5]
• Mikael Akerfeldt fra progressiv metal-bandet Opeth har hevdet at Camel har hatt en stor innflytelse på deres musikk og han har samtidig innrømmet at introen i sangen Never Let Go fra albumet Camel ble brukt i Benighted fra Opeths album Still Life.^[6]

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Camel Productions – Den offisielle Camel-nettsiden
• Kneeling Camel – Camel diskografi
• Skylines – The Camel Website – Detaljerte arkiver
• Rajaz – The Rhythm of the Camel – Dedikert fanside
• Moonmadness Fansite – Dedikert fanside av norsk opphav
• All Music Guide – Oppslagsverk for musikkinnspillinger, artister, annmeldelser osv.
• The Prog Archives – Engelsk prosjektside om progrock
• Camel – Curriculum Vitae – DVD med historien om Camel

Camel
Andrew Latimer | Doug Ferguson | Andy Ward | Peter Bardens
Andre medlemmer:
Mel Collins | Richard Sinclair | Dave Sinclair | Jan Schelhaas | Colin Bass | Kit Watkins | Stuart Tosh | David Paton | Chris Rainbow | Ton Scherpenzeel | Paul Burgess | Mickey Simmonds Dave Stewart | Foss Patterson | Guy Le Blanc | Denis Clement
Studioutgivelser:
Camel | Mirage | The Snow Goose | Moonmadness | Rain Dances | Breathless | i Can See Your House From Here | Nude | The Single Factor | Stationary Traveller | Dust and Dreams Harbour of Tears | Rajaz | A Nod and a Wink
Live-utgivelser:
A Live Record | Pressure Points | On The Road 1972 | Never Let Go | On The Road 1982 | On The Road 1981 | Coming of Age | Gods of Light | The Paris Collection
Relaterte artikler:
The Brew | Camel Productions | Konseptalbum | Progressiv rock