Finlands historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Det landområde som i dag er Finland ble bosatt rett etter istiden, fra en gang rundt 8500 f.Kr.. Finland var en del av kongedømmet Sverige, til tross for at de to landene hadde vært sitt etniske språk, fra 1200-tallet og fram til 1809 da det ble avgitt til Russland og ble det selvstyrte storhertugdømmet Finland. I 1917 erklærte Finland uavhengighet. I borgerkrigen mellom sosialistene, «de røde», og de konservative, «de hvite», fikk de sistnevnte overtaket. I løpet av den andre verdenskrig måtte Finland to ganger gå i krig med det mektige Sovjetunionen og måtte avgi det østlige landområdet Karelen, men maktet å forbli et selvstendig demokrati. I løpet av den kalde krigen var Finlands politikk influert av Sovjetunionen, men landet unngikk å bli en satellittnasjon. Finland ble medlem av EU i 1995.
Innhold |
[rediger] Tidlig historie og svensk overherredømme
Finnene innvandret fra øst 400—800 e.Kr. Erik den hellige la Finland under svensk herredømme ca. 1150, under påskudd av å være et korstog. Den svenske erobringen fortsatte med Birger Jarl i 1250 og Torgils Knutsson i 1293. Ved freden i Nöteborg 1323 ble grensen trukket mellom svensk og russisk område. Sveriges lov ble innført. På 1500-tallet ble reformasjonen innført av Mikael Agricola. Økonomisk fremgang under Gustav Vasas styre. 1555—1557 og 1570—1595 krig med Russland. Bondeopprør 1596—1597 ("køllekrigen"). På denne tiden ble finsk utviklet som riksspråk. Åbo akademi ble grunnlagt i 1623. Krig med Russland 1700—1721 (Store nordiske krig), 1741—1743 og 1788—1790.
[rediger] Russisk styre, gryende nasjonalfølelse og selvstendighet
Russland erobret Finland 1808—1809, og Finland ble russisk storfyrstedømme. Helsinki ble hovedstad 1812. Sterk nasjonal vekkelse på 1800-tallet; Elias Lönnrot gav ut Kalevala 1835—1849. Johan Ludvig Runeberg gav ut sine dikt. En rekke reformer ble innført i årene etter 1856. Finsk sidestilles med svensk 1863. Fra ca. 1890 og særlig under generalguvernør Nikolai Ivanovich Bobrikov 1898—1904 ble det imidlertid drevet en hard russifiseringspolitikk. Arbeiderbevegelsen vokser fram fra 1890. Zacharias Topelius skriver historiske romaner, Aleksis Kivi realistiske. Malerne Edelfeldt og Akseli Gallen-Kallela. Bobrikov ble skutt 1904. Riksdag og allmenn stemmerett ble innført i 1906. Under den russiske revolusjon erklærte Finland seg uavhengig. Den finske borgerkrigen ble utkjempet i 1918 mellom de røde gardene og «de hvite» under Carl Gustaf Emil Mannerheims ledelse. «de røde» tapte, og mange ble drept. Republikken ble erklært 1919. Åland ble 1921 tilkjent Finland som demilitarisert og selvstyrt område. Rik periode i kulturen: Södergran, Diktonius, Schjerfbeck, Saarinen, Sibelius.
[rediger] Finland under andre verdenskrig
I oktober 1939 stilte Sovjetunionen Finland overfor en rekke territoriale krav som Finland nektet å gå med på. "Vinterkrigen" 1939—1940 førte til at Finland måtte avstå økonomisk viktige landområder, bl.a. det meste av Karelen med Viborg (Viipuri), landets nest største by. 450 000 mennesker ble fordrevet. Under Fortsettelseskrigen 1941—1944 kjempet Finland på tysk side mot Sovjetunionen. Våpenstillstandsavtalen av september 1944 gjenopprettet grensene fra 1940, foruten at finnene måtte avstå Petsamo og gi Sovjetunionen en militærbase i Porkkala ved Helsinki. Dessuten ble Finland pålagt å betale store krigserstatninger.
[rediger] Finland under etterkrigstiden
I kulturlivet markerte billedhoggeren Wäinö Aaltonen og arkitekten Alvar Aalto seg. I hele etterkrigstiden, under presidentene Juho Kusti Paasikivi og Urho Kekkonen, var behovet for et godt forhold til Sovjetunionen avgjørende for finsk utenrikspolitikk. I 1948 hadde de to land undertegnet en "vennskaps- og bistandpakt", og Finland hadde særavtale med COMECON. 1956 fikk Finland Porkkala tilbake. Kekkonen ble avløst av Mauno Koivisto i 1982. De politiske endringene i Sovjetunionen førte til at Finland i 1991 begynte å nydefinere sin utenrikspolitikk og innledet en prosess i retning EU-medlemskap. Vennskapsavtalen med Sovjetunionen ble sagt opp i oktober 1991. Bortfallet av det sovjetiske markedet og virkningene av den internasjonale krisen førte Finland inn i en omfattende økonomisk krise med høy arbeidsløshet fra 1992. Finland er medlem av EU siden 1995, etter 57 % oppslutning i folkeavstemning oktober 1994. Var med i EFTA 1986—1994. Riksdagsvalget i 1995 ble vunnet av sosialdemokratene, og Paavo Lipponen ble statsminister i en bred samlingsregjering. Han ble siden gjenvalgt i 1999. Etter valget i 2003 dannet en koalisjon av Senterpartiet, Sosialdemokratene og Svenska Folkpartiet regjering med Anneli Jäätteenmäki (Senterpartiet) som statsminister. Hun gikk av etter åtte uker etter angivelig å ha løyet for Riksdagen. Matti Vanhanen (Senterpartiet) ble valgt til ny statsminister i juni 2003. Sosialdemokraten Tarja Halonen har vært president fra mars 2000.
