Finsk språk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Finsk suomi |
|
| Brukt i | Finland, Sverige og Russland |
| Antall brukere | 5 233 000[1] |
| Lingvistisk klassifikasjon | Uralsk Finsk Finsk |
| Skriftsystem | Det latinske alfabetet |
| Offisiell status | |
|---|---|
| Offisielt i | Finland |
| Normert av | Forskningsinstituttet for Finlands språk |
| Språkkoder | |
| ISO 639-1 | fi |
| ISO 639-2 | fin |
| ISO 639-3 | fin |
 Wikipedia på finsk |
|
Det finske språket er et uralsk språk. Det er det offisielle språket i Finland og til dels Norge (kvener), men brukes også (i større eller mindre grad) i Sverige, Russland, Estland, USA og Canada. Finsk er nært beslektet med det karelske og estiske språket. Både de uralske og de indoeuropeiske språkene hadde et komplekst system av bøyninger, men de indoeuropeiske språkene har utviklet seg til et mer analytisk system hvor komplisert grammatikk og bøyninger er erstattet av en strengere ordstilling, preposisjoner, og andre tilsvarende ord. De uralske språkene har derimot beholdt den mer sammensatte grammatikken. Finsk har dermed ca. 12 forskjellige kasus i motsetning til norsk som ikke har et eneste. (Sett bort fra nominativ og akkusativ for personlige pronomen.) Finsk har i tillegg et sammensatt verbsystem. Finsk er altså et syntetisk språk som bruker endelser eller suffikser for å uttrykke kasus, verbformer eller utledede ordformer, f.eks. 'auto' (bil), eller inessiv som erstatter preposisjonen 'i': (autossa = i bilen).
[rediger] Referanser
Det finnes en mer utfyllende artikkel om emnet på nynorsk, som kan benyttes som kilde.
